Hvem er du
sånn egentlig
når alt fjernes
når hår og klær
sminke og sko
musikkstil og favorittfilmer
venner og tradisjoner
fjernes
hvem er du
sånn egentlig
når alt forsvinner
når du flyttes
bort fra hus og hjem
fra kjente og kjære
til det fremmede og ukjente
til et ukjent kontinent
hvem er du da?
Jeg vet hvem jeg er.
Jeg er Guds barn
Guds dyrebare øyensten
Den Gud elsker.
lørdag, desember 27
søndag, desember 21
Målløs
Av og til blir jeg bare slått med tidenes rareste følelse. Dypt inne i meg vokser det frem en enorm takknemlighet og glede over de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Familien min, lærerne mine, kollegaene mine og ikke minst vennene mine! Hvordan er det mulig å være omgitt av så usannsynlig mange bra folk? Jeg skjønner det bare ikke!
Noen ganger gjør dette at jeg bare må bryte ut i glede og takk til den personen jeg der og da skulle se eller tenke på, andre ganger gjør det at jeg ikke klarer si noen ting. Gud har virkelig velsignet meg, som har skapt så mange fantastiske mennesker for så å plassere de i min omgangskrets, akkurat så nært at jeg har mulighet til å vite hvordan de har det, hva som skjer i livene deres og så videre. Gud er virkelig god.
Jeg er målløs (i hvert fall denne gangen).
Noen ganger gjør dette at jeg bare må bryte ut i glede og takk til den personen jeg der og da skulle se eller tenke på, andre ganger gjør det at jeg ikke klarer si noen ting. Gud har virkelig velsignet meg, som har skapt så mange fantastiske mennesker for så å plassere de i min omgangskrets, akkurat så nært at jeg har mulighet til å vite hvordan de har det, hva som skjer i livene deres og så videre. Gud er virkelig god.
Jeg er målløs (i hvert fall denne gangen).
lørdag, desember 13
My Child
Dette fikk jeg på døra mi i dag, sammen med et herlig kort og et fantastisk fint julehjerte. Det varmet hjertet mitt så sykt!
My Child
My child, my precious child
You are honored in my sight
I gave my one and only son
For you
From heaven I look down
And I see all mankind.
You are special in my eyes
My child
So do not fear my child
Cause I am your God
I will strenghten you and keep you
so do not worry, my child.
For I know the plans
that I have for you.
Plans to prosper you and not
To harm
I know what life can bring
But I'll be by your side
Cast all you anxiety
On me
I am loving you
with an everlasting love
And I care for you '
My child
So give your life to me,
And I surely will be
by your side to guide you through
And not abound you,
My child.
My Child
My child, my precious child
You are honored in my sight
I gave my one and only son
For you
From heaven I look down
And I see all mankind.
You are special in my eyes
My child
So do not fear my child
Cause I am your God
I will strenghten you and keep you
so do not worry, my child.
For I know the plans
that I have for you.
Plans to prosper you and not
To harm
I know what life can bring
But I'll be by your side
Cast all you anxiety
On me
I am loving you
with an everlasting love
And I care for you '
My child
So give your life to me,
And I surely will be
by your side to guide you through
And not abound you,
My child.
tirsdag, desember 9
Tom for ord.
Jada, her er en kort oppdatering:
- jeg har skrevet så mye på en oppgave at jeg ikke har flere ord igjen.
- jeg digger at det er kaldt ute, men ikke at det hverken er skikkelig snø eller skikkelig is, bare en mellomting.
- jeg undres en del på mange rare ting for tiden.
- jeg skjønner ikke hvordan jeg skal stå på de to neste eksamenene.
- jeg er trett.
- jeg digger besøk.
- jeg har lyst på mac.
- jeg gruer meg til mandag.
- jeg har lyst til å komme hjem, men jeg har ikke lyst til å dra herfra.
- jeg går glipp av alle juleavslutninger.
- jeg synes det er koselig at Trine sitter her hos meg nå.
- jeg gidder ikke mer.
- jeg har skrevet så mye på en oppgave at jeg ikke har flere ord igjen.
- jeg digger at det er kaldt ute, men ikke at det hverken er skikkelig snø eller skikkelig is, bare en mellomting.
- jeg undres en del på mange rare ting for tiden.
- jeg skjønner ikke hvordan jeg skal stå på de to neste eksamenene.
- jeg er trett.
- jeg digger besøk.
- jeg har lyst på mac.
- jeg gruer meg til mandag.
- jeg har lyst til å komme hjem, men jeg har ikke lyst til å dra herfra.
- jeg går glipp av alle juleavslutninger.
- jeg synes det er koselig at Trine sitter her hos meg nå.
- jeg gidder ikke mer.
onsdag, desember 3
"slør- fenomenet"
Ok, jeg vet at jeg lett lar meg fascinere av ulike rare fenomener. Likevel må jeg bare trekke frem dette fenomenet, ganske enkelt fordi det har fascinert meg i mange, mange år. Jeg tror jeg vil kalle det for "slør- fenomenet". Grunnen er denne:
Når jeg gikk i 8. klasse, fant jeg ut at det kanskje var på tide å få seg briller. Jeg og min familie hadde nemlig vært på Hjelmeland i Ryfylket. Der oppdaga jeg plutselig hvor lite jeg så. Far (tror jeg) begynte å snakke om banken "der borte", og jeg skjønte ikke hvilket bygg han snakket om. Litt lattermildt sa en av dem "det står jo Hjelmeland sparebank på veggen!". Jeg så imidlertid ikke at det stod noe på en eneste vegg, før vi kom bare noen meter fra veggen. "Oi! Ser du så dårlig?" sa mor, "kanskje du burde fått sjekket om du trenger briller!" Så var detbestemt.
