Værsjuk

Jada, jeg er en av de som blir skikkelig værsjuk på høsten. Jeg er en av de som nesten går inn i depresjon om vinteren og som blir helt sprø ved det første tegnet på vår. Sommeren simpelthen elsker jeg, og snøen om vinteren... Den er virkelig lyspunktet i en ellers mørk og dyster årstid.

Så kom snøen i dag igjen. Riktignok kom den ikke for å bli (den ble vel bare 1-2 timer), men den var her akkurat tidsnok og akkurat lenge nok. De siste ukene har nemlig vært helt forferdelige. Været har skiftet hele tiden, det samme har hodeverken. I dag var det så vidt jeg orket å stå opp, men jeg visste at jeg måtte. Forestillingen vår skulle være i dag, og jeg kunne ikke svikte gruppen. Det var da det skjedde. Det begynte å snø. De hvite, fluffy flakene bare dalte ned. Først rett ned, så i hvirvler, slik det er vanlig hjemme på Jæren. Plutselig endret hele humøret mitt seg. Jeg så lyset i tunnellen, det var ikke lenger så grusomt å stå opp. Snøen gav meg et lyspunkt, en glede som fylte meg innvendig. Den gav meg varme i steden for kulde (som snøen ofte fører med seg). Jeg fikk hentet frem lua og kåpa, gikk ut og stilte meg midt i veien. Der stod jeg en stund, kikket på alt det hvite, kjente snøflakene lande mykt i ansiktet mitt.

Så takket jeg Gud. Han vet sannelig hva vi trenger og når vi trenger det. Dette var et bønnesvar, en sårt trengt omsorg fra det Høye. Jeg elsker snøen.