Hvem er du?

Hvem er du
sånn egentlig
når alt fjernes

når hår og klær
sminke og sko
musikkstil og favorittfilmer
venner og tradisjoner
fjernes

hvem er du
sånn egentlig
når alt forsvinner

når du flyttes
bort fra hus og hjem
fra kjente og kjære
til det fremmede og ukjente
til et ukjent kontinent

hvem er du da?

Jeg vet hvem jeg er.

Jeg er Guds barn
Guds dyrebare øyensten
Den Gud elsker.

Målløs

Av og til blir jeg bare slått med tidenes rareste følelse. Dypt inne i meg vokser det frem en enorm takknemlighet og glede over de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Familien min, lærerne mine, kollegaene mine og ikke minst vennene mine! Hvordan er det mulig å være omgitt av så usannsynlig mange bra folk? Jeg skjønner det bare ikke!

Noen ganger gjør dette at jeg bare må bryte ut i glede og takk til den personen jeg der og da skulle se eller tenke på, andre ganger gjør det at jeg ikke klarer si noen ting. Gud har virkelig velsignet meg, som har skapt så mange fantastiske mennesker for så å plassere de i min omgangskrets, akkurat så nært at jeg har mulighet til å vite hvordan de har det, hva som skjer i livene deres og så videre. Gud er virkelig god.

Jeg er målløs (i hvert fall denne gangen).

My Child

Dette fikk jeg på døra mi i dag, sammen med et herlig kort og et fantastisk fint julehjerte. Det varmet hjertet mitt så sykt!

My Child

My child, my precious child
You are honored in my sight
I gave my one and only son
For you

From heaven I look down
And I see all mankind.
You are special in my eyes
My child

So do not fear my child
Cause I am your God
I will strenghten you and keep you
so do not worry, my child.

For I know the plans
that I have for you.
Plans to prosper you and not
To harm

I know what life can bring
But I'll be by your side
Cast all you anxiety
On me

I am loving you
with an everlasting love
And I care for you '
My child

So give your life to me,
And I surely will be
by your side to guide you through
And not abound you,
My child.

Tom for ord.

Jada, her er en kort oppdatering:

- jeg har skrevet så mye på en oppgave at jeg ikke har flere ord igjen.
- jeg digger at det er kaldt ute, men ikke at det hverken er skikkelig snø eller skikkelig is, bare en mellomting.
- jeg undres en del på mange rare ting for tiden.
- jeg skjønner ikke hvordan jeg skal stå på de to neste eksamenene.
- jeg er trett.
- jeg digger besøk.
- jeg har lyst på mac.
- jeg gruer meg til mandag.
- jeg har lyst til å komme hjem, men jeg har ikke lyst til å dra herfra.
- jeg går glipp av alle juleavslutninger.
- jeg synes det er koselig at Trine sitter her hos meg nå.
- jeg gidder ikke mer.

"slør- fenomenet"

Ok, jeg vet at jeg lett lar meg fascinere av ulike rare fenomener. Likevel må jeg bare trekke frem dette fenomenet, ganske enkelt fordi det har fascinert meg i mange, mange år. Jeg tror jeg vil kalle det for "slør- fenomenet". Grunnen er denne:



Når jeg gikk i 8. klasse, fant jeg ut at det kanskje var på tide å få seg briller. Jeg og min familie hadde nemlig vært på Hjelmeland i Ryfylket. Der oppdaga jeg plutselig hvor lite jeg så. Far (tror jeg) begynte å snakke om banken "der borte", og jeg skjønte ikke hvilket bygg han snakket om. Litt lattermildt sa en av dem "det står jo Hjelmeland sparebank på veggen!". Jeg så imidlertid ikke at det stod noe på en eneste vegg, før vi kom bare noen meter fra veggen. "Oi! Ser du så dårlig?" sa mor, "kanskje du burde fått sjekket om du trenger briller!" Så var detbestemt.



Etter en stund hadde jeg vært hos optikeren, tatt synstest og bestilt briller. Når jeg fikk disse brillene - og nå kommer poenget - ble allting plutselig så klart! Plutselig kunne jeg se hver eneste gren på trærne rundt meg, jeg kunne se hva som stod på skiltene vi kjørte forbi og jeg kunne se bølgene på sjøen. Der og da følte jeg at sløret ble revet bort fra øynene mine. Jeg hadde ingen anelse om at jeg gikk glipp av så mye vakkert rundt meg. Hele den tiden hadde jeg gått rundt og sett på noe som nesten bare var en dårlig kopi av virkeligheten!



Fremdeles lar jeg meg fascinere av "slør-fenomenet". Det hender ofte at jeg sitter rett opp og ned og bare titter på trærne utenfor vinduet mitt eller bølgene på sjøen, og tenker på at jeg en gang ikke kunne se disse. Da så jeg bare en tåkete kopi av originalen! Hender det kanskje at vi også gjør dette med Guds herlighet? Det prates ofte om dette sløret som ligger foran våre øyne, slik at vi ikke ser helt tydelig hva som skjer, hvem Gud egentlig er osv. Så prates det om at dette sløret en gang skal fjernes.



I 2. Kor. 3, 16- 18 står det:



"Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. 17 Herren, det er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. 18 Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."



For meg blir dette litt det samme som når jeg måtte ha briller for å se hva jeg gikk glipp av. Jeg tror ikke at en egentlig er klar over hva dette sløret skjuler for oss, men jeg vet at når vi får se det, så vil vi ikke ha sløret tilbake. Det er nemlig først når sløret blir tatt bort at vi virkelig blir fri.



Joh. 8, 36:

"Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri."



Gal. 5, 1:

"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen."



Hvem vil vel ha sløret tilbake når først Kristus har fjernet det? Ønsker vel jeg å se en tåkete hverdag igjen når jeg vet hva jeg går glipp av?

1. desember

Snø på min rute
det daler ned ute.
Jeg våknet opp,
og livet var topp!
Jeg løp av sted
- gikk ut og skled!
Snø er gøy
- livet blir skøy!

Jepp, det er snø her i Kristiansand den 1. desember. Jeg stortrives, men sliter med å sitte inne og skrive oppgave. Så sånn ligger livet mitt an i dag.

KNUST

Et dikt jeg skrev for en stund siden fikk meg til å tenke litt.
Her er det - all kritikk er lov, jeg bare håper jeg ikke blir slaktet...

KNUST

Den traff skikkelig hardt
- som glass på betong,
og knuste like kraftig.

Alle bitene lå der
- strødd rundt omkring
og det verket like heftig.

Så vondt det gjorde,
å se på dem.
De lå der så hjelpesløse.

Min kjæreste vase
var knust igjen.
Hvem kunne vel dette løse?

Jeg plukket om skåra
med silkehansker.
Jeg limte dem sammen med smerte.

For hvem kunne vel
se mine vansker,
mitt såre og knuste hjerte?

En liten blogg til Kalle og Katrine

Siden dere ønsker å følge med på hva som skjer i livet mitt, tenkte jeg å gi en liten, veldig kort oppdatering:

For tiden har vi noe vi kaller opptur på bibelskolen her på Ansgar. Det er en komprimert undervisningsuke, der alle er på skolen fra 08.00-22.00 mandag og tirsdag, og onsdag fra 08.00-12.00, før de får langhelg. Dette er ganske hardt opplegg, men likevel det gøyeste opplegget. Man blir så mye bedre kjent med de andre, og blir virkelig utfordret. Denne oppturen er temaet "Den Hellige Ånd", noe som selvfølgelig fører til mange spesielle opplevelser. I dag er det bare mandag, så vi venter at mye mer skal skje, men mye har som sagt allerede skjedd.

I helgen sang Ansgar Gospel Choir rundt forbi her lokalt. På kvelden sang vi på Salem. Da var det også en fyr fra Arendal gospelkor der for å høre om jeg var aktuell til å være med i koret. De har egentlig opptaksprøver, slik at du må prøvesynge for de, men når han hadde hørt meg der, fikk jeg melding om at jeg var hjertelig velkommen til å begynne i koret rett etter nyttår. Jeg, lille Silje fra lille Lye var altså den de trengte! Dette er for meg helt utrolig! Utrolig spesielt, fantastisk og usannsynlig. Gud er god, som kommer med slike muligheter rett opp i fanget mitt!

Ellers skjer det lite. Jeg er for tiden veldig plaget med noen visdomstenner som presser på, men de skal jeg operere ut 15. desember og 5. januar, så jeg får bare holde ut til da. Det er nå jeg er takknemlig for at noen har funnet opp smertestillende. Utenom dette stortrives jeg som miljøarbeider. Det er til tider tungt og veldig utfordrende, men utrolig gøy. Jeg drar dessverre ikke på EXIT, men det gjør kanskje ikke dere heller? Julen feirer jeg hjemme, og 15. januar er det tid for turné til New Orleans. Dette var kort fortalt. Hvis dere kommer i Oslo Misjonskirke 7. desember kl.18.00 (?), så får dere nok vite mer!

Klem fra meg :)

Trojaner

Jaja, det måtte jo skje. Det har lenge blitt advart mot virus (eller trojanere) på youtube og facebook, og at dersom en gikk inn på linken med disse, kom nesten alle til å få det. Så skjedde det her en dag at jeg åpnet bloggen min - MIN EGEN blogg. Uten å ha vært innpå noe som kunne ført til trojanere eller virus, fikk jeg det altså fra min blogg. Noe så utrolig irriterende! Hvordan kunne dette skje? Joda, det skal jeg fortelle deg...

Måten dette skjer må er egentlig irriterende genial. Jeg fikk nemlig trojanere, noe som ikke er det samme som virus. Et virus gjør dataen din syk, men en trojaner er mye "smartere" enn det. Når du åpner internett, åpner du "døra" til "huset" ditt. Det er bare tilfeldig forbipasserende som kan se at døra er åpen, og eventuelt smette inn. Når du får en trojaner, går den imidlertid inn, henter dine personlige opplysninger, og gir adressen din til ALLE den møter, slik at hvem som helst kan komme inn til deg.

Et virusprogram, som feks Norman, kan ta virus, fordi de gjør datamaskinen syk, noe som gjør at det finnes en "motgift". Problemet med trojanere, er at det ikke finnes noen motgift, ganske enkelt fordi den ikke gjør at datamaskinen blir syk. Virusprogrammene kan derfor bare sette trojaneren i "garasjen" din (les: karantene), og håpe at den glemmer ut hvor den er. Mitt spørsmål er bare: hadde du glemt ut hvor du var hvis noen hadde plassert deg i garasjen til naboen?

Med andre ord: trojaneren gjør slik at mye annet dritt slipper inn i "huset" ditt, og setter fra seg masse skrot. Til slutt er det så fullt der at det ikke er mulig å komme fra soverommet til badet (eller kjøkkenet for den saks skyld). Til slutt vil du ikke komme noen vei. Det kan ta evigheter fra du kommer deg til ytterdøra når det ringer på, og hvem gidder vel stå og vente så lenge på at noen skal åpne? Med andre ord: datamaskinen din kan stå i flere uker (eller lenger) og bare prøve å starte opp, og så lenge gidder man vel ikke vente?