Etter en stund hadde jeg vært hos optikeren, tatt synstest og bestilt briller. Når jeg fikk disse brillene - og nå kommer poenget - ble allting plutselig så klart! Plutselig kunne jeg se hver eneste gren på trærne rundt meg, jeg kunne se hva som stod på skiltene vi kjørte forbi og jeg kunne se bølgene på sjøen. Der og da følte jeg at sløret ble revet bort fra øynene mine. Jeg hadde ingen anelse om at jeg gikk glipp av så mye vakkert rundt meg. Hele den tiden hadde jeg gått rundt og sett på noe som nesten bare var en dårlig kopi av virkeligheten!
Fremdeles lar jeg meg fascinere av "slør-fenomenet". Det hender ofte at jeg sitter rett opp og ned og bare titter på trærne utenfor vinduet mitt eller bølgene på sjøen, og tenker på at jeg en gang ikke kunne se disse. Da så jeg bare en tåkete kopi av originalen! Hender det kanskje at vi også gjør dette med Guds herlighet? Det prates ofte om dette sløret som ligger foran våre øyne, slik at vi ikke ser helt tydelig hva som skjer, hvem Gud egentlig er osv. Så prates det om at dette sløret en gang skal fjernes.
I 2. Kor. 3, 16- 18 står det:
"Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. 17 Herren, det er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. 18 Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."
For meg blir dette litt det samme som når jeg måtte ha briller for å se hva jeg gikk glipp av. Jeg tror ikke at en egentlig er klar over hva dette sløret skjuler for oss, men jeg vet at når vi får se det, så vil vi ikke ha sløret tilbake. Det er nemlig først når sløret blir tatt bort at vi virkelig blir fri.
Joh. 8, 36:
"Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri."
Gal. 5, 1:
"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen."
Hvem vil vel ha sløret tilbake når først Kristus har fjernet det? Ønsker vel jeg å se en tåkete hverdag igjen når jeg vet hva jeg går glipp av?
Når jeg gikk i 8. klasse, fant jeg ut at det kanskje var på tide å få seg briller. Jeg og min familie hadde nemlig vært på Hjelmeland i Ryfylket. Der oppdaga jeg plutselig hvor lite jeg så. Far (tror jeg) begynte å snakke om banken "der borte", og jeg skjønte ikke hvilket bygg han snakket om. Litt lattermildt sa en av dem "det står jo Hjelmeland sparebank på veggen!". Jeg så imidlertid ikke at det stod noe på en eneste vegg, før vi kom bare noen meter fra veggen. "Oi! Ser du så dårlig?" sa mor, "kanskje du burde fått sjekket om du trenger briller!" Så var detbestemt.
Etter en stund hadde jeg vært hos optikeren, tatt synstest og bestilt briller. Når jeg fikk disse brillene - og nå kommer poenget - ble allting plutselig så klart! Plutselig kunne jeg se hver eneste gren på trærne rundt meg, jeg kunne se hva som stod på skiltene vi kjørte forbi og jeg kunne se bølgene på sjøen. Der og da følte jeg at sløret ble revet bort fra øynene mine. Jeg hadde ingen anelse om at jeg gikk glipp av så mye vakkert rundt meg. Hele den tiden hadde jeg gått rundt og sett på noe som nesten bare var en dårlig kopi av virkeligheten!
Fremdeles lar jeg meg fascinere av "slør-fenomenet". Det hender ofte at jeg sitter rett opp og ned og bare titter på trærne utenfor vinduet mitt eller bølgene på sjøen, og tenker på at jeg en gang ikke kunne se disse. Da så jeg bare en tåkete kopi av originalen! Hender det kanskje at vi også gjør dette med Guds herlighet? Det prates ofte om dette sløret som ligger foran våre øyne, slik at vi ikke ser helt tydelig hva som skjer, hvem Gud egentlig er osv. Så prates det om at dette sløret en gang skal fjernes.
I 2. Kor. 3, 16- 18 står det:
"Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. 17 Herren, det er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. 18 Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."
For meg blir dette litt det samme som når jeg måtte ha briller for å se hva jeg gikk glipp av. Jeg tror ikke at en egentlig er klar over hva dette sløret skjuler for oss, men jeg vet at når vi får se det, så vil vi ikke ha sløret tilbake. Det er nemlig først når sløret blir tatt bort at vi virkelig blir fri.
Joh. 8, 36:
"Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri."
Gal. 5, 1:
"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen."
Hvem vil vel ha sløret tilbake når først Kristus har fjernet det? Ønsker vel jeg å se en tåkete hverdag igjen når jeg vet hva jeg går glipp av?
mandag, desember 1
1. desember
Snø på min rute
det daler ned ute.
Jeg våknet opp,
og livet var topp!
Jeg løp av sted
- gikk ut og skled!
Snø er gøy
- livet blir skøy!
Jepp, det er snø her i Kristiansand den 1. desember. Jeg stortrives, men sliter med å sitte inne og skrive oppgave. Så sånn ligger livet mitt an i dag.
det daler ned ute.
Jeg våknet opp,
og livet var topp!
Jeg løp av sted
- gikk ut og skled!
Snø er gøy
- livet blir skøy!
Jepp, det er snø her i Kristiansand den 1. desember. Jeg stortrives, men sliter med å sitte inne og skrive oppgave. Så sånn ligger livet mitt an i dag.
fredag, november 28
KNUST
Et dikt jeg skrev for en stund siden fikk meg til å tenke litt.
Her er det - all kritikk er lov, jeg bare håper jeg ikke blir slaktet...
KNUST
Den traff skikkelig hardt
- som glass på betong,
og knuste like kraftig.
Alle bitene lå der
- strødd rundt omkring
og det verket like heftig.
Så vondt det gjorde,
å se på dem.
De lå der så hjelpesløse.
Min kjæreste vase
var knust igjen.
Hvem kunne vel dette løse?
Jeg plukket om skåra
med silkehansker.
Jeg limte dem sammen med smerte.
For hvem kunne vel
se mine vansker,
mitt såre og knuste hjerte?
