Konsert
Songarar VK1 VK2 frå Lundehaugen vgs
18.00
Aulaen på Lundehaugen vgs
0,-
For alle
Kom då vel=)
..eg gruer meg..
onsdag, januar 31
onsdag, januar 24
onsdag, januar 10
Me vaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaant!
I dag, det vil sei i kveld, har eg våre med på chocolympic games, og vann! Eg, Endre, Ragnhild og Heidi var vinnarlaget. Me representerte Somalia, men sidan Somalia har ganske høge dødstal, var det berre Eg og Endre som framleis var i live då me vann.
Konkurransane var:
- Skiskyting
- Curling
- Langrenn
Me var det beste dømet på ei stigande stjerne, der me byrja på 5. plass etter skiskytinga, steig til 3. plass etter curlinga, men tok publikum (og dei andre laga) med storm, og inntok fyrsteplassen. Eg vart den aller fyrstaste av dei fyrste, medan Endre vart den aller andste av dei fyrste.
Me fekk riktig nok ikkje flaget heisa til topps, eller nasjonalsongen sunge for oss, men me fekk no i alle fall medaljane me fortente!
Der stod det:
"WORLD CHAMPION 1
CHOCOLIMPIC GAMES WORLD CHAMPIONSHIP"
Konkurransane var:
- Skiskyting
- Curling
- Langrenn
Me var det beste dømet på ei stigande stjerne, der me byrja på 5. plass etter skiskytinga, steig til 3. plass etter curlinga, men tok publikum (og dei andre laga) med storm, og inntok fyrsteplassen. Eg vart den aller fyrstaste av dei fyrste, medan Endre vart den aller andste av dei fyrste.
Me fekk riktig nok ikkje flaget heisa til topps, eller nasjonalsongen sunge for oss, men me fekk no i alle fall medaljane me fortente!
Der stod det:
"WORLD CHAMPION 1
CHOCOLIMPIC GAMES WORLD CHAMPIONSHIP"
Nam, smaken av ekte gull...
onsdag, januar 3
Året som gjekk...
2006 er over, 2007 har byrja. Kva er vel betre enn ei lita oppsummering av året som gjekk (på nynorsk til og med!)? Dette er berre nokre få høgdepunkt, men likevel, små og store hendingar i løpet av året. Luv y'all, people! =) Peace'n'luv...
Hyttetur...
Eg og Kristin på heimveg etter selskap.. Skoi=)
Vinter...
Ansiktsmasker, guttar og jenter!!
Hårfarging (ufrivillig sniffar, vart sjuk)
17. mai...
Hyttetur...
Hytteturen var heilt konge!
My best friends! Neidå, men kjøpte nye, digge di...
St. hans! Feiringa var på Vigrestad!
Tysklandsturen! På toppen av Zugspitze. Kongetur!
Ja, me fekk mykje tid til leik og moro! =)
100- årsdagen til oldemor! Eg fekk syngja! Det var fantastisk kjekt!
Tur til Steinkjerringa
Skule...
JAM! Venner, Gud og maaange kristne!
Tur til Ålgård Bedehus! Kongekveld, eg har framleis vondt i handleddet...
Konsert.. Med Maren Flotve Birkeland.. Det var av desse eg lærte ligretto!
Musikal.. Kostymane til "I Hope I Get It".. Kongeopplevelse!
Litt ventetid var det mellom førestillingane..
Bangkok.. Kjempekul song! No saknar eg musikalen!!
Eg og Kristin på heimveg etter selskap.. Skoi=)
Julatfan! Eit par pakkar der, ja, og alle er ikkje lagt under endå! Men best var julemiddagen...
EXIT! Nyttårsfeiringa mi var på leir... Kongekult!
Oisann, alle dulla seg opp til bryllaupet... Til og med eg! Sprøtt...