Æsj, jeg misliker trojanere sterkt, særlig den irriterende geniale måten de er laget på!

Kaker og andre morosaker

Målet mitt for helgen som nettopp er passert var egentlig å bli på skolen og gjøre minst mulig. Behovet for å ta meg inn igjen og få litt mer overskudd gjorde at jeg bestemte meg for ikke å ta ut på noe, men bare henge med et par stykker på internatet. Slik ble det til en viss grad, men aktivitetsnivået ble høyrere enn først antatt. Da tenker jeg ikke på alle de episodene med One Tree Hill som ble fordøyd, men all maten som ble laget (og spist opp for den saks skyld).

Helgen begynte vel egentlig med at jeg våknet tidlig med et stort ønske om å bake. Jeg begynte med å lage en marengskake, fortsatte med rundstykker for så å avslutte med risboller. Neste dag laget jeg lasagne og iskrem, samt pyntet marengskaken. Så inviterte jeg noen stykker på lasagne og kake. Dette er tidenes mest vellykkede middag (tror jeg). Ikke det at man kan gjøre så mye feil når man lager lasagne liksom, men likevel. Det beste med dagen var vel rekordfarten kaka ble fordøyd på - 10 minutter så var hele marengskaka med blåbærkrem borte! Spør du meg, så er tiden det tok før kaka forsvant, det beste beviset på at kaka var god.

Rart nok så har jeg mye mer energi nå, etter all bakingen enn jeg hadde før. Gang på gang slår det meg at jeg alltid henter energi fra de stedene der andre tappes for energi. Sist gang satt jeg i resepsjonen på Ansgar og limte sammen konvolutter i noen timer - snakk om kjip jobb egentlig, men det gav meg energi! Denne gangen var det baking og det å stelle i stand for andre som ble min styrke. Så utrolig praktisk det er, å kunne glede andre, samtidig som du styrker deg selv! Jeg digger måten Gud har skapt meg på! Gud er virkelig god!

Jeg tenker

Jeg tenker for tiden på:
- at Gud er med
- hvor kipt det er at jeg ikke får vært med på Thomas sin eksamen
- at jeg har syyyyyykt vondt i tennene/kjeven/what-so-ever...
- at jeg er sliten
- at jeg har gode venner
- om jeg kanskje muligens av og til føler meg litt ensom?
- at jeg vil være med mus200 på turné!
- hvor mye jeg gruer meg til "D-day"
- at jeg digger familien min
- hvor mye kul musikk det finnes der ute
- alt jeg skulle ønske jeg fikk gjort, men som blir så syyyykt nedprioritert
- at låste dører er kipt
- at jeg egentlig stort sett har det veldig bra
- at Gud er god
- at jeg sliter til eksamenene før jul
- at jeg må vaske rommet mitt
- at jeg må sove - NÅ!

Lykkelig

Er det ikke rart hvordan man av og til plutselig får et humør som egentlig ikke stemmer overens med det som skjer ellers? Nå for eksempel, sitter jeg med tanken på eksamen i morgen, men er fortsatt sinnsykt lykkelig og glad. Samtidig har jeg vanvittig vondt i hodet og kjeven, men lykken overdøver liksom dette. For en fantastisk følelse. Måtte den vare evig!

Værsjuk

Jada, jeg er en av de som blir skikkelig værsjuk på høsten. Jeg er en av de som nesten går inn i depresjon om vinteren og som blir helt sprø ved det første tegnet på vår. Sommeren simpelthen elsker jeg, og snøen om vinteren... Den er virkelig lyspunktet i en ellers mørk og dyster årstid.

Så kom snøen i dag igjen. Riktignok kom den ikke for å bli (den ble vel bare 1-2 timer), men den var her akkurat tidsnok og akkurat lenge nok. De siste ukene har nemlig vært helt forferdelige. Været har skiftet hele tiden, det samme har hodeverken. I dag var det så vidt jeg orket å stå opp, men jeg visste at jeg måtte. Forestillingen vår skulle være i dag, og jeg kunne ikke svikte gruppen. Det var da det skjedde. Det begynte å snø. De hvite, fluffy flakene bare dalte ned. Først rett ned, så i hvirvler, slik det er vanlig hjemme på Jæren. Plutselig endret hele humøret mitt seg. Jeg så lyset i tunnellen, det var ikke lenger så grusomt å stå opp. Snøen gav meg et lyspunkt, en glede som fylte meg innvendig. Den gav meg varme i steden for kulde (som snøen ofte fører med seg). Jeg fikk hentet frem lua og kåpa, gikk ut og stilte meg midt i veien. Der stod jeg en stund, kikket på alt det hvite, kjente snøflakene lande mykt i ansiktet mitt.

Så takket jeg Gud. Han vet sannelig hva vi trenger og når vi trenger det. Dette var et bønnesvar, en sårt trengt omsorg fra det Høye. Jeg elsker snøen.

Poet?

Det hender jeg får kommentarer som "du burde vært dikter" eller "hvorfor skriver ikke du mer dikt". Inne i meg tror jeg det alltid har vært en liten skapdikter som ønsker å komme ut, men jeg gidder liksom ikke alltid gjøre så mye med det. Frykten for å mislykkes er liksom større en gleden av å dikte. Likevel klarer jeg ikke la være å skrive på rim, og det hender ofte jeg spontandikter tullesanger om jeg er i humør til det. Når jeg nå satt her og tenkte på gårsdagens blogg, begynte jeg (igjen) å gruble. Hva kjennetegner egentlig en dikter? Hva skal til for å bli poet? Jeg har mine tanker om dette temaet, men hva er dine?

O, underlige følelse...

Hva gjør man når man føler seg ekstremt lykkelig og samtidig skikkelig trist?
En ganske rar kombinasjon egentlig, man skulle jo tro at en var ENTEN ekstremt lykkelig ELLER skikkelig trist. Så hva gjør man da når denne skikkelig triste følelsen tar helt overtaket og overskygger den ekstremt lykkelige følelsen?

Jeg for min del tror jeg skal prøve å forsone meg med følelsen for denne gang.

Dårlig samvittighet

Jeg kjenner det gnager
Det gjør egentlig litt vondt
-sånn på innsiden liksom
I natt var det morsomt,
nå er det (litt morsomt)
fælt
Jeg lurer på hvordan reaksjonen deres egentlig var...

Jeg har dårlig samvittighet...
(og det har Trine også...)

Vil du ha en klem?

Nå ødelegger jeg trolig mye for mange klemmekjære personer, men har du noen gang tenkt over hvor sært det egentlig er å gi noen en klem? Tenk hadde du vært et romvesen som var kommet til jorden for å se hvordan kulturen var her, så kom du til Ansgar bibelskole, Kristiansand, Norge, Europa, Jorden osv. Her ser du følgende scenario:

To personer kommer gående mot hverandre mens de tester musklene i kinnene (også kalt å smile). De går VELDIG nær hverandre mens de svinger de lange armene rundt den andre personen og tar den på ryggen e.l. Slik blir de gjerne stående en stund, og presser kroppene sine inntil hverandre mens de lager lyder med munnen (også kalt å prate?). Så slipper de taket på hverandre og flytter seg kjapt en meter fra hverandre mens de fortsetter å bevege munnen før de gjør det samme nok en gang og går fra hverandre.

Er ikke dette egentlig litt sært? Denne "press-deg-inntil-andre"- kulturen er egentlig ganske rar, synes du ikke? Likevel må jeg si - jeg digger denne kulturen. Den er et uttrykk for at to mennesker bryr seg om hverandre, at de er glade i hverandre og at de er glade for å se hverandre. Denne "press-deg-inntil-andre"- tradisjonen er også en måte å gi noen trøst på, å vise medfølelse på. Er ikke de rare blikkene fra eventuelle utenomjordiske verdt det hvis du på denne måten vet at andre mennesker bryr seg om deg?

Jeg synes en klem er verdt mange rare blikk. Likevel må jeg si; det virker litt rart at to personer presser seg inntil hverandre med det ene kinnet mot det andre, holder om hverandre, for så å flytte seg en meter fra hverandre og prate sammen. Joda, kulturen vår er litt rar, men jeg liker den. Vil noen ha en klem?

Jeg blir glad når...

De som kjenner meg vet at jeg er veldig lett å glede. Jeg fryder meg over de minste ting, alt fra at jeg har gått tom for sjampo (så jeg kan begynne på en ny flaske), til at noen har hengt en lapp på døra mi, eller at det er fint vær ute. Siden jeg da er en slik person, tenkte jeg å dedikere en bloggpost til mine små og store hverdagsgleder. Denne posten vil fortelle litt om hvordan en enkelt kan glede meg eller andre.

Jeg blir nemlig glad når....
- jeg ikke er trett når jeg våkner om morgenen
- sola skinner
- jeg slipper å vaske rommet mitt
- det er varmt på badet
- jeg ser meg i speilet og oppdager at jeg tydeligvis har sovet med hodet oppå pulten om natten
- jeg slipper å gjøre lekser
- det banker på døra mi
- jeg blir vekket av snille mennesker
- jeg får frokost på senga
- noen gir meg en klem
- andres ansikt lyser opp når de ser meg
- noen har lagt en liten oppmerksomhet i posthylla mi
- andre smiler til meg
- andre ler av glede
- jeg får en sms av noen uten noen spesiell grunn
- jeg er med andre mennesker
- jeg får synge
- jeg treffer mennesker jeg er glad i
- kjenner Guds nærvær
- sover
- våkner og oppdager at jeg kan sove litt til
- dyna mi er god og varm
- rommet mitt ikke lenger er rotete
- jeg får besøk på rommet mitt
- noen kommer til meg for å få godter
- noen kommer til meg for å prate
- noen spør meg om jeg vil henge med de
- jeg får middag
- jeg kan høre på andre som spiller gitar e.l.
- jeg kan sitte og se på solnedgangen (uten å fryse)
- jeg ikke har vondt i hodet
- noen har skrevet på veggen på face
- mor lager god middag fordi jeg kommer hjem
- far ringer for å si "hei på du"
- jeg hører på musikk
- noen gir meg snop e.l. for gøy
- noen spør om jeg vil synge/ spille med dem i en eller annen setting

Og så videre. Her kan vel egentlig det meste føyes på, det finnes nesten ikke grenser på hvor mange smågleder en har i hverdagen, hvis en bare velger å sette pris på dem! Så nyt livet og nyt dagen.

Dette er dagen som Gud har gjort - og Gud skaper ikke søppel!

Jeg undres...