Her er det - all kritikk er lov, jeg bare håper jeg ikke blir slaktet...
KNUST
Den traff skikkelig hardt
- som glass på betong,
og knuste like kraftig.
Alle bitene lå der
- strødd rundt omkring
og det verket like heftig.
Så vondt det gjorde,
å se på dem.
De lå der så hjelpesløse.
Min kjæreste vase
var knust igjen.
Hvem kunne vel dette løse?
Jeg plukket om skåra
med silkehansker.
Jeg limte dem sammen med smerte.
For hvem kunne vel
se mine vansker,
mitt såre og knuste hjerte?
tirsdag, november 25
En liten blogg til Kalle og Katrine
Siden dere ønsker å følge med på hva som skjer i livet mitt, tenkte jeg å gi en liten, veldig kort oppdatering:
For tiden har vi noe vi kaller opptur på bibelskolen her på Ansgar. Det er en komprimert undervisningsuke, der alle er på skolen fra 08.00-22.00 mandag og tirsdag, og onsdag fra 08.00-12.00, før de får langhelg. Dette er ganske hardt opplegg, men likevel det gøyeste opplegget. Man blir så mye bedre kjent med de andre, og blir virkelig utfordret. Denne oppturen er temaet "Den Hellige Ånd", noe som selvfølgelig fører til mange spesielle opplevelser. I dag er det bare mandag, så vi venter at mye mer skal skje, men mye har som sagt allerede skjedd.
I helgen sang Ansgar Gospel Choir rundt forbi her lokalt. På kvelden sang vi på Salem. Da var det også en fyr fra Arendal gospelkor der for å høre om jeg var aktuell til å være med i koret. De har egentlig opptaksprøver, slik at du må prøvesynge for de, men når han hadde hørt meg der, fikk jeg melding om at jeg var hjertelig velkommen til å begynne i koret rett etter nyttår. Jeg, lille Silje fra lille Lye var altså den de trengte! Dette er for meg helt utrolig! Utrolig spesielt, fantastisk og usannsynlig. Gud er god, som kommer med slike muligheter rett opp i fanget mitt!
Ellers skjer det lite. Jeg er for tiden veldig plaget med noen visdomstenner som presser på, men de skal jeg operere ut 15. desember og 5. januar, så jeg får bare holde ut til da. Det er nå jeg er takknemlig for at noen har funnet opp smertestillende. Utenom dette stortrives jeg som miljøarbeider. Det er til tider tungt og veldig utfordrende, men utrolig gøy. Jeg drar dessverre ikke på EXIT, men det gjør kanskje ikke dere heller? Julen feirer jeg hjemme, og 15. januar er det tid for turné til New Orleans. Dette var kort fortalt. Hvis dere kommer i Oslo Misjonskirke 7. desember kl.18.00 (?), så får dere nok vite mer!
Klem fra meg :)
For tiden har vi noe vi kaller opptur på bibelskolen her på Ansgar. Det er en komprimert undervisningsuke, der alle er på skolen fra 08.00-22.00 mandag og tirsdag, og onsdag fra 08.00-12.00, før de får langhelg. Dette er ganske hardt opplegg, men likevel det gøyeste opplegget. Man blir så mye bedre kjent med de andre, og blir virkelig utfordret. Denne oppturen er temaet "Den Hellige Ånd", noe som selvfølgelig fører til mange spesielle opplevelser. I dag er det bare mandag, så vi venter at mye mer skal skje, men mye har som sagt allerede skjedd.
I helgen sang Ansgar Gospel Choir rundt forbi her lokalt. På kvelden sang vi på Salem. Da var det også en fyr fra Arendal gospelkor der for å høre om jeg var aktuell til å være med i koret. De har egentlig opptaksprøver, slik at du må prøvesynge for de, men når han hadde hørt meg der, fikk jeg melding om at jeg var hjertelig velkommen til å begynne i koret rett etter nyttår. Jeg, lille Silje fra lille Lye var altså den de trengte! Dette er for meg helt utrolig! Utrolig spesielt, fantastisk og usannsynlig. Gud er god, som kommer med slike muligheter rett opp i fanget mitt!
Ellers skjer det lite. Jeg er for tiden veldig plaget med noen visdomstenner som presser på, men de skal jeg operere ut 15. desember og 5. januar, så jeg får bare holde ut til da. Det er nå jeg er takknemlig for at noen har funnet opp smertestillende. Utenom dette stortrives jeg som miljøarbeider. Det er til tider tungt og veldig utfordrende, men utrolig gøy. Jeg drar dessverre ikke på EXIT, men det gjør kanskje ikke dere heller? Julen feirer jeg hjemme, og 15. januar er det tid for turné til New Orleans. Dette var kort fortalt. Hvis dere kommer i Oslo Misjonskirke 7. desember kl.18.00 (?), så får dere nok vite mer!
Klem fra meg :)
tirsdag, november 18
Trojaner
Jaja, det måtte jo skje. Det har lenge blitt advart mot virus (eller trojanere) på youtube og facebook, og at dersom en gikk inn på linken med disse, kom nesten alle til å få det. Så skjedde det her en dag at jeg åpnet bloggen min - MIN EGEN blogg. Uten å ha vært innpå noe som kunne ført til trojanere eller virus, fikk jeg det altså fra min blogg. Noe så utrolig irriterende! Hvordan kunne dette skje? Joda, det skal jeg fortelle deg...
Måten dette skjer må er egentlig irriterende genial. Jeg fikk nemlig trojanere, noe som ikke er det samme som virus. Et virus gjør dataen din syk, men en trojaner er mye "smartere" enn det. Når du åpner internett, åpner du "døra" til "huset" ditt. Det er bare tilfeldig forbipasserende som kan se at døra er åpen, og eventuelt smette inn. Når du får en trojaner, går den imidlertid inn, henter dine personlige opplysninger, og gir adressen din til ALLE den møter, slik at hvem som helst kan komme inn til deg.