Joda, eg holdt tale.. Som gamlekjærasten til brudgommen måtte eg vel det.. Han vart litt flau=)
forfulgte kristne
ferien min har ikke akkurat vært fylt med så mye informasjon om forfulgte kristne, selv om jeg har vært på leir med bl.a. tjeneste i Kr.sand, men likevel vil jeg vel kanskje kommentere temaet litt.
i dag satt jeg alene på toget hjemover. foran meg satt to gutter som pratet om hva de hadde gjort på nyttårsaften (noe som stort sett bestod av drikking). denne samtalen var ikke akkurat interessant, så jeg fulgte ikke akkurat med, men jeg spisset ørene i det de begynte å prate om noen kristne som hadde samlet seg et sted på Klepp. Jeg fikk tak i et par ord, som utleid og leilighet, og antok derfor at det var her de kristne holdt til. De hadde vært midt i bønnen eller noe, så kom han ene av disse to guttene inn dit med en vennegjeng. Disse guttene hadde kjeftet, bannet og truet de kristne, og til slutt stod bare en av disse kristne igjen. "Vi slo og kastet flasker på ham." Gutten ble skadet/ banket opp (alt etter hvordan man ser det?). Og dette bare fordi han var kristen!
Jammen meg må man ikke langt for å finne kristne som blir forfulgte (kan man definere det slik?) . Sant nok blir de ikke forfulgte på samme viset som vi leser om i Bibelen og i blader, men likevel! det er snakk om mennesker i Norge som ikke får tro på statsreligionen! Sprøtt spør du meg. Hvordan kan slikt skje? Hvorfor skjer det? Og hvem kan gjøre noe slikt? Jeg vet ikke, men før jeg gikk av toget ba jeg en bønn til Gud om at han måtte velsigne disse menneskene som utfører dette, og at Han måtte kalle på dem, og gi dem et møte med Jesus. Bare Han kan stoppe disse menneskene.
tirsdag, desember 12
Uten ord...
har aldri gått opp for meg før, hvorfor sangen er uten ord.
ikke før nå.
ubeskrivelig smerte!
uforklarlige hendelser
uforståelige tanker
uten ord.
hvorfor?
hvorfor slik?
hvorfor meg?
hvorfor oss?
hvorfor nå?
tårer på kinn knust hjerte
våte øyne,
tomhet.
aldri igjen!
hører du?
aldri igjen!
la oss være nå,
det er nok.
vi klarer ikke mer!
takk. 
støtte.
noen bryr seg
i smerten.
de også
uten ord.
MEN
med Guds omsorg
i smerten.
onsdag, november 29
Smaken er som baken - den endres!
Ordtaket sier egentlig "smaken er som baken - den er delt", og mellom mennesker så er det da også slik. men etter hvert som vi vokser, endrer vi jo tross alt smak også, derfor er ikke bare mellom mennesker smaken er forskjellig. en stund likte jeg prim, nå liker jeg ikke prim. når jeg var mindre, hadde jeg nesten bare rosa klær (for leeeeenge siden), nå har jeg kanskje et rosa plass (men det er kuuuult!).
det er litt rart at smaken endres egentlig, selv om det også er så innlysende. selvfølgelig liker man nye ting etter hvert som man blir eldre. man vokser også ifra mange av de tingene man likte når man målte 1 meter over bakken. det er vel ingen som setter spørsmålstegn ved dette? at jeg ikke liker å leke med dukker lenger, men heller tar en kopp kakao sammen med en venninne, er vel helt forståelig? dette er jo tross alt en del av det å vokse opp.
men så kommer det jeg synes er litt rart. hvorfor liker jeg for eksempel ikke prim lenger? jeg digget det jo før, men nå..? endres smakssansen også? og vil dette si at jeg (for å ta et dumt, men vanlig eksempel) når jeg blir eldre kanskje vil like smaken av alkohol? alkohol er noe av det verste jeg vet når det gjelder smak. gi meg heller fiskerogn liksom. før likte jeg også store, vide bukser best, nå er jeg fan av dongeri. jeg synes dette er rart jeg. hvorfor liksom? hva er årsaken til at jeg ikke lenger liker at skoene mine er tre nummer for store?
når det gjelder klær og annet som går på utseende, kan jeg kanskje forstå litt at smaken endres. dette kan jo ha noe med ubevisst påvirkning fra media og venner å gjøre. ser en haugevis av modeller med dongeribukser og prøver en selv, så kanskje en er såpass påvirket at man ender opp med det samme selv. men hva kan man da si om alkohol, prim og fiskerogn? alkohol er i hvert fall nok i media og i vennegjenger til at jeg burde vært storfan av det for lenge siden.