Noen ganger blir jeg bare så fascinert av det jeg har rundt meg. I går for eksempel, eller, det var vel kanskje i dag... Uansett, jeg sovnet på senga mi, men våknet av et underlig fenomen. Jeg hadde nemlig fått besøk av en liten gjest som gang på gang tok fart og kræsjet i ruta mi. Nei, jeg prater ikke om en fugl (de kræsjer ikke så mange ganger før de dør, evnt. gir opp), jeg prater om et beist av en flue. Denne tok fart om og om igjen og trodde like fullt at den skulle komme gjennom det "usynlige" laget av hardt, ukjent materie.

Da slo det meg: hva er det som gjør at en flue gang på gang tar fart mot vindusruta for å smelle like hardt i den hver gang? Gir de aldri opp? Og ikke minst, hvorfor dør de ikke?!?!? Jeg skjønner ikke hvor de får pågangsmotet sitt fra. Noe jeg heller ikke skjønner er hvorfor de ikke lærer av sine feil, men dette spørsmålet lar jeg heller vike, det er tross alt det første spørsmålet jeg kan lære mest av. Tenk at en liten flue har mer pågangsmot enn det jeg har! Er det mulig? Jeg kan gi opp for små utfordringer, mens en flue ikke gir opp mot et to centimeter tykt vindu!

Jeg blir bare litt fascinert...

Små tjenester røper ofte et stort hjerte

Her om dagen kom jeg over en setning som har fulgt meg den siste uka. "Små tjenester røper ofte et stort hjerte". Dette er forsåvidt en enkel setning, men betydningen av denne går utrolig dypt. For meg har denne setningen blitt et påskudd til om og om igjen å gjøre disse små tjenestene for de rundt meg. Jeg vet selv hvor utrolig mye det betyr for meg når andre mennesker gjør bare en liten tjeneste for meg - så hvorfor skulle ikke da jeg kunne gjøre dette mot andre?

Bibelen sier i matteus 7, 12 at "alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene." Så hvis jeg selv ønsker at noen skal smile til meg, burde ikke da jeg smile til noen? Tenk hvor utrolig mye bedre verden hadde blitt om vi alle hadde klart å tenke litt på de rundt oss istedenfor å bare fokusere på oss selv og vårt beste. Den egoismen som er i verden i dag er forkastelig. Jeg skjønner bare ikke hvordan mennesker kan bruke sine medmennesker som et middel til egen berømmelse e.l. Er det ikke lenger noe som heter omtanke for de rundt oss?

Jeg tenker ikke her bare på hva som skjedde under andre verdenskrig eller konflikten som har pågått mellom Georgia og Russland siden krigen i 1992-93. En trenger ikke se lenger enn sin egen nese før en oppdager at andre mennesker blir brukt som middel istedenfor mål. Gang på gang kan jeg oppdage at min egen egoisme rakker ned på andre for tre sekunders oppmerksomhet. Hvor utrolig kipt er ikke det? Tenk om vi hadde klart å se forbi oss selv, og heller begynt å tjene de rundt oss. Selv ønsker jeg av hele mitt hjerte å kunne være en tjener for de rundt meg, en som bryr seg og som er villig til å gjøre alt for å forbedre andre menneskers liv.

Dette er virkelig ikke lett. Vår verden tillater det ikke. Her er det om å gjøre å være best, om å ha det mest perfekte kroppen (hva er en perfekt kropp egentlig?), om å ha den best betalte jobben osv. Midt i alt dette presset er det så utrolig lett å føle seg mislykket. Tanker som "hvem er vel jeg?", "jeg er ikke god nok" eller "hva kan vel jeg bidra med", fører til at mange mennesker mister hele livsgleden. Hvorfor er vi mennesker slik at vi ser på et annet menneske og gir det terningkast? Burde vi ikke heller se på et menneske og elske det akkurat slik det er?

Jeg er så inderlig glad for at jeg har en som elsker meg slik jeg er, med mine mangler, mine synder og med min egoisme. Gud elsker faktisk hver enkelt av oss så utrolig mye at Han gav alt! Å ofre seg selv hadde vært en ting, men å ofre det eneste du har, den du er så ubeskrivelig glad i, for å redde et enkelt menneske, det sier litt om hvor mye Gud elsker oss. Han ser til hjertet vårt, og Han har oss kjær, akkurat slik vi er. Vi trenger ikke skjule noe, for Han vet alt, men likevel elsker Han oss. Dette er det fantastiske med å være en kristen. Presset om å være perfekt forsvinner liksom. Vi lever i bakvendtland, der den minste skal bli den største og den siste skal bli den første. Er det ikke fantastisk?

For en Gud vi har!

I'm Home!

Etter en del timers flyttesjau, er jeg nå inne på rommet mitt og de fleste tingene er satt på plass. Ennå gjenstår en del før det blir skikkelig hjemmekoselig, men det aller viktigste er nå i orden. I tillegg har jeg så smått begynt å arbeide nå, og jeg klarer nesten ikke vente til å se hva mer som venter meg fremover. Bare tanken om hvor mange nye mennesker jeg skal få bli kjent med, gjør at det kribler langt ned i stortåa. Dette kommer til å bli et utrolig spennende år, med utfordringer og nye erfaringer, men mest av alt, med mange fantastiske nye venner!

Sånn ellers så er jeg ganske trett nå. Jeg har vært våken siden 06.00 i dag morges, så det har vært en lang dag med mye flytting. Derfor tror jeg at jeg skal ta kvelden. God natt til alle dere som nå skal legge dere! Guds velsignelse!

-Silje-

En gåte på en måte?

Hva er grått og stort, lager fæle lyder og har i det siste befunnet seg utenfor mitt vindu?

Ei veke igjen!

For berre ei lita stund sidan byrja den for mange etterlengta sommarferien. Denne ferien var ikkje så etterlengta frå mi side, men den kom likevel. No ser det derimot ut som at den lange ferien går mot slutten. Siste jobbdag var i dag, og den siste veka av ferien min har offisielt byrja. Neste torsdag, 7. august, flytter eg nemleg inn i min kjære hybel på Ansgar, Hånes. Eg gler meg så mykje at eg knapt kan venta. Samstundes byrjar eg å innsjå at eg har ein del å gjera, så det er truleg greitt at det framleis er ei veke att.

Planane for det komande året er førebels:
1. vera miljøarbeidar (25%) på Ansgarskulen, heile året
2. studera musikk, haust
3. studera på Ansgar (veit ikkje kva), vår
4. helgeturnear med koret, heile året
5. 10- dagersturné med koret, vår
6. forhåpentlegvis ein av linjeturane til bibelskulen ein gong i løpet av året
7. gå på dansekurs saman med Kristine Nilsen, heile året (etter planen)
8. drikka oboy med Nina kvar morgon før skulen (var det ikkje noko slikt me avtalte?)

Eg gler meg så utruleg mykje til dette året, det kjem til å verta eit enormt spanande og utfordrande år. Det vert heller ikkje berre norske elevar i år, men og elevar frå m.a. Columbia og Danmark. Med andre ord får ein ei oppfrisking i engelsken og kanskje eit par innblikk i andre kulturar. No får eg berre håpa at eg har det eg treng til hybelen, at eg får alt inn i bilen, og at eg og Karen Elise får tatt ein tur til IKEA på mandag så me kan få handla dei siste naudsynte tinga.

Til den som lurar på kvifor det plutseleg kom eit innlegg på nynorsk, så skuldast dette berre at eg trengte å minna meg sjølv på kva som eigentleg er hovudmålet mitt. Eg beklager på det sterkaste til dei som slit med å lesa dette: Finn ein Bibel på nynorsk, det er verre å lesa!

Slått ut av varmen.

I skrivende stund er Siljes store nederlag i ferd med å bli offisielt. Varmen har tatt knekken på en stakkars 20- åring, så jeg legger herved inn årene. Saken jeg snakker om er "dagens venn"- bloggene. Det er så mange fantastiske personer jeg gjerne skulle skrevet om, men jeg orker simpelthen ikke. Mitt ordforråd er ikke stort nok til å beskrive alle de fantastiske menneskene uten at jeg gjentar meg selv opp, ned og i mente. Dessuten er det for fint vær ute til at jeg gidder sitte på dagen og skrive, og om kvelden er jeg for trett. MEN fortvil ikke, jeg vil selvsagt finne litt tid til å skrive et par uinteressante innlegg til tross for dette, de blir bare ikke like meningsfylte. Til alle som føler seg glemt eller noe, jeg har ikke glemt dere! Tro meg, dere har en helt spesiell plass i mitt hjerte, på en helt unik måte, nettopp fordi dere er akkurat slik dere er!

Ha en fantastisk sommer!

(og om du ønsker å høre hvorfor jeg synes du er så bra, så sier jeg det gjerne til deg! beskjedenhet finnes ikke i mitt vokabular, så bare spør rett ut:)

Et par dagers treningskick

Det siste året har vært tidenes slappeste år for meg på treningsfronten. Jeg har stort sett ikke fått noe trening i det hele tatt (litt kanskje, men ikke mye). Derfor har de to siste dagene vært svært annerledes fra sånn jeg har vært vant til. Selv om jeg nå er veldig sliten, har det vært supergøy!





Gårdsdagen begynte med at jeg skulle på jobb, men siden jeg hadde så god tid, bestemte jeg meg for å gå på rulleskøyter. Med bil tar turen 12 minutter, så jeg var fornøyd når jeg bare brukte 24. Men så var jeg da også ganske sliten når jeg kom frem. Til tross for dette var det vel verdt turen. Dessverre falt jeg ikke for noen på veien da.





I dag stod jeg opp kl. 08.30 for å reise å surfe. Odd, broren min var allerede reist, så jeg, mor, Elise (søstera mi) og Simon (typen til Elise) dro til Borestranda i titida. Klokka 11.00 kom også utleieren, så vi fikk begynne å surfe. Jeg kan ikke akkurat si at etter en dag på stranda med brettet, så er jeg blitt superflink, men det er uansett utrolig gøy! Surfing er en undervurdert sport, synes jeg. Ikke bare er det gøy, men det er også god trening! Særlig når du skal bære brettet (som forøvrig var et av de tyngre) tilbake til utleiebilen.





Jeg så meg også fortjent til en liten pause i surfinga i dag. Først og fremst resulterte det i at jeg sovna, men resultatet jeg så senere var noe mer uventet. Hele baksiden av føttene var nemlig ildrøde! Hvordan det ligger an med ryggen min, har jeg enda ikke sjekket, men jeg tror ikke den er like ille. Siden jeg skulle ha våtdrakt på hele dagen, tenkte jeg nemlig ikke på å smøre meg med solkrem. Når vi kom tilbake til bilen, så jeg likevel at litt solkrem hadde vært smart. Så nå, etter åtte timer på stranda, er resultatet slitne muskler, blondere hår, røde legger og svidd ansikt, samt en del blåmerker (tror jeg). For en fantastisk dag!

Ok, lite tydelig, men jeg har faktisk blitt ganske blond,

og ansiktet mitt er temmelig rødt.

Mine tanker i dag..