Et virusprogram, som feks Norman, kan ta virus, fordi de gjør datamaskinen syk, noe som gjør at det finnes en "motgift". Problemet med trojanere, er at det ikke finnes noen motgift, ganske enkelt fordi den ikke gjør at datamaskinen blir syk. Virusprogrammene kan derfor bare sette trojaneren i "garasjen" din (les: karantene), og håpe at den glemmer ut hvor den er. Mitt spørsmål er bare: hadde du glemt ut hvor du var hvis noen hadde plassert deg i garasjen til naboen?
Med andre ord: trojaneren gjør slik at mye annet dritt slipper inn i "huset" ditt, og setter fra seg masse skrot. Til slutt er det så fullt der at det ikke er mulig å komme fra soverommet til badet (eller kjøkkenet for den saks skyld). Til slutt vil du ikke komme noen vei. Det kan ta evigheter fra du kommer deg til ytterdøra når det ringer på, og hvem gidder vel stå og vente så lenge på at noen skal åpne? Med andre ord: datamaskinen din kan stå i flere uker (eller lenger) og bare prøve å starte opp, og så lenge gidder man vel ikke vente?
Æsj, jeg misliker trojanere sterkt, særlig den irriterende geniale måten de er laget på!
Måten dette skjer må er egentlig irriterende genial. Jeg fikk nemlig trojanere, noe som ikke er det samme som virus. Et virus gjør dataen din syk, men en trojaner er mye "smartere" enn det. Når du åpner internett, åpner du "døra" til "huset" ditt. Det er bare tilfeldig forbipasserende som kan se at døra er åpen, og eventuelt smette inn. Når du får en trojaner, går den imidlertid inn, henter dine personlige opplysninger, og gir adressen din til ALLE den møter, slik at hvem som helst kan komme inn til deg.
Et virusprogram, som feks Norman, kan ta virus, fordi de gjør datamaskinen syk, noe som gjør at det finnes en "motgift". Problemet med trojanere, er at det ikke finnes noen motgift, ganske enkelt fordi den ikke gjør at datamaskinen blir syk. Virusprogrammene kan derfor bare sette trojaneren i "garasjen" din (les: karantene), og håpe at den glemmer ut hvor den er. Mitt spørsmål er bare: hadde du glemt ut hvor du var hvis noen hadde plassert deg i garasjen til naboen?
Med andre ord: trojaneren gjør slik at mye annet dritt slipper inn i "huset" ditt, og setter fra seg masse skrot. Til slutt er det så fullt der at det ikke er mulig å komme fra soverommet til badet (eller kjøkkenet for den saks skyld). Til slutt vil du ikke komme noen vei. Det kan ta evigheter fra du kommer deg til ytterdøra når det ringer på, og hvem gidder vel stå og vente så lenge på at noen skal åpne? Med andre ord: datamaskinen din kan stå i flere uker (eller lenger) og bare prøve å starte opp, og så lenge gidder man vel ikke vente?
Æsj, jeg misliker trojanere sterkt, særlig den irriterende geniale måten de er laget på!
mandag, november 10
Kaker og andre morosaker
Målet mitt for helgen som nettopp er passert var egentlig å bli på skolen og gjøre minst mulig. Behovet for å ta meg inn igjen og få litt mer overskudd gjorde at jeg bestemte meg for ikke å ta ut på noe, men bare henge med et par stykker på internatet. Slik ble det til en viss grad, men aktivitetsnivået ble høyrere enn først antatt. Da tenker jeg ikke på alle de episodene med One Tree Hill som ble fordøyd, men all maten som ble laget (og spist opp for den saks skyld).
Helgen begynte vel egentlig med at jeg våknet tidlig med et stort ønske om å bake. Jeg begynte med å lage en marengskake, fortsatte med rundstykker for så å avslutte med risboller. Neste dag laget jeg lasagne og iskrem, samt pyntet marengskaken. Så inviterte jeg noen stykker på lasagne og kake. Dette er tidenes mest vellykkede middag (tror jeg). Ikke det at man kan gjøre så mye feil når man lager lasagne liksom, men likevel. Det beste med dagen var vel rekordfarten kaka ble fordøyd på - 10 minutter så var hele marengskaka med blåbærkrem borte! Spør du meg, så er tiden det tok før kaka forsvant, det beste beviset på at kaka var god.
Rart nok så har jeg mye mer energi nå, etter all bakingen enn jeg hadde før. Gang på gang slår det meg at jeg alltid henter energi fra de stedene der andre tappes for energi. Sist gang satt jeg i resepsjonen på Ansgar og limte sammen konvolutter i noen timer - snakk om kjip jobb egentlig, men det gav meg energi! Denne gangen var det baking og det å stelle i stand for andre som ble min styrke. Så utrolig praktisk det er, å kunne glede andre, samtidig som du styrker deg selv! Jeg digger måten Gud har skapt meg på! Gud er virkelig god!
Helgen begynte vel egentlig med at jeg våknet tidlig med et stort ønske om å bake. Jeg begynte med å lage en marengskake, fortsatte med rundstykker for så å avslutte med risboller. Neste dag laget jeg lasagne og iskrem, samt pyntet marengskaken. Så inviterte jeg noen stykker på lasagne og kake. Dette er tidenes mest vellykkede middag (tror jeg). Ikke det at man kan gjøre så mye feil når man lager lasagne liksom, men likevel. Det beste med dagen var vel rekordfarten kaka ble fordøyd på - 10 minutter så var hele marengskaka med blåbærkrem borte! Spør du meg, så er tiden det tok før kaka forsvant, det beste beviset på at kaka var god.