har du noen tanker om dette?
det er litt rart at smaken endres egentlig, selv om det også er så innlysende. selvfølgelig liker man nye ting etter hvert som man blir eldre. man vokser også ifra mange av de tingene man likte når man målte 1 meter over bakken. det er vel ingen som setter spørsmålstegn ved dette? at jeg ikke liker å leke med dukker lenger, men heller tar en kopp kakao sammen med en venninne, er vel helt forståelig? dette er jo tross alt en del av det å vokse opp.
men så kommer det jeg synes er litt rart. hvorfor liker jeg for eksempel ikke prim lenger? jeg digget det jo før, men nå..? endres smakssansen også? og vil dette si at jeg (for å ta et dumt, men vanlig eksempel) når jeg blir eldre kanskje vil like smaken av alkohol? alkohol er noe av det verste jeg vet når det gjelder smak. gi meg heller fiskerogn liksom. før likte jeg også store, vide bukser best, nå er jeg fan av dongeri. jeg synes dette er rart jeg. hvorfor liksom? hva er årsaken til at jeg ikke lenger liker at skoene mine er tre nummer for store?
når det gjelder klær og annet som går på utseende, kan jeg kanskje forstå litt at smaken endres. dette kan jo ha noe med ubevisst påvirkning fra media og venner å gjøre. ser en haugevis av modeller med dongeribukser og prøver en selv, så kanskje en er såpass påvirket at man ender opp med det samme selv. men hva kan man da si om alkohol, prim og fiskerogn? alkohol er i hvert fall nok i media og i vennegjenger til at jeg burde vært storfan av det for lenge siden.
har du noen tanker om dette?
torsdag, november 23
Musikal!
Musikal, musikal, musikal...
musikal, musikal, musika-al...
musikal, musikal, musikal...
musika-al, musikal!
Kæ æg jære på for tiå?
MUSIKAL!!!!!!!!=)
musikal, musikal, musika-al...
musikal, musikal, musikal...
musika-al, musikal!
Kæ æg jære på for tiå?
MUSIKAL!!!!!!!!=)
onsdag, november 15
mandag, november 13
Hvorfor Gud skapte menn og kvinner...
Gud skapte menn og kvinner for at de skal utfylle hverandre.
KVINNER
Kvinnen har styrken som forbløffer menn.
De kan føde barn.
De kan holde familien samlet i vanskelige tider.
De kan bære store byrder, mens de stadig er fylt av lykke, kjærlighet og glede.
De smiler selv om de har lyst til å skrike.
De synger selv om de har lyst til å gråte.
De gråter når de er lykkelige.
De ler når de er nervøse.
Kvinner venter ved telefonen, for å høre om vennene kom vel hjemetter en kjøretur i snøvær.
De er barnepassere, sjefer, advokater, hjemmegående og naboer.
De går i kjoler, jeans og uniformer.
De kjemper for det de tror på.
De gjør motstand mot urettferdighet.
De går til legen med en venn som er redd.
Kvinner er ærlige, lojale og de er tilgivende.
De er smarte, de vet at viten er makt, men de vet stadig hvordan de skalbruke sin feminine side til å få sin vilje.
Kvinner vil ha det beste til sin familie, venner og dem selv.
Deres hjerter går i stykker når deres venner dør.
De føler dyp sorg når noen i familien dør, men de gir av seg selv, selvnår de mener de ikke har mer styrke igjen.
En kvinne kan gjøre en romantisk aften uforglemmelig.
Kvinner kommer i alle størrelse, i alle farger og former.
De lever i hus eller leiligheter.
De kjører bil, de flyr, går, løper eller sender deg en e-mail for å visehvor mye de bryr seg.
Det er kvinners hjerter som får verden til å fortsette fremover.
Kvinner gjør mer enn bare å føde barn.
De bringer glede og håp.
De viser medfølelse og idealer.
De gir moralsk støtte til sin familie og sine venner.
Og alt de vil ha i gjengjeld er et smil og at du gjør det samme for de menneskene du kommer i kontakt med.
MENN
De er gode å ha når man skal løfte tunge ting.
KVINNER
Kvinnen har styrken som forbløffer menn.