Guds veier er uransakelige... Gud, gi oss et under! Eller hjelp oss til å se hvordan dette kan være til det gode! Og kom med din styrke, for det trengs virkelig nå!

For noen fantastiske venner jeg har! Gud velsigne disse!

Oups, pass på hvilken person du snakker til på MSN, det finnes flere med det samme navnet...

Oi, deg var det lenge siden jeg hadde pratet med! Så gøy!

Telttur? Ja, hvorfor ikke? Kanskje det?

May-Linn ringer! Jeg skulle jo akkurat til å ringe henne! KULT!

Hva er oddsen for at begge kjøper safarikjeks?

Jeg savner sist uke, alle de herlige, fantastiske menneskene jeg traff da!

Hvordan er det mulig at det samme drittgreiene stadig dukker opp?

Er det mulig å like joikakaker? Bare lukta gjør meg kvalm...

Saken er som baken - den kan ses fra flere sider...

Haha, så morsomt: "Jeg falt for en gutt i dag. Siden jeg gikk på rulleskøyter, gjorde det ganske vondt, men det gikk bra." Nei, jeg gidder ikke teste det ut bare for å kunne skrive om det på bloggen...

Den filmen var i grunnen ganske bra. Hvorfor har jeg ikke sett den før? Jeg har jo ikke en gang hørt om den! Jaja.

Egentlig så kan jeg være ganske så barnslig til tider. Men det er jo litt gøy også, når jeg plutselig oppdager det liksom. Haha.

Jeg er visst litt rar.

Jeg gleder meg til Ansgar!!!!!

Nå må jeg sove! Ja, det må jeg faktisk.

Spontan ferie

Denne uka gikk planene mine egentlig i vasken, og en stund så det ut som om jeg kom til å bli hjemme. Så plutselig forandret planene mine seg helt, og jeg har nå endt opp med en ukes ferie på sørlandet. Hvor jeg blir fra dag til dag er det ingen som vet, men jeg liker meg her.

Til nå har jeg vært på besøk hos May-Linn. Hun fylte 20 på mandag, så det var gøy å få være den som feiret bursdagen med henne! Vi var en tur i Lyngdal og koste oss supermye! I går var vi ute og ridde og fisket og på kvelden så vi "ikke uten min datter". På grunn av været i dag så jeg "Drageløperen" mens May-Linn var på jobb. Når hun kom igjen var vi ute på ridetur, og nå skal vi til Lyngdal og se "Mamma Mia" på kino. Det blir gøy!

Videre i uken tenker jeg foreløpig å få besøke Stian på Solstrand og Ingeborg på bibelcampen i Lyngdal. Jeg vet ikke helt hvordan det hele ender, men jeg tipper jeg stikker innom May-Linn igjen på søndag for å eventuelt ta med det superskjønne kattepusen som Karen Elise kanskje skal ha (jeg håper og tipper det blir sånn!). Nå må jeg nok løpe. Snakkes!

Pause...

Nok en gang blir det annonsert pause i min faste dagens venn- blogging. Fortvil ikke, jeg skal nok prøve å få oppdatert litt i ny og ne, bare ikke så ofte. Siden denne bloggen da trolig kommer til å bli lest en del ganger, vil jeg dele noe å tenke på. Disse setningene har betydd veldig mye for meg det siste året, og har vært noe jeg lenge har prøvd (mer eller mindre vellykket) å leve etter. Jeg ønsker virkelig at når noen tenker på meg, skal de tenke på dette. Jeg ønsker at mennesker skal se Jesus i meg, og jeg synes disse setningene er en god start på å bli en Jesus- etterfølger.

Et smil kan løsne smerten.
Et vennlig blikk kan bli dagens høydepunkt.
Et oppmuntrende ord kan bli et menneskes redning.
En klem kan smelte ensomheten.
Det mennesket du gir tid, gir du verdi.

Bare litt å tenke på...

AAAAAAAAASSSBJØØØØØØØØØØØØØØRRRNNN!!!!

Som de fleste sikkert skjønte av overskrifta; dagens venn er:

Asbjørn Thorsen

Når vi var ferdige på bibelskolen i år og Asbjørn plutselig bestemte seg for å dra, hendte det noe litt rart. For første gang oppfattet jeg nemlig at året var slutt, og folket plutselig kom til å dra - og at Asbjørn ble den første. Da oppdaget jeg hvor utrolig glad jeg faktisk er i disse menneskene jeg har hengt med det siste året. Dermed ble det så ufattelig trist at Asbjørn skulle reise! Asbjørn er nemlig en helt fantastisk fyr! Han er som en ekstra storebror som du alltid kan komme til.

Jeg savner å kunne banke på døra til Asbjørn, bare for å si hei, for å smile eller for å rope "AAAAAASSSSBJØØØØØRRRNNN!". Det er tross alt slikt en kan gjøre med brødre. En kan dukke opp uanmeldt og de tar imot deg, kanskje når en kommer, ligger de og sover, eller kanskje de har besøk, eller kanskje du faktisk er den som kommer i bare natteklærne. Uansett hva som er tilfellet, er en alltid velkommen hos Asbjørn.

Asbjørn er diggbar. Sinnsykt diggbar. Han er så utrolig avslappet, så rolig og så ekte. Når en kommer til Asbjørn, kan en slappe av og bare være seg selv. Asbjørn synes ikke det er rart om du kommer til ham bare for å henge, for å høre på musikk eller se en film - alt er ok for Asbjørn. I tillegg er Asbjørn med på alt. Han kan være med på de rareste, sykeste påfunn, og han kan være med på noe så lite fantasifullt som å se tv. Men det er greitt, for når en gjør noe med Asbjørn, er ingenting kjedelig.

Jeg digger deg, Asbjørn, og jeg er utrolig glad i deg. Du er en fantastisk person med en flott personlighet. Du er tryggheten selv og en god venn som alltid er klar for å lytte, snakke, le eller gi en klem. Du lyser opp hverdagen, og det merkes når du er borte. Ta vare på deg selv, for denne verden gjør det dessverre ikke for deg! Og forresten, hadde jeg hatt en topp-10-liste over beste klemmer, hadde du vært på den! Jeg savner deg, og gleder med til vi treffes igjen (derfor er jeg glad for at du låner noe av meg, slik at jeg vet vi treffes igjen! Genialt, ikke sant?). Du er super, AAAAAASSSBJØØØRRRNNN!!!!

DAGENS SAVNEDE VENN

I natt fikk jeg en melding som gjorde at jeg virkelig kjente på savnet av dagens venn. Denne personen betyr utrolig mye for meg, hun er en fantastisk jente med et fantastisk smil og en enorm omtanke for menneskene rundt seg. Jeg ble først kjent med denne jenta på Ansgar i løpet av det siste året, men vi lærte raskt å sette pris på hverandre - når vi først ble kjent. Dagens venn er:

Torunn Røiseland

Torunn er en jente med et fantastisk humør. Om ikke smilet hennes muntrer deg opp, så gjør ingenting det. Denne jenta vet nemlig å spre glede, med smil, latter og hyggelige kommentarer. Det gikk en stund før jeg ble obs på den fantastiske krik- jenta. Siden vi gikk i ulike klasser, hun bodde på 3-er og vi var veldig mange bibelskoleelever, så var ikke det så rart. Likevel skulle jeg ønske vi fikk utnyttet året til å bli enda bedre kjent. At vi hadde noen felles bekjente, har imidlertid hjulpet på.

Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er den eneste som setter pris på denne jenta. Hvem kan vel ikke sette pris på et så herlig vesen? Torunn er med på alt, hun stiller alltid opp og lytter gjerne. Det som også er veldig greitt med Torunn, er at hun er en åpen sjel. Hvis du spør hvordan hun har det, svarer hun ærlig, i steden for å ta den vanlige "bra, og du?". I tillegg har hun et våkent blikk. Hun oppdager raskt om de rundt henne har det bra, og er der med en gang. Man kan alltid være ærlig med Torunn, noe jeg synes er veldig greitt. Hun tar alt i beste mening, og gidder ikke tolke det du sier til at det kanskje muligens kunne vært ment i negativ retning.

Om du ikke allerede kjenner denne jenta, så benytt sjansen hvis du får den. Å investere litt tid på å bli kjent med Torunn er nemlig vel verdt det. Da har du en trofast venn for livet. Dette er en venn som bryr seg, som ser deg og som ønsker deg det aller beste. Hun vet hva det vil si å ta vare på venner og utnytter ethvert øyeblikk til å minne deg på hvor bra hun synes du er. Takk for at du er en så fantastisk, sann og oppmuntrende person, Torunn! Jeg savner deg virkelig!

DAGENS VENN (uten kontaktannonse!)

Dagens venn er trolig en skuffelse for single jenter, særlig hvis disse venter på en potensiell ektemann. Denne personen er nemlig hverken singel eller potensiell ektemann. Hun er faktisk ingen mann i det hele tatt, men en særs kvinnelig jente. Personen jeg snakker om vet mye om det å være jente, hun vet i hvert fall mer enn meg. Hun har nemlig levd lenger... Dagens venn er:

Marie Denice Tonstad

Marie Denice er en jente jeg ble kjent med på videregående. Denne jenta gjorde i begynnelsen ikke så mye ut av seg, så det tok litt tid før vi ble skikkelig kjent, men når vi først ble kjent med hverandre, var det vanskelig å skille oss. Marie har en egen evne til å se folk, til å sette seg inn i andre sine situasjoner og til å se det positive i det som for andre kan virke negativt. Hun har også store mengder selvironi, noe som kommer godt med. I tillegg har hun noe svært få av mine venner har - hun har en blindestokk! Nei, hun er ikke blind, stokken trengs kun når det blir litt mørkt ute og den som går ved siden av henne prøver å sende henne ut på glattisen (jepp, det var meg - vi falt begge to, jeg slo meg mest, men det var morsomt!).

Vår alles kjære Marie har en egen evne til å virkelig si sannheten. Alt hun sier kommer direkte fra leveren, usminket og usensurert. Dette fører både til mange morsomme og mange interessante situasjoner. Jeg for min del er glad for at hun sier ifra om det hun mener, selv om jeg kanskje kan være en av de få. Grunnen til det er vel egentlig bare fordi jeg har kjent Marie lenge nok til å vite at hun ikke sier noe for å være frekk, men fordi hun sier sannheten. Digg, spør du meg.

Nå har det seg sånn at jeg og Marie plutselig har skilt litt veger, noe som fører til at vi ikke treffes så ofte lenger. I dag var vi imidlertid sammen en tur på stranden og badet og hadde det moro. Jeg digger deg, Marie. Din ærlighet, din spontanitet, din latter, ditt smil og ditt humør. Hvem kan være trist i ditt nærvær? Kom på besøk til meg anytime i løpet av året! Du er superrå!