Rart nok så har jeg mye mer energi nå, etter all bakingen enn jeg hadde før. Gang på gang slår det meg at jeg alltid henter energi fra de stedene der andre tappes for energi. Sist gang satt jeg i resepsjonen på Ansgar og limte sammen konvolutter i noen timer - snakk om kjip jobb egentlig, men det gav meg energi! Denne gangen var det baking og det å stelle i stand for andre som ble min styrke. Så utrolig praktisk det er, å kunne glede andre, samtidig som du styrker deg selv! Jeg digger måten Gud har skapt meg på! Gud er virkelig god!
lørdag, november 8
Jeg tenker
Jeg tenker for tiden på:
- at Gud er med
- hvor kipt det er at jeg ikke får vært med på Thomas sin eksamen
- at jeg har syyyyyykt vondt i tennene/kjeven/what-so-ever...
- at jeg er sliten
- at jeg har gode venner
- om jeg kanskje muligens av og til føler meg litt ensom?
- at jeg vil være med mus200 på turné!
- hvor mye jeg gruer meg til "D-day"
- at jeg digger familien min
- hvor mye kul musikk det finnes der ute
- alt jeg skulle ønske jeg fikk gjort, men som blir så syyyykt nedprioritert
- at låste dører er kipt
- at jeg egentlig stort sett har det veldig bra
- at Gud er god
- at jeg sliter til eksamenene før jul
- at jeg må vaske rommet mitt
- at jeg må sove - NÅ!
- at Gud er med
- hvor kipt det er at jeg ikke får vært med på Thomas sin eksamen
- at jeg har syyyyyykt vondt i tennene/kjeven/what-so-ever...
- at jeg er sliten
- at jeg har gode venner
- om jeg kanskje muligens av og til føler meg litt ensom?
- at jeg vil være med mus200 på turné!
- hvor mye jeg gruer meg til "D-day"
- at jeg digger familien min
- hvor mye kul musikk det finnes der ute
- alt jeg skulle ønske jeg fikk gjort, men som blir så syyyykt nedprioritert
- at låste dører er kipt
- at jeg egentlig stort sett har det veldig bra
- at Gud er god
- at jeg sliter til eksamenene før jul
- at jeg må vaske rommet mitt
- at jeg må sove - NÅ!
torsdag, oktober 30
Lykkelig
Er det ikke rart hvordan man av og til plutselig får et humør som egentlig ikke stemmer overens med det som skjer ellers? Nå for eksempel, sitter jeg med tanken på eksamen i morgen, men er fortsatt sinnsykt lykkelig og glad. Samtidig har jeg vanvittig vondt i hodet og kjeven, men lykken overdøver liksom dette. For en fantastisk følelse. Måtte den vare evig!
onsdag, oktober 29
Værsjuk
Jada, jeg er en av de som blir skikkelig værsjuk på høsten. Jeg er en av de som nesten går inn i depresjon om vinteren og som blir helt sprø ved det første tegnet på vår. Sommeren simpelthen elsker jeg, og snøen om vinteren... Den er virkelig lyspunktet i en ellers mørk og dyster årstid.
Så kom snøen i dag igjen. Riktignok kom den ikke for å bli (den ble vel bare 1-2 timer), men den var her akkurat tidsnok og akkurat lenge nok. De siste ukene har nemlig vært helt forferdelige. Været har skiftet hele tiden, det samme har hodeverken. I dag var det så vidt jeg orket å stå opp, men jeg visste at jeg måtte. Forestillingen vår skulle være i dag, og jeg kunne ikke svikte gruppen. Det var da det skjedde. Det begynte å snø. De hvite, fluffy flakene bare dalte ned. Først rett ned, så i hvirvler, slik det er vanlig hjemme på Jæren. Plutselig endret hele humøret mitt seg. Jeg så lyset i tunnellen, det var ikke lenger så grusomt å stå opp. Snøen gav meg et lyspunkt, en glede som fylte meg innvendig. Den gav meg varme i steden for kulde (som snøen ofte fører med seg). Jeg fikk hentet frem lua og kåpa, gikk ut og stilte meg midt i veien. Der stod jeg en stund, kikket på alt det hvite, kjente snøflakene lande mykt i ansiktet mitt.
Så takket jeg Gud. Han vet sannelig hva vi trenger og når vi trenger det. Dette var et bønnesvar, en sårt trengt omsorg fra det Høye. Jeg elsker snøen.
Så kom snøen i dag igjen. Riktignok kom den ikke for å bli (den ble vel bare 1-2 timer), men den var her akkurat tidsnok og akkurat lenge nok. De siste ukene har nemlig vært helt forferdelige. Været har skiftet hele tiden, det samme har hodeverken. I dag var det så vidt jeg orket å stå opp, men jeg visste at jeg måtte. Forestillingen vår skulle være i dag, og jeg kunne ikke svikte gruppen. Det var da det skjedde. Det begynte å snø. De hvite, fluffy flakene bare dalte ned. Først rett ned, så i hvirvler, slik det er vanlig hjemme på Jæren. Plutselig endret hele humøret mitt seg. Jeg så lyset i tunnellen, det var ikke lenger så grusomt å stå opp. Snøen gav meg et lyspunkt, en glede som fylte meg innvendig. Den gav meg varme i steden for kulde (som snøen ofte fører med seg). Jeg fikk hentet frem lua og kåpa, gikk ut og stilte meg midt i veien. Der stod jeg en stund, kikket på alt det hvite, kjente snøflakene lande mykt i ansiktet mitt.
Så takket jeg Gud. Han vet sannelig hva vi trenger og når vi trenger det. Dette var et bønnesvar, en sårt trengt omsorg fra det Høye. Jeg elsker snøen.
tirsdag, oktober 28
Poet?