De kan føde barn.
De kan holde familien samlet i vanskelige tider.
De kan bære store byrder, mens de stadig er fylt av lykke, kjærlighet og glede.
De smiler selv om de har lyst til å skrike.
De synger selv om de har lyst til å gråte.
De gråter når de er lykkelige.
De ler når de er nervøse.
Kvinner venter ved telefonen, for å høre om vennene kom vel hjemetter en kjøretur i snøvær.
De er barnepassere, sjefer, advokater, hjemmegående og naboer.
De går i kjoler, jeans og uniformer.
De kjemper for det de tror på.
De gjør motstand mot urettferdighet.
De går til legen med en venn som er redd.
Kvinner er ærlige, lojale og de er tilgivende.
De er smarte, de vet at viten er makt, men de vet stadig hvordan de skalbruke sin feminine side til å få sin vilje.
Kvinner vil ha det beste til sin familie, venner og dem selv.
Deres hjerter går i stykker når deres venner dør.
De føler dyp sorg når noen i familien dør, men de gir av seg selv, selvnår de mener de ikke har mer styrke igjen.
En kvinne kan gjøre en romantisk aften uforglemmelig.
Kvinner kommer i alle størrelse, i alle farger og former.
De lever i hus eller leiligheter.
De kjører bil, de flyr, går, løper eller sender deg en e-mail for å visehvor mye de bryr seg.
Det er kvinners hjerter som får verden til å fortsette fremover.
Kvinner gjør mer enn bare å føde barn.
De bringer glede og håp.
De viser medfølelse og idealer.
De gir moralsk støtte til sin familie og sine venner.
Og alt de vil ha i gjengjeld er et smil og at du gjør det samme for de menneskene du kommer i kontakt med.
MENN
De er gode å ha når man skal løfte tunge ting.
fredag, november 10
GOSPELNIGHT!!
VIKTIG!
Lørdag 11. november i aulaen på lye skule kl. 21.00 er det gospelnight!
Stavanger gospelkor, mosaikk (kjempesjansen) og LUKA/S syng, samt veldig bra opplegg!
Støtt opp og kom!
100,- i døra!
PLIIIIIIIIIS still opp, betyr masse!
-Silje-
Lørdag 11. november i aulaen på lye skule kl. 21.00 er det gospelnight!
Stavanger gospelkor, mosaikk (kjempesjansen) og LUKA/S syng, samt veldig bra opplegg!
Støtt opp og kom!
100,- i døra!
PLIIIIIIIIIS still opp, betyr masse!
-Silje-
onsdag, november 8
Ironi i praksis
Som kanskje nokon har fått med seg, så har eg hatt eit par "småkampanjar" med meg sjølv, som alle har gått ut på å byrja eit nytt og betre liv. Ein av dei er å gå av Lyebussen (på heimvegen) ein annan stad enn der eg vanlegvis pleier. Denne held eg meg til når eg hugsar det, og når det ikkje regnar (med andre ord ikkje så seriøse kampanjar...).
For eit par dagar sidan tenkte eg at eg skulle starta ein ny, med litt inspirasjon frå Ina og Mari. Denne kampanjen fekk dessverre ein veldig brå slutt. På vegen opp til skulen på Ganddal er me nøydde til å kryssa vegen på eit eller anna tidspunkt. Dette er truleg grunnen til 40- grensa her. Alle ungdommane vimsar nemleg rett ut i vegen her, og stolar på at bilane kan stoppa. Ok, så er det kanskje ikkje så ekstremt, men er det ei lita opning, så får heller bilane venta på ungdommane. POENGET er at eg, etter ein liten diskusjon med Ina og Mari fann ut at me skulle gå over på overgangane i staden for å hoppa ut framfor bilane. Med andre ord ein "redd liv- kampanje".
Kampanjen var god i seg sjølv, me måtte gå ein liten omveg, men dersom det kunne "redda liv", så gjorde me gjerne dette. Men som sagt, kampanjen fekk ein brå slutt, hovudsakleg takka vera meg og forholda. Me byrja bra, fyrste gangfeltet var kjempegreitt, gangfelt plar jo ikkje akkurat vera nokon fare, heller motsatt. Så skjedde det avgjerande. Sidan kampanjen gjekk ut på å faktisk gå over på gangfelta, kunne me ikkje gå rett på sida av stripene, eller mellom stripene. I forsøket på å understreka dette, fekk eg pressa Mari ut på stripene.