Dagens venn

Dagens venn er en person jeg faktisk ble kjent med enda senere enn gårsdagens venn. Denne fyren har bodd i etasjen over meg det siste året, og har vært nærmeste nabo til Stian. I tillegg har jeg spilt volleyball med han en del i år, og likevel var det ikke før den siste måneden at jeg rakk å finne ut litt om hvem denne fyren egentlig er. Dagens venn er:

Lars Helge Overvoll

Jeg husker egentlig ikke første gang jeg traff Lars Helge, men jeg husker den siste. Eller... det vil si... Egentlig husket jeg ingenting før jeg traff på Stian neste dag. Først da forstod jeg hva de to hadde drevet med etter at jeg sovnet kvelden før. Til tross for dette ufrivillige intervjuet kommer jeg og Lars Helge (og Stian) fortsatt godt overens. Det hjalp da de fortalte meg hva jeg hadde sagt, og lovte meg at jeg skulle få se det de hadde filmet.

Lars Helge er en fantastisk fyr. Selv om han har en noe spesiell dialekt, er han en helt ålreit fyr (slapp av, jeg digger deg, Elg!). Denne gutten har mye humor, mange morsomme kommentarer og kan lyse opp hverdagen til hvem som helst. Lars Helge tenker veldig mye, noe som trolig kan føre til en del frustrasjon og spørsmål for hans del, men også til mange interessante svar for min del. I tillegg er han en ærlig person som alltid stiller opp for andre, som lytter og som alltid vil hjelpe til.

I likhet med Stian er også Lars Helge singel. Dette kommer nok litt av at han aldri "får fingen ud", men også at han er veldig klar over hva han ser etter. Så jenter - ta sjansen, kanskje er akkurat du den rette for denne stødige karen.

Jeg digger Lars Helge, fordi han er så utrolig god. Han er snill som et lam (selv om han spøker og intervjuer folk som sover). I tillegg er han en god lytter og en gøyal fyr som er glad i å ta i alt av aktiviteter (dyktig er han også). Lars Helge, du er superkul! Du har et hjerte jeg beundrer deg for og du bryr deg virkelig om menneskene rundt deg. Og slapp av, du kommer ikke til å være singel når du er 40 (bare 39;) Takk for at du er en så fantastisk fyr, Lars Helge!

DAGENS VENN (igjen!)

Dagens venn er en person som jeg så altfor sent ble kjent med. Det nærmet seg nemlig slutten av året når jeg ble kjent med denne personen. Heldigvis oppdaget jeg da veldig raskt at denne gutten var en superfantastisk gutt som det var vel verdt å investere litt tid for å bli kjent med. Dette viste seg å være vanskeligere enn først antatt, da denne karen er av den litt sjenerte typen som gjerne holder seg på rommet sitt, men etter noen små misforståelser, gikk det vel egentlig greitt. Vi er i hvert fall gode venner i dag - og jeg digger det! Dagens venn er:

Stian Lauvås

Stian er en fascinerende fyr. Han er superkul, nettopp fordi han er akkurat slik han er. Denne gutten vet hva han mener, liker å diskutere og liker at andre har meninger også. Ikke bli fortvilet om han setter det du sier på prøve - han vil bare høre din mening. Stian er kanskje ikke gutten av mange ord, men ordene er velvalgte og kloke. Han har alltid et svar, selv om svarene av og til kan være frustrerende riktige. Jeg tror kun jeg har vunnet en eneste diskusjon, og den vant jeg vel bare under tvil.

Når det gjelder denne fyren, så vet du alltid hvor du har han. Han stiller alltid opp (i hvert fall hvis du dukker opp utenfor døra hans), og har alltid tid til å lytte. Stian er ærlig og han har ingen problemer med å fortelle hvordan han har det. Svarene du får hos Stian kommer fra hjertet og han spør gjerne selv også, dersom han lurer på noe. Likevel vil du finne ut at Stian tenker veldig mye, og det er mange spørsmål han lurer på som han ikke stiller. Men jeg vil våge å påstå at når tiden er inne, kommer også disse spørsmålene ut.

Jeg vil også gjerne legge til en kommentar om Stians status, selv om jeg er en smule nervøs for hans egen reaksjon (slapp av, Stian tar dette fint, og nå flirer han nok litt for seg selv). Stian er nemlig singel, jenter! Han er svigermors drøm, en storsjarmør (jepp, han spiller gitar (+++), er "tall, dark and handsome"), han lytter til hva du har å si og er en omtenksom type, med mye visdom! Hvorfor har han ikke blitt kapret før? Joda, det skal jeg si deg, han vil nemlig ikke ha hvem som helst (og det burde han ikke heller)!

Uansett, Stian er en venn jeg aldri ville vært foruten. Du betyr trolig mer for meg enn du noen gang kommer til å skjønne, Stian (eller kanskje du skjønner litt etter du intervjuet meg i søvne?). Jeg håper at du alltid kommer til å være en av mine beste venner, og at jeg også kan få være det for deg. Du er en helt vanvittig flott fyr, med mange gaver og talenter, og en utrolig bra personlighet! Jeg håper aldri du forandrer personligheten din, og slapp av, Stian, du finner den rette for deg - det tar bare litt tid (remember?)! Jeg er kjempeglad i deg, Stian! Takk for alt du er!

Ærede blogglesere

Heisann alle sammen! Da var jeg tilbake hos pcen min og klar for en ny blogg! Den siste uka har gått med til Skjærgårds- festivalen, med 5 timers stand- ståing per dag, massevis av konserter, solbading, fjellhopping, bading, venner, smil, latter og glede. Dessverre har jeg også klart å bli syk på et eller annet vis, men det tar jeg på sikt. Det er nemlig duket for dagens venn igjen, og da kommer all sykdom i skyggen!

Dagens venn er en person man ikke kan unngå å smile av. Dette mennesket sprer glede med sin latter, sitt smil, sin sprudlende personlighet, sine fantastiske matvaner (!) og sine glitrende øyne. Dagens venn er:

Kristine Nilsen

Kristine er en helt superskjønn jente. Hennes sjarmerende, søte vesen er nok til å lyse opp dagen for enhver. Hvem klarer vel være morgengretten i hennes nærvær? Det klarer i hvert fall ikke jeg! Kristine er en utrolig morsom jente som jeg har hatt mange morsomme stunder med. Vi har prata om utrolig mye rart, delt mange minner og historier og oppdaget at vi faktisk delte leilighet en hel uke for noen år siden. Jeg og Kristine har også noe helt spesielt til felles - kjærligheten til mat. Da snakker vi ikke hvilken som helst mat (ok, vi spiser hva som helst, men likevel), vi snakker om kylling, ris og en eller annen saus (og grønnsaker). I tillegg snakker vi om MYE mat, ikke barneporsjoner liksom. For en stund siden laget vi en stor gryte med ris og hadde kylling til. Det rare var at vi to ALENE spiste dette opp. Riktig nok var vi så mette at vi ikke orket reise oss på en god stund etterpå, men vi spiste det opp, uten å presse det i oss.

Sånn ellers så er Kristine en kjempesøt jente med et hjerte for andre. Jeg husker fortsatt da hun kom inn på rommet mitt etter Columbia- turen. "Åhh! Silje, kan jeg fortelle deg om turen vi hadde? Hjertet mitt strømmer over av kjærlighet til de menneskene vi traff, og jeg bare MÅ fortelle det til noen! Gidder du høre?" Kanskje ikke ordrett, men omtrent slik var det Kristine uttrykte seg. Denne jenta har virkelig et hjerte som brenner for andre. Hun trenger ikke kjenne menneskene for at hun skal få dem kjær, det holder å se dem eller høre om dem. Kristine, du er virkelig fantastisk! Du fortjener alt det beste, og jeg er sinnsykt takknemlig for vennskapet vårt! Du stiller alltid opp, bryr deg alltid, kommer alltid med ærlige, nydelige kommentarer og er generelt nydelig (på alle sett og vis!) Jeg gleder meg til vi (forhåpentligvis) begynner på dansekurs sammen til høsten! Jeg er så utrolig glad i deg at ord ikke strekker til - men jeg vet at du vet, så det går fint! Stor klem!

Blogg i farta!

Nesten et døgn hjemme til ompakking, så er det på farta igjen. Likevel følte jeg for å si et par ord om uka som gikk. Den siste uka har jeg nemlig vært med på noe veldig spesielt. For noen måneder siden ble jeg nemlig spurt om jeg ville være med bandet Mission on Road (MOR) på turné en uke denne sommeren. Selvfølgelig sa jeg ja til dette, noe som resulterte i en uke med sang, moro, nye venner og evangelisering.

Etter arbeid på lørdag sist uke dro jeg og min kjære far til Kristiansand, som var avreisestedet tidlig neste morgen. Far reiste hjem etter å ha satt meg av på Ansgar, mens jeg, Thomas og Cecilie kom oss til Martin (som vi skulle overnatte hos) i totiden samme natt. Tidlig neste morgen bar det av sted. Vi plukket opp resten av bandet langs veien og dro til Tønsberg. Her regnet det store deler av dagen, noe som resulterte i en litt amputert konsert. Det var likevel en gøyal dag. Jeg skal innrømme at jeg var litt spent på hvordan det skulle være å komme utenfra inn i dette bandet, men jeg ble "en av gjengen" helt fra starten. Slik tror jeg også Jan Eivind også følte det.

Neste dag bar det videre til Skien, der vi fikk hatt en full konsert med nydelig vær. Siden vi bare hadde hatt en eneste øvelse før turneen (i hvert fall som jeg fikk vært med på), så ble denne konserten litt usikker. Noen av sangene kunne jeg nesten ikke huske å ha hørt en gang, men etter en uke på veien, satt de som spikret. Konserten i Grimstad var også litt preget av usikkerhet for meg, men alt i alt var det gøy. Her gjorde også Eli Anne en gjesteopptreden på "End of the Beginning" - fantastisk, Elihu!

Når vi kom til konserten i Mandal og utover, ble det egentlig bare mer og mer gøy. Sola skinte resten av turneen, humøret var på topp hos oss alle (tror jeg?) og publikumet var oppmuntrende. Vi traff mange ulike mennesker, mange spesielle og fascinerende og mange herlige, oppmuntrende mennesker. Deriblant traff vi en klovn i Stavanger som gjorde at jeg brøt ut i latter hele tiden, mens vi i Haugesund traff noen fantastiske narkomane som syntes det var fantastisk at vi kom og hadde konsert der. Evangeliet ble spredt, ikke bare ved hjelp av musikken, men også ved hjelp av flyersene som Marita hadde laget. Disse hadde vi 1500 av, men når turneen var slutt, var disse borte.

Videre på turneen må det nevnes at vi (dvs. jeg og Ole) badet på Orrestranden. Dette var heller lite planlagt og førte til våte dongeribukser, en smule gjennomsiktige boksere og mye latter, men det var moro. Videre var vi også i Bergen, hvor vi fikk et helt hus for oss selv det første døgnet. Dette førte til mye moro. Deriblant kan det nevnes at Ole og Svein Atle fant en fjernstyrt bil som de ikke helt hadde kontrollen på, Marita fikk alle treperlene sine spredt utover hele gårdsrommet og Silje som knakk en tann fordi hun hoppet fra verandaen og ned på trampolinen. Mye moro og mye humor var det i alle fall.

