Små tjenester røper ofte et stort hjerte

Her om dagen kom jeg over en setning som har fulgt meg den siste uka. "Små tjenester røper ofte et stort hjerte". Dette er forsåvidt en enkel setning, men betydningen av denne går utrolig dypt. For meg har denne setningen blitt et påskudd til om og om igjen å gjøre disse små tjenestene for de rundt meg. Jeg vet selv hvor utrolig mye det betyr for meg når andre mennesker gjør bare en liten tjeneste for meg - så hvorfor skulle ikke da jeg kunne gjøre dette mot andre?

Bibelen sier i matteus 7, 12 at "alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene." Så hvis jeg selv ønsker at noen skal smile til meg, burde ikke da jeg smile til noen? Tenk hvor utrolig mye bedre verden hadde blitt om vi alle hadde klart å tenke litt på de rundt oss istedenfor å bare fokusere på oss selv og vårt beste. Den egoismen som er i verden i dag er forkastelig. Jeg skjønner bare ikke hvordan mennesker kan bruke sine medmennesker som et middel til egen berømmelse e.l. Er det ikke lenger noe som heter omtanke for de rundt oss?

Jeg tenker ikke her bare på hva som skjedde under andre verdenskrig eller konflikten som har pågått mellom Georgia og Russland siden krigen i 1992-93. En trenger ikke se lenger enn sin egen nese før en oppdager at andre mennesker blir brukt som middel istedenfor mål. Gang på gang kan jeg oppdage at min egen egoisme rakker ned på andre for tre sekunders oppmerksomhet. Hvor utrolig kipt er ikke det? Tenk om vi hadde klart å se forbi oss selv, og heller begynt å tjene de rundt oss. Selv ønsker jeg av hele mitt hjerte å kunne være en tjener for de rundt meg, en som bryr seg og som er villig til å gjøre alt for å forbedre andre menneskers liv.

Dette er virkelig ikke lett. Vår verden tillater det ikke. Her er det om å gjøre å være best, om å ha det mest perfekte kroppen (hva er en perfekt kropp egentlig?), om å ha den best betalte jobben osv. Midt i alt dette presset er det så utrolig lett å føle seg mislykket. Tanker som "hvem er vel jeg?", "jeg er ikke god nok" eller "hva kan vel jeg bidra med", fører til at mange mennesker mister hele livsgleden. Hvorfor er vi mennesker slik at vi ser på et annet menneske og gir det terningkast? Burde vi ikke heller se på et menneske og elske det akkurat slik det er?

Jeg er så inderlig glad for at jeg har en som elsker meg slik jeg er, med mine mangler, mine synder og med min egoisme. Gud elsker faktisk hver enkelt av oss så utrolig mye at Han gav alt! Å ofre seg selv hadde vært en ting, men å ofre det eneste du har, den du er så ubeskrivelig glad i, for å redde et enkelt menneske, det sier litt om hvor mye Gud elsker oss. Han ser til hjertet vårt, og Han har oss kjær, akkurat slik vi er. Vi trenger ikke skjule noe, for Han vet alt, men likevel elsker Han oss. Dette er det fantastiske med å være en kristen. Presset om å være perfekt forsvinner liksom. Vi lever i bakvendtland, der den minste skal bli den største og den siste skal bli den første. Er det ikke fantastisk?

For en Gud vi har!