Det hender jeg får kommentarer som "du burde vært dikter" eller "hvorfor skriver ikke du mer dikt". Inne i meg tror jeg det alltid har vært en liten skapdikter som ønsker å komme ut, men jeg gidder liksom ikke alltid gjøre så mye med det. Frykten for å mislykkes er liksom større en gleden av å dikte. Likevel klarer jeg ikke la være å skrive på rim, og det hender ofte jeg spontandikter tullesanger om jeg er i humør til det. Når jeg nå satt her og tenkte på gårsdagens blogg, begynte jeg (igjen) å gruble. Hva kjennetegner egentlig en dikter? Hva skal til for å bli poet? Jeg har mine tanker om dette temaet, men hva er dine?
mandag, oktober 27
O, underlige følelse...
Hva gjør man når man føler seg ekstremt lykkelig og samtidig skikkelig trist?
En ganske rar kombinasjon egentlig, man skulle jo tro at en var ENTEN ekstremt lykkelig ELLER skikkelig trist. Så hva gjør man da når denne skikkelig triste følelsen tar helt overtaket og overskygger den ekstremt lykkelige følelsen?
Jeg for min del tror jeg skal prøve å forsone meg med følelsen for denne gang.
En ganske rar kombinasjon egentlig, man skulle jo tro at en var ENTEN ekstremt lykkelig ELLER skikkelig trist. Så hva gjør man da når denne skikkelig triste følelsen tar helt overtaket og overskygger den ekstremt lykkelige følelsen?
Jeg for min del tror jeg skal prøve å forsone meg med følelsen for denne gang.
mandag, oktober 20
Dårlig samvittighet
Jeg kjenner det gnager
Det gjør egentlig litt vondt
-sånn på innsiden liksom
I natt var det morsomt,
nå er det (litt morsomt)
fælt
Jeg lurer på hvordan reaksjonen deres egentlig var...
Jeg har dårlig samvittighet...
(og det har Trine også...)
Det gjør egentlig litt vondt
-sånn på innsiden liksom
I natt var det morsomt,
nå er det (litt morsomt)
fælt
Jeg lurer på hvordan reaksjonen deres egentlig var...
Jeg har dårlig samvittighet...
(og det har Trine også...)
mandag, oktober 13
Vil du ha en klem?
Nå ødelegger jeg trolig mye for mange klemmekjære personer, men har du noen gang tenkt over hvor sært det egentlig er å gi noen en klem? Tenk hadde du vært et romvesen som var kommet til jorden for å se hvordan kulturen var her, så kom du til Ansgar bibelskole, Kristiansand, Norge, Europa, Jorden osv. Her ser du følgende scenario:
To personer kommer gående mot hverandre mens de tester musklene i kinnene (også kalt å smile). De går VELDIG nær hverandre mens de svinger de lange armene rundt den andre personen og tar den på ryggen e.l. Slik blir de gjerne stående en stund, og presser kroppene sine inntil hverandre mens de lager lyder med munnen (også kalt å prate?). Så slipper de taket på hverandre og flytter seg kjapt en meter fra hverandre mens de fortsetter å bevege munnen før de gjør det samme nok en gang og går fra hverandre.
Er ikke dette egentlig litt sært? Denne "press-deg-inntil-andre"- kulturen er egentlig ganske rar, synes du ikke? Likevel må jeg si - jeg digger denne kulturen. Den er et uttrykk for at to mennesker bryr seg om hverandre, at de er glade i hverandre og at de er glade for å se hverandre. Denne "press-deg-inntil-andre"- tradisjonen er også en måte å gi noen trøst på, å vise medfølelse på. Er ikke de rare blikkene fra eventuelle utenomjordiske verdt det hvis du på denne måten vet at andre mennesker bryr seg om deg?
Jeg synes en klem er verdt mange rare blikk. Likevel må jeg si; det virker litt rart at to personer presser seg inntil hverandre med det ene kinnet mot det andre, holder om hverandre, for så å flytte seg en meter fra hverandre og prate sammen. Joda, kulturen vår er litt rar, men jeg liker den. Vil noen ha en klem?
To personer kommer gående mot hverandre mens de tester musklene i kinnene (også kalt å smile). De går VELDIG nær hverandre mens de svinger de lange armene rundt den andre personen og tar den på ryggen e.l. Slik blir de gjerne stående en stund, og presser kroppene sine inntil hverandre mens de lager lyder med munnen (også kalt å prate?). Så slipper de taket på hverandre og flytter seg kjapt en meter fra hverandre mens de fortsetter å bevege munnen før de gjør det samme nok en gang og går fra hverandre.
Er ikke dette egentlig litt sært? Denne "press-deg-inntil-andre"- kulturen er egentlig ganske rar, synes du ikke? Likevel må jeg si - jeg digger denne kulturen. Den er et uttrykk for at to mennesker bryr seg om hverandre, at de er glade i hverandre og at de er glade for å se hverandre. Denne "press-deg-inntil-andre"- tradisjonen er også en måte å gi noen trøst på, å vise medfølelse på. Er ikke de rare blikkene fra eventuelle utenomjordiske verdt det hvis du på denne måten vet at andre mennesker bryr seg om deg?
Jeg synes en klem er verdt mange rare blikk. Likevel må jeg si; det virker litt rart at to personer presser seg inntil hverandre med det ene kinnet mot det andre, holder om hverandre, for så å flytte seg en meter fra hverandre og prate sammen. Joda, kulturen vår er litt rar, men jeg liker den. Vil noen ha en klem?
tirsdag, oktober 7
Jeg blir glad når...
De som kjenner meg vet at jeg er veldig lett å glede. Jeg fryder meg over de minste ting, alt fra at jeg har gått tom for sjampo (så jeg kan begynne på en ny flaske), til at noen har hengt en lapp på døra mi, eller at det er fint vær ute. Siden jeg da er en slik person, tenkte jeg å dedikere en bloggpost til mine små og store hverdagsgleder. Denne posten vil fortelle litt om hvordan en enkelt kan glede meg eller andre.
Jeg blir nemlig glad når....