Så kom avreisedagen, og alarmen var satt til klokka 05:15 (frokost var 05:30). Å stå opp på et så ukristelig tidspunkt var det imidlertid mange som slet med. Deriblant må det nevnes et par kommentarer: "puster hun?" "Når jeg hørte at de ropte, så tenkte jeg: oi, er hun død?" Det har visst aldri vært lett å stå opp så tidlig. Likevel kom vi oss av gårde, og en relativt lang tur ble egentlig kort, siden alle sov på veien. Når vi var kommet til Ålgård, var klokka 10:45, og Silje takket for seg, mens resten reiste videre til Kristiansand og omegn.

Nå sitter jeg her hjemme, trett og sliten, lykkelig, men trist og tenker tilbake på en fantastisk uke, med noen helt spesielle, fantastiske mennesker som jeg nå har fått som mine venner. Uten disse menneskene hadde uken aldri blitt den samme. Hvem andre enn Marita skulle jeg shoppet med i Bergen, eller hvem andre enn meg og Ole kunne hatt det så gøy med bunnen av monitorkassa (med hjul, vel å merke)? Jeg har bare en ting å si: TAKK FOR EN FANTASTISK UKE, JEG SER SÅ UTROLIG FREM TIL NESTE ÅR! DERE ER HELT FANTASTISK SUPRE, JEG DIGGER DERE SÅ SINNSYKT, OG SAVNER DERE SÅ MYE AT DET GJØR VONDT!

NOEN SAVNEDE VENNER

Siden jeg skal være borte en stund nå, vil jeg vie litt tid til noen av de vennene jeg ikke har truffet på en stund, men som jeg virkelig savner. Disse er:

Anne Maren Bø

Denne jenta savner jeg virkelig. Vi har hatt utrolig mye moro siden vi ble kjent med hverandre. Når Anne Maren flyttet bort fra Lye, ble det imidlertid ikke så lett å treffes. Det hjalp heller ikke noe særlig at hun begynte på Sygna på videregående i steden for å gå i nærheten av meg (grr...). Likevel har vi truffes litt av og til, kjøpt oss noe sukkerspinn (et par bøtter;), pratet og ledd sammen. Latteren sitter virkelig løst hos Anne Maren, vi to har aldri forlatt hverandre uten at vi har ledd litt først. Vi har alltid kunnet prate om alt, og har alltid hatt et godt, stabilt vennskap. Jeg har absolutt ingenting å utsette på denne jenta, bortsett fra at hun flyttet bort fra meg... Anne Maren er en helskjønn jente som alltid får frem smilet hos de hun møter. Hun bryr seg om de rundt seg og sprer positivitet. Denne jenta er det verdt å kjenne! Jeg gleder meg til vi treffes igjen, min kjære venn. Det er lenge siden jeg har trent lattermusklene nå. Du er helskjønn!

Katrine og Karl-Johan Kjøde

Disse to fantastiske menneskene traff jeg for første gang på LINK for en del år siden. Kalle traff jeg vel egentlig først, i forbindelse med at han var innom LINK med Lagsbussen da jeg gikk i 8. eller 9. klasse. Siden traff jeg han og Katrine igjen noen år etterpå på samme leiren. Etter det har vi heldigvis truffet hverandre relativt jevnlig (en til to ganger i året). For min del kunne jeg gjerne truffet disse herlige menneskene hver dag resten av livet, men man kan ikke alltid få det som man vil. Disse to menneskene er unike, hver for seg og sammen (snakker om par som er skapt for hverandre). Likevel har de utrolig mange fellestrekk: begge er superblide personer som lyser opp hverdagen. De har et brennende hjerte for de rundt seg. Omsorgspersoner er de begge, og på det musikalske har de også fått i overmål. Hver gang jeg treffer disse fantastiske menneskene, kjenner jeg at de er glade i meg. Kalle og Katrine bryr seg virkelig, og jeg gleder meg enormt hver gang jeg har muligheten til å treffe dem! Selvfølgelig er sorgen også like stor når jeg finner ut at jeg ikke får truffet dem. Siden jeg ikke får dra på LINK i år, betyr det at jeg må vente LENGE til neste gang, men jeg gir ikke opp, vi skal treffes igjen! Jeg savner dere, mine fantastiske venner. Dere er helt unike, jeg er så ufattelig glad for at jeg har blitt kjent med dere! Vi snakkes!

Kristine Fatland Pedersen

Det var vel først i sommer som var at jeg ble riktig godt kjent med Kristine. Denne jenta er også noe helt for seg selv. Hun kan ved første øyekast kanskje virke som en tøff jente (og hun er tøff også, for all del), men likevel så har hun et varmt hjerte. Kristine er en jente jeg har lært mye av. Våre lange samtaler på nattestid om alt mulig har lært meg utrolig mye, om meg selv, om deg og ikke minst om at du virkelig bryr deg om det andre har å si. Begge fant vi vel ut at vi hadde opplevd mye rart, men vi fikk muligheten sist sommer til å hjelpe hverandre litt på vei. Selv om våre løfter om å ringes hver uke osv. ikke helt fungerte, kommer jeg aldri til å glemme hvem du er og hva du betyr for meg. Du har en helt spesiell plass i mitt hjerte. Takk for at du er den jenta du er! Jeg gleder meg virkelig til å treffe deg igjen!

Johannes Vålandsmyr

Jeg husker ikke en gang første gangen jeg traff deg, men jeg vet det var en gang på LINK. De første årene tror jeg ikke vi hang så mye sammen, men særlig i fjor sommer fikk vi snakket skikkelig sammen og bli ordentlig kjent med hverandre. Du er en flott fyr, Johannes, du er en av de som kan virke for god til å være sann. Det siste året nå har jeg imidlertid funnet ut at det faktisk finnes noen slike gutter, noen som man bare ser positivt i. Du er en av disse. Aldri glem at du er en slik fyr, og hold på dette, for alt i verden! Jeg gleder meg til jeg treffer deg (og din kjære!!) igjen. Dere fortjener hverandre så sinnsykt, hjertet mitt bobler over av glede ved tanken på dere to. Kos deg på LINK i år, så snakkes vi forhåpentligvis på en annen leir, eller bare plutselig.

Morten Eikli

Første gang jeg traff deg, som jeg husker, er vel faktisk på lagsbussen på skjærgårds, like før LINK i fjor. Det må jeg si, jeg er virkelig glad jeg traff deg, for du er super! Du er også en av disse som man ikke tror finnes før man har møtt dem. Ditt humør, din humor, dine talenter, ditt hjerte, jeg setter så utrolig stor pris på deg! Du er helt super, Morten! Jeg gleder meg virkelig til neste gang jeg treffer deg, og forhåpentligvis er ikke det lenge til. Du er så kul og likevel så omsorgsfull. Jeg digger deg.

Svein Erik Boganes

Også det traff jeg på LINK... en gang. Du er en fascinerende person, med et godt hjerte. Du er ikke redd for å vise hvordan du har det og du bryr deg virkelig om hvordan andre har det. Du er utrolig dyktig i veldig mye, men i tillegg så har du en helt unik personlighet. Aldri glem dette: jeg digger deg for den du er, ikke for det du presterer! Du er en super fyr, stol på det. Jeg gleder meg til å treffe deg igjen en gang, og forhåpentligvis snart! Du er fantastisk.

Annette Egeland

Dette er en jente som jeg virkelig har savnet de siste årene. Før pleide vi alltid treffes på Fredagskvellen hver fredag. Vi hang alltid sammen, enten vi tok en kjøretur eller vi bare var oppe på ungdomsloftet. Du er en fantastisk jente som vet å sette pris på de rundt deg. Selv om vi ikke har truffet hverandre særlig mye i det siste, håper jeg du vet at jeg fortsatt er like glad i deg. Du er så utrolig bra! Glem aldri det! Jeg gleder meg til vi treffes igjen. Heldigvis har vi hele sommeren foran oss før jeg drar tilbake til Kristiansand igjen. Så vi snakkes!

Sånn ellers håper jeg alle får en fantastisk sommerferie. Forhåpentligvis treffes vi også en gang i løpet av ferien. Da blir i hvert fall jeg glad! Snakkes!

DAGENS VENN

Før jeg sier noe som helst om dagens venn vil jeg advare om at bloggen min dessverre kommer til å bli noe stillestående de neste to vekene. Grunnen er ganske enkelt den at jeg trolig ikke har store tilgangen til hverken PC eller internett. Får jeg imidlertid tilgang til dette er det ikke å se bort i fra at det kanskje dukker opp ett og annet innlegg. Den første uka nå drar jeg på turné med Mission On Road (MOR) langs vestlandet. Turnéruta vår ser omtrent slik ut:

22. juni: Tønsberg, brygga kl. 14.00

23. juni: Skien, torvet kl. 14.00

23. juni: Porsgrunn kl. 20.00 (usikker)

24. juni: Grimstad, brygga kl. 14.00

25. juni: Mandal, torvet kl. 14.00

25. juni: Stavanger, torvet kl. 15.00

25. juni: Bryne, Sentrum kl. 20.00 (usikker)

26. juni: Haugesund, torvet kl. 14.00

28. juni: Åsane kl. 13.00 (usikker)

28. juni: Bergen, festplassen kl. 19.00

Med andre ord; har du lite og gjøre og befinner deg i området en av disse gangene, så er du hjertelig velkommen! Konserten er selvfølgelig gratis.

Nå tilbake til dagens venn. Personen som er spesielt utvalgt i dag er en jeg har bodd vegg i vegg med det siste året. Dette er en person med mye humor, mye glede og mye omsorg. Dagens venn er:

Thomas Stornes

Thomas er en kjernekar, dette er virkelig en fyr som er verdt å kjenne! Han er god å ha til alle tider, med mindre du er stuptrett og Thomas er overtrøtt. Da ønsker du aller mest at han hadde klart å roe seg ned litt. Ellers er Thomas den rette til det meste. Trenger du noen å snakke med, så er Thomas der, og liker du ikke å spise alene, så stiller Thomas opp. Thomas har et fantastisk humør som alltid smitter. Han bryr seg om de rundt seg, og forsikrer seg om at du vet det også.

Det siste året har Thomas vært miljøarbeider for meg og en hel drøss med andre ungdommer på Ansgarskolen. Denne jobben har Thomas passt helt ypperlig til. Han har ikke problemer med å bli kjent med andre, han bryr seg om hver enkelt og har alltid tid. Thomas er hypersosial av seg, men han roet seg litt ned da han ble sammen med Elén. Nå når jeg er kommet hjem skal jeg gjerne innrømme at jeg savner Thomas. Jeg savner når han kom og bankte på døren bare for å si hei. Jeg savner bankingen i veggen når han hadde lagt seg, og visste at jeg hadde gjort det samme. Jeg savner alle de rare, men koselige telefonsamtalene både om søvn, saft og melk. Jeg savner Thomas.