Så kom feiltrinnet. Lille (?) Silje, med to svære sekkar på ryggen og joggesko på beina klarte å skli på desse stripene. Det hadde tydelegvis vore kaldt om natta, og tinninga mi sikta seg inn på asfalten. Sekkane mine lot seg ikkje be to gonger, dei hoppa over hovudet og var på god veg mot underlaget. Rask i reaksjonen som Mari er (eller var det berre tilfeldig at ho gjekk på sia av meg?) fekk ho stoppa fallet, 10- 20 cm før et traff asfalten. På grunn av "redd liv"- kampanjen var det så vidt at eg kunne spela på konserten vår same kvelden. Takka vera Mari og hennar høgst beskyttande hender (eller tok ho imot med hofta?) vart imidlertid skjebnen min annleis.
Så til alle som vurderer å gå over gangfelt i staden for å kryssa gata, tenk to gonger, og gå heller litt forsiktig. Elles kan de fort enda i ein litt vel ironisk situasjon i forsøket på å redda liv. Følg gjerne mitt døme, men sørg for å ha ein reddane engel på sida.
For eit par dagar sidan tenkte eg at eg skulle starta ein ny, med litt inspirasjon frå Ina og Mari. Denne kampanjen fekk dessverre ein veldig brå slutt. På vegen opp til skulen på Ganddal er me nøydde til å kryssa vegen på eit eller anna tidspunkt. Dette er truleg grunnen til 40- grensa her. Alle ungdommane vimsar nemleg rett ut i vegen her, og stolar på at bilane kan stoppa. Ok, så er det kanskje ikkje så ekstremt, men er det ei lita opning, så får heller bilane venta på ungdommane. POENGET er at eg, etter ein liten diskusjon med Ina og Mari fann ut at me skulle gå over på overgangane i staden for å hoppa ut framfor bilane. Med andre ord ein "redd liv- kampanje".Kampanjen var god i seg sjølv, me måtte gå ein liten omveg, men dersom det kunne "redda liv", så gjorde me gjerne dette. Men som sagt, kampanjen fekk ein brå slutt, hovudsakleg takka vera meg og forholda. Me byrja bra, fyrste gangfeltet var kjempegreitt, gangfelt plar jo ikkje akkurat vera nokon fare, heller motsatt. Så skjedde det avgjerande. Sidan kampanjen gjekk ut på å faktisk gå over på gangfelta, kunne me ikkje gå rett på sida av stripene, eller mellom stripene. I forsøket på å understreka dette, fekk eg pressa Mari ut på stripene.
Så kom feiltrinnet. Lille (?) Silje, med to svære sekkar på ryggen og joggesko på beina klarte å skli på desse stripene. Det hadde tydelegvis vore kaldt om natta, og tinninga mi sikta seg inn på asfalten. Sekkane mine lot seg ikkje be to gonger, dei hoppa over hovudet og var på god veg mot underlaget. Rask i reaksjonen som Mari er (eller var det berre tilfeldig at ho gjekk på sia av meg?) fekk ho stoppa fallet, 10- 20 cm før et traff asfalten. På grunn av "redd liv"- kampanjen var det så vidt at eg kunne spela på konserten vår same kvelden. Takka vera Mari og hennar høgst beskyttande hender (eller tok ho imot med hofta?) vart imidlertid skjebnen min annleis.
Så til alle som vurderer å gå over gangfelt i staden for å kryssa gata, tenk to gonger, og gå heller litt forsiktig. Elles kan de fort enda i ein litt vel ironisk situasjon i forsøket på å redda liv. Følg gjerne mitt døme, men sørg for å ha ein reddane engel på sida.
mandag, november 6
Dama, æg?
"I'm not a girl, not yet a woman."
Ok, æg innrømme dæ, når æg he sove lide, betyr dæ ao at æg he tenkt meir.. å denne gongå he æg fundert øve en betegnelse så he kome opp litt for mange gonga i dæ sista.
Æ æg ei dama? Kan æg kallast dæ?