- jeg ikke er trett når jeg våkner om morgenen
- sola skinner
- jeg slipper å vaske rommet mitt
- det er varmt på badet
- jeg ser meg i speilet og oppdager at jeg tydeligvis har sovet med hodet oppå pulten om natten
- jeg slipper å gjøre lekser
- det banker på døra mi
- jeg blir vekket av snille mennesker
- jeg får frokost på senga
- noen gir meg en klem
- andres ansikt lyser opp når de ser meg
- noen har lagt en liten oppmerksomhet i posthylla mi
- andre smiler til meg
- andre ler av glede
- jeg får en sms av noen uten noen spesiell grunn
- jeg er med andre mennesker
- jeg får synge
- jeg treffer mennesker jeg er glad i
- kjenner Guds nærvær
- sover
- våkner og oppdager at jeg kan sove litt til
- dyna mi er god og varm
- rommet mitt ikke lenger er rotete
- jeg får besøk på rommet mitt
- noen kommer til meg for å få godter
- noen kommer til meg for å prate
- noen spør meg om jeg vil henge med de
- jeg får middag
- jeg kan høre på andre som spiller gitar e.l.
- jeg kan sitte og se på solnedgangen (uten å fryse)
- jeg ikke har vondt i hodet
- noen har skrevet på veggen på face
- mor lager god middag fordi jeg kommer hjem
- far ringer for å si "hei på du"
- jeg hører på musikk
- noen gir meg snop e.l. for gøy
- noen spør om jeg vil synge/ spille med dem i en eller annen setting
Og så videre. Her kan vel egentlig det meste føyes på, det finnes nesten ikke grenser på hvor mange smågleder en har i hverdagen, hvis en bare velger å sette pris på dem! Så nyt livet og nyt dagen.
Dette er dagen som Gud har gjort - og Gud skaper ikke søppel!
Jeg blir nemlig glad når....
- jeg ikke er trett når jeg våkner om morgenen
- sola skinner
- jeg slipper å vaske rommet mitt
- det er varmt på badet
- jeg ser meg i speilet og oppdager at jeg tydeligvis har sovet med hodet oppå pulten om natten
- jeg slipper å gjøre lekser
- det banker på døra mi
- jeg blir vekket av snille mennesker
- jeg får frokost på senga
- noen gir meg en klem
- andres ansikt lyser opp når de ser meg
- noen har lagt en liten oppmerksomhet i posthylla mi
- andre smiler til meg
- andre ler av glede
- jeg får en sms av noen uten noen spesiell grunn
- jeg er med andre mennesker
- jeg får synge
- jeg treffer mennesker jeg er glad i
- kjenner Guds nærvær
- sover
- våkner og oppdager at jeg kan sove litt til
- dyna mi er god og varm
- rommet mitt ikke lenger er rotete
- jeg får besøk på rommet mitt
- noen kommer til meg for å få godter
- noen kommer til meg for å prate
- noen spør meg om jeg vil henge med de
- jeg får middag
- jeg kan høre på andre som spiller gitar e.l.
- jeg kan sitte og se på solnedgangen (uten å fryse)
- jeg ikke har vondt i hodet
- noen har skrevet på veggen på face
- mor lager god middag fordi jeg kommer hjem
- far ringer for å si "hei på du"
- jeg hører på musikk
- noen gir meg snop e.l. for gøy
- noen spør om jeg vil synge/ spille med dem i en eller annen setting
Og så videre. Her kan vel egentlig det meste føyes på, det finnes nesten ikke grenser på hvor mange smågleder en har i hverdagen, hvis en bare velger å sette pris på dem! Så nyt livet og nyt dagen.
Dette er dagen som Gud har gjort - og Gud skaper ikke søppel!
mandag, september 22
Jeg undres...
Noen ganger blir jeg bare så fascinert av det jeg har rundt meg. I går for eksempel, eller, det var vel kanskje i dag... Uansett, jeg sovnet på senga mi, men våknet av et underlig fenomen. Jeg hadde nemlig fått besøk av en liten gjest som gang på gang tok fart og kræsjet i ruta mi. Nei, jeg prater ikke om en fugl (de kræsjer ikke så mange ganger før de dør, evnt. gir opp), jeg prater om et beist av en flue. Denne tok fart om og om igjen og trodde like fullt at den skulle komme gjennom det "usynlige" laget av hardt, ukjent materie.
Da slo det meg: hva er det som gjør at en flue gang på gang tar fart mot vindusruta for å smelle like hardt i den hver gang? Gir de aldri opp? Og ikke minst, hvorfor dør de ikke?!?!? Jeg skjønner ikke hvor de får pågangsmotet sitt fra. Noe jeg heller ikke skjønner er hvorfor de ikke lærer av sine feil, men dette spørsmålet lar jeg heller vike, det er tross alt det første spørsmålet jeg kan lære mest av. Tenk at en liten flue har mer pågangsmot enn det jeg har! Er det mulig? Jeg kan gi opp for små utfordringer, mens en flue ikke gir opp mot et to centimeter tykt vindu!
Jeg blir bare litt fascinert...
Da slo det meg: hva er det som gjør at en flue gang på gang tar fart mot vindusruta for å smelle like hardt i den hver gang? Gir de aldri opp? Og ikke minst, hvorfor dør de ikke?!?!? Jeg skjønner ikke hvor de får pågangsmotet sitt fra. Noe jeg heller ikke skjønner er hvorfor de ikke lærer av sine feil, men dette spørsmålet lar jeg heller vike, det er tross alt det første spørsmålet jeg kan lære mest av. Tenk at en liten flue har mer pågangsmot enn det jeg har! Er det mulig? Jeg kan gi opp for små utfordringer, mens en flue ikke gir opp mot et to centimeter tykt vindu!