Så Thomas, tusen takk for et fantastisk år, og takk for den enorme tilliten du har vist meg, både med tanke på MOR og alt annet gjennom året. Hvis du noen gang skulle få lyst på godteri til neste år, så vet du hvor jeg er. Og selvfølgelig, har du lyst å stikke innom, så blir jeg superglad! Du er en super duper fyr, Thomas!

(GÅRS-)DAGENSVENN!

At jeg kaller dagens venn for gårsdagens venn betyr ikke at jeg ikke lenger er venn med denne personen, snarere at jeg var litt treig til å blogge, og at bloggen dermed ble registrert på feil dag. Likevel vil jeg at denne vennen skal være på torsdagen, slik at jeg forhåpentligvis får skrevet om en annen venn i morgen!





Dagens venn er slettes ikke bare gårsdagens venn. Hun er en venn for livet, en av de ekte, gode, fantastiske jentene som finnes i dette universet. Dette er ikke jenta som er grunnen til intriger, dette er heller ikke jenta som står midt i krangelen. Denne jenta er nemlig en ærlig sjel, som våger å si hva hun mener og stå for det, men som også tenker før hun snakker. Dagens venn er:

May Linn Smidsrød

May Linn er en kjernejente (kan man si det?). Vi treftes første gang på bli- kjentturen på Ansgar og følte vel egentlig at vi hadde kjent hverandre hele livet. Det var ganske rart, egentlig, hvordan vi begge to hadde denne følelsen av at vi hadde truffest før og virkelig kjente hverandre. I tillegg fant vi felles bekjente og plutselig satt vi med hver vår side av en sak, siden vi kjenner en på fellesen. Uansett så gjorde dette at vi fort ble gode venner. Vi brukte vel egentlig hele den turen sammen, og digga det (jeg gjorde i hvertfall det!).

Denne jenta er med på utrolig mange sprell. Hun er ikke jenta som sier nei til ting, noe som gjør det ekstra gøy for meg å banke på hennes dør (det var tider, det!). Det beste med May Linn er at hun er så forståelsesfull. Hun tar seg alltid tid til å lytte, og hjelper villig. May Linn har alltid et råd å komme med, og som regel er disse rådene veldig bra. I tillegg er jeg og May Linn ganske like. Ingen av oss er blant de mest "jentete" (jeg gidder ikke komme med en definisjon på dette), begge har vi flest guttevenner (og trivest med det!) og begge digger vi sommer, sol, strand og bading!

May Linn, du er en helt fantastisk jente, og jeg digger deg! Du kommer til å være sårt savnet på Ansgar til neste år, ikke bare av meg, men av alle! Jeg kommer til å savne deg så utrolig, særlig når sommerværet kommer og du, jeg, Jørn og Petter skulle vært nede ved sjøen og kost oss. Samtalene våre, både de lattermilde og de mer sorgtyngede, kommer jeg til å savne, og bare det at du alltid er der. Vennskapet vårt er virkelig noe spesielt, og jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å beholde det! Du er virkelig en jente av første klasse! Ikke la noen si noe annet! Jeg er superglad i deg, min kjære venn!

DAGENS (OG NESTE ÅRS) VENN!

Dagens venn er en person som jeg kommer til å henge mye med neste år. Vi er faktisk nødt til å henge mye sammen det året - men det er jeg glad for! Dagens venn er nemlig:

Karen Elise Birkeland

Henger du med denne jenta, trenger du ikke kjede deg et eneste sekund! Denne jenta er nemlig full av humor, fantasi, latter og sprøe påfunn. Jeg og Karen Elise i tillegg til lite søvn er derfor en farlig kombinasjon. Nettopp derfor gleder jeg meg så mye til neste år. Da har vi to nemlig relativt frie tømmer til å finne på rare påfunn for alle de stakkar studentene på Ansgar. Vi skal nemlig være miljøarbeidere! Riktignok med to gutter, men disse skal vi nok lure rundt lillefingeren.

Karen Elise er en jente med like stort hjerte som smil. Hun tenker alltid på de rundt seg og bryr seg om alle. Denne jenta ser de rundt seg, både de hun kjenner og de hun ikke kjenner. Til dere gutter: sårer dere denne jenta, så får dere med meg å gjøre! Men har dere tenkt å gjøre livet hennes helt fantastisk, så kjør på! Karen Elise, du er fantastisk! Du er helskjønn, superrå og kjempesnill! Jeg digger deg for den du er, og gleder meg sinnsykt til å henge så mye med deg neste år! Jeg er kjempeglad i deg, min kjære venn!

Bare en tanke...

Siden jeg var så godt i gang med bloggingen for dagen, og siden det regner ute, så skriver jeg likesågreitt nok en blogg i dag. Og til de som nå frykter at "dagens venn" går ut - fortvil ikke - jeg skal prøve å skrive en i løpet av kvelden.

Tingen er den at jeg på grunn av været har sett meg nødt til å holde meg inne i dag. Etterhvert gikk jeg lei av å prate i telefonen og se tv, og pianoet kunne jeg heller ikke sitte ved hele dagen, så jeg fant frem datamaskinen. Så gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på flere år - jeg gikk inn på bloggen for å se på tidligere innlegg. Bak hver overskrift stod det hvor mange kommentarer innlegget hadde fått, og da slo det meg. I begynnelsen fikk jeg ofte opptil 20 kommentarer (pluss- minus), men nå er jeg nede på... la meg se... 1 kommentar? Hva skjedde?

Derfor ble jeg nysgjerrig: blir bloggen min lest? Er det til glede for noen å lese mine rare tanker, eller hva skal jeg gjøre for å få opp interessen? Har du kanskje noen forslag til hva jeg kan skrive om?

Sånn ellers så vet jeg at det å lage gåter, stille ultimatum og slikt er effektivt for å få flere kommentarer... Spørsmålet er: leser du bloggen min?

Hmmm..

Er det ikke rart hvordan de tingene du prøver å unngå plutselig kommer snikende innpå deg og overfaller deg bakfra?

DAGENS VENN

Dagens venn går til den som har vært med meg i mange år, faktisk fra jeg var ganske så liten. Dette er en liten, søt, blond jente som i begynnelsen kan virke veldig stille, men som det faktisk er ganske så mye liv i. Dagens venn er:

Nina Larsen

Første gangen jeg traff denne jenta begynner å bli en god del år siden. Jeg har faktisk ikke peiling på hvor gamle vi kan ha vært, men det første jeg selv husker sånn passe er fra da vi var seks år gamle. Jeg husker imidlertid ikke særlig mye fra det året, og de neste årene gikk vi i forskjellige klasser, så vi fikk ikke vært så mye sammen da. Det neste jeg husker er fra ungdomsskolen, da vi kom i samme klasse. For meg var de tre ungdomsskoleårene egentlig ganske kjipe, men tre jenter ble redningen for meg. Deriblant var denne lille, herlige jenta. Hun er forøvrig også den jeg har best kontakt med av disse tre og slik har det vel alltid vært.

Vi har ofte hatt de samme interessene, enten det var fotball, kor, samspill eller rulleskøyter. Nina er en person som bryr seg utrolig mye om vennene sine. Hun er der alltid og er klar for å lytte. Nina er kanskje ikke alltid en person med mange ord, men når hun sier noe, så har det alltid betydning. Jeg har vært så heldig å være Ninas nabo dette siste året, og en bedre nabo tror jeg man må lete lenge etter. Det er så lett å ta Nina for gitt, for hun er alltid der, uansett. Men jeg vil at du skal vite, Nina, at jeg setter utrolig stor pris på deg! Uten deg hadde ikke livet mitt vært så bra, jeg hadde manglet en solstråle som betyr utrolig mye for meg! Så takk, Nina, for det sollyset du slipper inn i livet mitt!

PS! Ikke glem meg nå som du har funnet Steinar;)

DAGENS SUPERVENN

Dagens venn er trolig ingen overraskelse:

Ingeborg Dyrøy Lotsberg

(ikke drep meg pga bildet!)

Ingeborg er en jente med utrolig mange talenter. Hun kan det meste, men hun liker generelt sett ikke sport. Dette kan jeg imidlertid godta, nettopp fordi Ingeborg er akkurat slik hun er. Ingeborg er dyktig i alt hun tar seg til, hun går gjerne en tur, hun prater gjerne og hun er supermorsom. Likevel vil jeg tro at dette ikke er noe alle og enhver vet. De aller beste kommentarene hennes kommer nemlig når det er få tilstede.

Denne jenta har også mange skjulte talenter. Noen av disse fikk hun vist under eksamensdagene. Etter dette har hun fått enda et tilleggsnavn i tillegg til "Borgny", nemlig "Jodleborg". Jenta kan nemlig jodle! Nå snakker jeg ikke "late-som"- jodling, men faktisk jodling! I tillegg har denne jenta et hjerte av gull, hun bryr seg på ekte om de rundt henne, og har alltid tid til å prate. Hun tar alle utfordringer med et smil, hun tar vel egentlig livet generelt med et smil - det er bare sånn Ingeborg er!

Så, Ingeborg, tusen hjertelig takk for den fantastiske personen du er. Du har betydd MYE for meg dette året, og noe sier meg at du kommer til å gjøre det i mange år fremover også. Ditt hjerte, ditt smil, din omtanke er noe jeg virkelig setter pris på! Jeg føler meg alltid velkommen hos deg, og håper du også gjør det hos meg! Jeg er utolig glad i deg, Ingeborg. Tusen takk for alt du er!

DAGENS (OG MORGENDAGENS) VENN

I dag vil jeg hylle en helt spesiell person. Inntil fjor høst hadde jeg ingen anelse om at det fantes slike mennesker som denne personen. Dette er en person som har lært meg utrolig mye, som har hjulpet meg enormt og som ubevisst har gjort meg til et bedre menneske. Dagens venn er:

Petter Bilstad

Petter er en fyr som du ikke tror finnes før du har truffet ham. Du har trolig aldri truffet et menneske som er så godhjerta, snill, omsorgsfull og bra som Petter. I begynnelsen hadde jeg vondt for å tro at det faktisk var sant, hjernen min klarte bare ikke tro det. Til slutt innså jeg imidlertid at det faktisk var mulig - beviset stod like foran nesa på meg.

Det aller beste med Petter er at han godtar alle slik de er. Uansett hvor dårlig, mislykket, frekk, dum eller lignende du føler deg, så er du alltid velkommen til å bli Petters venn. Han står der alltid like blid og med ekte omsorg, han er utrolig glad i de rundt seg, det er ikke bare et skall han legger utenpå. Trenger du en venn som ser deg, som har tid til deg, som bryr seg og som er ærlig, da er Petter den rette personen.

Så Petter, tusen takk for alt du er, for din latter, dine hyggelige meldinger, for din omtanke og for at du er et så sinnsykt forbilde for så mange! Jeg digger deg akkurat slik du er, Petter. Takk!