Jeg blir bare litt fascinert...
lørdag, august 23
Små tjenester røper ofte et stort hjerte
Her om dagen kom jeg over en setning som har fulgt meg den siste uka. "Små tjenester røper ofte et stort hjerte". Dette er forsåvidt en enkel setning, men betydningen av denne går utrolig dypt. For meg har denne setningen blitt et påskudd til om og om igjen å gjøre disse små tjenestene for de rundt meg. Jeg vet selv hvor utrolig mye det betyr for meg når andre mennesker gjør bare en liten tjeneste for meg - så hvorfor skulle ikke da jeg kunne gjøre dette mot andre?
Bibelen sier i matteus 7, 12 at "alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene." Så hvis jeg selv ønsker at noen skal smile til meg, burde ikke da jeg smile til noen? Tenk hvor utrolig mye bedre verden hadde blitt om vi alle hadde klart å tenke litt på de rundt oss istedenfor å bare fokusere på oss selv og vårt beste. Den egoismen som er i verden i dag er forkastelig. Jeg skjønner bare ikke hvordan mennesker kan bruke sine medmennesker som et middel til egen berømmelse e.l. Er det ikke lenger noe som heter omtanke for de rundt oss?
Jeg tenker ikke her bare på hva som skjedde under andre verdenskrig eller konflikten som har pågått mellom Georgia og Russland siden krigen i 1992-93. En trenger ikke se lenger enn sin egen nese før en oppdager at andre mennesker blir brukt som middel istedenfor mål. Gang på gang kan jeg oppdage at min egen egoisme rakker ned på andre for tre sekunders oppmerksomhet. Hvor utrolig kipt er ikke det? Tenk om vi hadde klart å se forbi oss selv, og heller begynt å tjene de rundt oss. Selv ønsker jeg av hele mitt hjerte å kunne være en tjener for de rundt meg, en som bryr seg og som er villig til å gjøre alt for å forbedre andre menneskers liv.
Dette er virkelig ikke lett. Vår verden tillater det ikke. Her er det om å gjøre å være best, om å ha det mest perfekte kroppen (hva er en perfekt kropp egentlig?), om å ha den best betalte jobben osv. Midt i alt dette presset er det så utrolig lett å føle seg mislykket. Tanker som "hvem er vel jeg?", "jeg er ikke god nok" eller "hva kan vel jeg bidra med", fører til at mange mennesker mister hele livsgleden. Hvorfor er vi mennesker slik at vi ser på et annet menneske og gir det terningkast? Burde vi ikke heller se på et menneske og elske det akkurat slik det er?
Jeg er så inderlig glad for at jeg har en som elsker meg slik jeg er, med mine mangler, mine synder og med min egoisme. Gud elsker faktisk hver enkelt av oss så utrolig mye at Han gav alt! Å ofre seg selv hadde vært en ting, men å ofre det eneste du har, den du er så ubeskrivelig glad i, for å redde et enkelt menneske, det sier litt om hvor mye Gud elsker oss. Han ser til hjertet vårt, og Han har oss kjær, akkurat slik vi er. Vi trenger ikke skjule noe, for Han vet alt, men likevel elsker Han oss. Dette er det fantastiske med å være en kristen. Presset om å være perfekt forsvinner liksom. Vi lever i bakvendtland, der den minste skal bli den største og den siste skal bli den første. Er det ikke fantastisk?
For en Gud vi har!
Bibelen sier i matteus 7, 12 at "alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene." Så hvis jeg selv ønsker at noen skal smile til meg, burde ikke da jeg smile til noen? Tenk hvor utrolig mye bedre verden hadde blitt om vi alle hadde klart å tenke litt på de rundt oss istedenfor å bare fokusere på oss selv og vårt beste. Den egoismen som er i verden i dag er forkastelig. Jeg skjønner bare ikke hvordan mennesker kan bruke sine medmennesker som et middel til egen berømmelse e.l. Er det ikke lenger noe som heter omtanke for de rundt oss?
Jeg tenker ikke her bare på hva som skjedde under andre verdenskrig eller konflikten som har pågått mellom Georgia og Russland siden krigen i 1992-93. En trenger ikke se lenger enn sin egen nese før en oppdager at andre mennesker blir brukt som middel istedenfor mål. Gang på gang kan jeg oppdage at min egen egoisme rakker ned på andre for tre sekunders oppmerksomhet. Hvor utrolig kipt er ikke det? Tenk om vi hadde klart å se forbi oss selv, og heller begynt å tjene de rundt oss. Selv ønsker jeg av hele mitt hjerte å kunne være en tjener for de rundt meg, en som bryr seg og som er villig til å gjøre alt for å forbedre andre menneskers liv.
Dette er virkelig ikke lett. Vår verden tillater det ikke. Her er det om å gjøre å være best, om å ha det mest perfekte kroppen (hva er en perfekt kropp egentlig?), om å ha den best betalte jobben osv. Midt i alt dette presset er det så utrolig lett å føle seg mislykket. Tanker som "hvem er vel jeg?", "jeg er ikke god nok" eller "hva kan vel jeg bidra med", fører til at mange mennesker mister hele livsgleden. Hvorfor er vi mennesker slik at vi ser på et annet menneske og gir det terningkast? Burde vi ikke heller se på et menneske og elske det akkurat slik det er?
Jeg er så inderlig glad for at jeg har en som elsker meg slik jeg er, med mine mangler, mine synder og med min egoisme. Gud elsker faktisk hver enkelt av oss så utrolig mye at Han gav alt! Å ofre seg selv hadde vært en ting, men å ofre det eneste du har, den du er så ubeskrivelig glad i, for å redde et enkelt menneske, det sier litt om hvor mye Gud elsker oss. Han ser til hjertet vårt, og Han har oss kjær, akkurat slik vi er. Vi trenger ikke skjule noe, for Han vet alt, men likevel elsker Han oss. Dette er det fantastiske med å være en kristen. Presset om å være perfekt forsvinner liksom. Vi lever i bakvendtland, der den minste skal bli den største og den siste skal bli den første. Er det ikke fantastisk?
For en Gud vi har!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