Mitt nyeste prosjekt...

Det er bare å innrømme det - jeg er superdårlig på å oppdatere bloggen min. Selv synes jeg det er fantastisk når andre oppdaterer (særlig nå som jeg har mye fritid og lite å gjøre for å få dagene til å gå..), men jeg er ikke særlig flink selv. Nettopp derfor har jeg tenkt å begynne med et nytt prosjekt, jeg skal lage "dagens venn"- blogger. Dette handler ikke om rangering, bare om å vise at jeg setter pris på de rundt meg! Akkurat nå skal jeg innrømme at frykten for å glemme noen er veldig stor, men jeg prøver. Så til de som føler seg glemt: send meg en "anonym" melding, eller spør om ikke jeg kan skrive noe om deg også! PS! Send meg også gjerne et bilde av deg, mine kjære lesere på jo også få vite hvem jeg snakker om! Jeg skal prøve så godt det lar seg gjøre å skrive om en venn hver dag, men slå meg ikke ned om jeg ikke klarer det!

DAGENS VENN ER:

Mari Eriksen

Mari er en fantastisk jente. Hun gjør ikke alltid mye ut av seg, men blir du først kjent med henne, så ser du fort at Mari er mer enn et smil på en supersøt jente! Mari er full av sprell og moro, av "Sisi"- vitser (beklager, veldig intern) og latter. Hun dukker opp når som helst og av alle mulige grunner. Mari kan finne på å banke på hos deg for å spørre om noe, fordi hun har en beskjed, eller ganske enkelt bare fordi hun har lyst til å si "hei".

Er det noe Mari er flink til, så er det å se de menneskene hun har rundt seg. Når jeg var syk etter New Orleans- turen, lå jeg veeeeeldig mye alene på rommet mitt. Da var det godt å ha Mari. Hun banket forsiktig på døren, også tittet hennes blide åsyn inn. "Hei. Jeg bare lurte på hvordan det gikk med deg, jeg." "Jeg skal vaske klær nå, og tenkte at du kanskje også hadde noe du trengte å vaske." "Har du lyst på sjokolade? Jeg var nettopp i butikken, og tenkte du kunne ha lyst på litt sjokolade og en vannflaske". Dette er Mari i et nøtteskall. Har du fått en venn som Mari, så har du virkelig skaffet deg en god venn for livet!

Jeg har bare en ting å si til deg, Mari:

Du er fantastisk! Alt du har gjort for meg det siste året er helt utrolig, det har betydd så ekstremt mye for meg! Du er der alltid, for å lytte, for å smile, for å le eller for å fortelle. Man kan alltid stole på deg, du er en ekte venn, Mari. Ha tro på deg selv, for du er så utrolig mye mer enn du tror! Du betyr ubeskrivelig mye for oss rundt deg, du kommer aldri til å fatte hvor mye det betyr at du er der! Du har en egen evne til å lyse opp hverdagen til de rundt deg.

GLEM ALDRI DETTE!

Jeg er utrolig glad i deg, Mari, og gleder meg til jeg treffer deg igjen!

Store klemmer fra meg.

Så rart... (en hyllest til året på Ansgar)

Så rart alt plutselig blir

...når du vasker ut

...når rommet nok en gang ser sterilt og sykehusaktig ut

...når du plutselig ikke lenger har nesten 100 mennesker rundt deg til alle tider

...når du ikke lenger føler du har noen grunn til å stå opp

...når du ikke kan banke på hvilken som helst dør rundt deg og alltid være velkommen

...når du ikke lenger kan henge med folk når som helst

...når ingen av de du er vant med å ha rundt deg, er der lenger

...når datamaskinen plutselig er din "beste" venn

...når du ikke kan ligge ved sjøen med dine beste venner

...når skolen er slutt

Så rart det er.

Hvis noen fortsatt er i tvil; ja, jeg savner skolen!

Jeg savner menneskene der mer enn noe annet!

Alle mine kjære venner som har lært meg så utrolig mye, hvordan skal jeg klare meg uten disse?

Hvem skal jeg le med?

Hvem skal jeg gråte med?

Hvem skal jeg lytte til?

Hvem skal jeg fortelle alt til?

Hvem skal jeg diskutere med?

Og hvem skal jeg bare kunne være stille sammen med?

Jeg savner dere alle sammen, så utrolig mye! Heldigvis treffes en del av oss igjen, og det er vel trolig tanken på det som fortsatt holder meg oppe. Dere har gitt meg så utrolig mye mer enn jeg noen gang kan forklare, og jeg kommer til å være evig takknemlig for det!

Så takk til alle som har vært med å gjort dette året til det mest fantastiske året i mitt liv!

Her følger noen småglimt fra året:

Ansgar Gospel Singers - Get Ready For Your Miracle

Som mange veit, så har AGS no spelt inn ein CD.
Denne er no ferdig!
"Releasepartyet" vert på lørdag 3/5-08 kl. 20.00 i lyngdal.

Dersom nokon ynskjer å kjøpa CD-en vår, så send meg ei melding!

-Kom igjen då!

Forsmak på sangeksamen

Det nærmer seg sommer, og dermed også eksamen. Jeg har nå planene klare, og kan med sikkerhet si at det blir både det ene og det andre på min sangeksamen. Slike det ligger an nå, gleder jeg meg så mye at jeg nesten ikke klarer sitte stille. For å si det enkelt, så blir det en eksamen du aldri kommer til å høre maken til igjen. Det blir et vidt spekter med sanger du trolig ikke har hørt før, men som du forhåpentligvis kommer til å digge like mye som jeg gjør.

Har du ønsker om å få med deg sangeksamenen min, så fortvil ikke - det er mulig. Da må du imidlertid være i Kristiansand 28. eller 29. mai. En av disse dagene avvikles nemlig min lille sangkonsert - and you better be there!

Eksamensprogrammet ser (mest sannsynligvis) slik ut:

Don't Let Me Lose My Wonder

Jesus Put a Yodel In My Soul

Baby Love (Mother's Finest, IKKE Supremes!)

Hvis du ikke har mulighet til å få med deg eksamenen min, gjør ikke det noe, jeg kommer ikke akkurat til å slutte å synge. Denne sangsammensetningen vil du derimot trolig ikke høre igjen(med mindre noen tar opp alt sammen).

Ellers har jeg bare en ting å si: Dette blir gøy!

Snakkes!

Og forresten, et kult bibelvers som har utfordret meg i det siste:

"Gå nå du! Jeg vil være med din munn og lære deg hva du skal tale." (2.mos. 4, 12)

Du vet du er handikappet når..

...noen åpner døra for deg.
...du får gratis middag uten å gjøre noen ting.
...noen gjør leksene for deg.
...noen bærer veska/tingene dine.
...du får klem av noen som vanligvis ikke ville gitt deg en klem ut av intet.
...forbipasserende gir deg oppmerksomhet.
...alle spør hva som har skjedd og kommer med omsorgsfulle kommentarer.
...du får flere enn to "jeg-synes-synd-på-deg"- kommentarer per dag.
...noen frivillig bærer deg opp trapper eller fra stua til rommet ditt.
...noen tilbyr seg å hjelpe deg på toalettet!
...du får gratis kjeks.
...noen sier de beundrer ditt pågangsmot til tross for det som har skjedd.
...du går på krykker.
...noen legger opptil flere puter under benet ditt.
...noen henter stol(-er) til deg.
...noen peker på deg og ler.

Og så videre. Har du noen forslag? Jeg tenkte nesten jeg måtte få meg en slik liste, siden jeg først går på krykker. Vil du høre historien? Ring meg da vel! Snakkes!

Tekniske duppeditter = irritasjon

I dag hadde eg endeleg manna (dama?) meg opp til å svara på ein hensynslaust lang mail. Som alle fornuftige menneske i verda, skreiv eg sjølvsagt svaret direkte inn i mailen i staden for å kladda han fyrst. Eg tykte eigentleg svaret mitt var ganske bra med tanke på kor utfordrande spørsmål vedkommande hadde stilt. Då eg var ferdig å skriva mailen, var den på lengde med ein norskstil frå 8. klasse. Lita tid som eg hadde, og kjapp i vendingane som eg er (i alle fall når det gjeld trykking og snakking), så trykka eg på send.


Å NEI!

Knappen eg trykka på var ikkje send, det var "back to inbox"! Mailen var og blei vekk, aldri meir ser eg noko til den. Trur du eg har svart på mailen no? Å neida, den ligg nok markert som ulesen i innboksen min. Når eg skal skriva lange mailar, skal eg byrja å kladda dei fyrst. PUNKTUM!

Så sant, så sant...

Når man forteller sannheten, trenger man ikke å bekymre seg for å huske hva man løy om.

New Orleans - here we come!

Turen nærmer seg med stormskritt, og jeg begynner endelig å kjenne små sommerfugler i magen. Vi har visst om turen lenge, men det har liksom vært så langt frem i tid. I tillegg har det hendt så mye den siste måneden at jeg ikke har hatt mulighet til å la tankene drømme seg bort i koropptredener, husbygging og den for meg helt nye kulturen. Nå når jeg prater om det, merker jeg at forventningene bygger seg opp - jeg gleder meg virkelig!

Aller mest tror jeg faktisk jeg gleder meg til - tro det eller ei - husbyggingen. Læreren vår har lovet oss at vi skal få være med å bygge opp et av husene som falt med flommen. Det kommer til å bli en enorm opplevelse å få lov til å bety noe for flomofrene. Kulturen deres gleder jeg meg også veldig til å få lære mer om. Syver, vår kordirigent og hovedlærer, har fortalt en hel rekke historier om rare episoder han har hatt på de andre turene han har vært på.

I morgen er det meldt 16 grader og sol, men temperaturene kan variere mellom 6 og 25 grader, så våre ti dager der nede kan bli veldig interessante. Vi skal synge omtrent hver eneste dag, så vidt jeg har forstått, men utenom det, er det de færreste som vet hva som egentlig kommer til å skje. Ikke en gang læreren vår har kontrollen på det - men han vet av erfaring at når vi kommer ned dit, har alle kontaktene hans lagt store planer for oss. De av oss som desperat trenger å ha kontroll på alt som skjer til enhver tid, kommer til å få en ekstra stor utfordring denne turen, men vi andre kommer trolig til å stortrives.

Jeg har nå pakket omtrent ferdig, men kofferten er ikke mer en halvfull. I tillegg har jeg en mistanke om at den ikke kommer til å inneholde særlig mye mer på hjemturen. Likevel skal jeg nok huske å få med meg noen suvenirer, så mye jeg i alle fall har noe jeg kan se på når jeg minnes turen. Nå tror jeg imidlertid jeg må bli ferdig med pakkingen, og muligens sove litt. Vi drar tross alt når natten er som svartest!

God tur til meg og alle andre som har tenkt å reise noensteds i nærmeste fremtid!

-Silje-