Æg for min del kjenne æg slide mæ å godta at folk kalle mæg dama. Kunda på statoil kalle mæg dæ, venna kan kåma te å kalla mæg dæ osv. Keffor? Æ kje dama sånn vilt vaksen snobbitte person? Æg føle mæg kje akkorat som en av dei. Dette æ kje noge vondt meint mod dei så kalle mæg dama, for dei meine dæ bare godt, dæ æ bare dæ at æg he tenkt en del på dæ. Frå mitt synspunkt jær denne betegnelsen at tankane i håve mitt går bananas. Dæ bare funke kje å kalla mæg dama. Kall mæg hellar jenta elle freak, men ikkje dama!
Elle æ dæ bare æg så he totalt feil syn på kæ orde "dama" egentle betyr? Kanskje æg bare må bjunna å godta at æg ikkje æ liden å søde lengar, men at æg dessverre varte eldre æg ao, å at æg snart må bjunna å varta vaksen på litt andre måda ao... Æg så helst bare ville våre den litla jentå æg ei gong va. Då va jo alt så enkelt. Men men, dæ æ jo egentle spørs kæ tebagemelling æg får...!
Ok, æg innrømme dæ, når æg he sove lide, betyr dæ ao at æg he tenkt meir.. å denne gongå he æg fundert øve en betegnelse så he kome opp litt for mange gonga i dæ sista.
Æ æg ei dama? Kan æg kallast dæ?
Æg for min del kjenne æg slide mæ å godta at folk kalle mæg dama. Kunda på statoil kalle mæg dæ, venna kan kåma te å kalla mæg dæ osv. Keffor? Æ kje dama sånn vilt vaksen snobbitte person? Æg føle mæg kje akkorat som en av dei. Dette æ kje noge vondt meint mod dei så kalle mæg dama, for dei meine dæ bare godt, dæ æ bare dæ at æg he tenkt en del på dæ. Frå mitt synspunkt jær denne betegnelsen at tankane i håve mitt går bananas. Dæ bare funke kje å kalla mæg dama. Kall mæg hellar jenta elle freak, men ikkje dama!
Elle æ dæ bare æg så he totalt feil syn på kæ orde "dama" egentle betyr? Kanskje æg bare må bjunna å godta at æg ikkje æ liden å søde lengar, men at æg dessverre varte eldre æg ao, å at æg snart må bjunna å varta vaksen på litt andre måda ao... Æg så helst bare ville våre den litla jentå æg ei gong va. Då va jo alt så enkelt. Men men, dæ æ jo egentle spørs kæ tebagemelling æg får...!
søndag, november 5
Små barn, store (og mange) gleder
Hva gjør meg glad? Hva har gjort meg glad i det siste? Siden jeg akkurat satt og tenkte over dette spørsmålet, fant jeg ut at jeg like gjerne kunne skrive en blogg om det. Egentlig er det mye mer enn dette som gjør og har gjort meg glad. Hver dag er det nye ting som gir meg en grunn til å smile. Noen av bildene er forsåvidt litt gamle nå, litt av sommergledene er takk med, men disse gledene står ved enda. Så jeg synes de burde få litt plass her.
Tyskland. Turen jeg hadde i sommer preger meg enda. Jeg kommer aldri til å glemme denne fantastiske opplevelsen, men jeg kommer trolig heller ikke til å glemme den vekkeren jeg fikk der nede. Blant de jeg var med der nede ble jeg ofte midtpunktet, noe jeg kjenner jeg ikke likte og enda ikke liker. Det fikk meg til å tenke annerledes, det fikk meg til å kjenne på menneskefrykt. Frykten for hva andre tror om meg grabbet tak i meg, og den sitter igjen i ettertid. Innerst inne ønsker jeg bare å gjøre det Gud vil jeg skal gjøre, men jeg kjenner at i virkeligheten holder frykten meg fengslet. Den hindrer meg i å gjøre det jeg egentlig vil! Nettopp på grunn av dette er jeg redd for å bli midtpunkt. Jeg vil gjøre noe med livet mitt som ikke ærer meg, men Gud, noe som varer, for alltid! Klart, turen til Tyskland var kjempegøy, jeg trivdes overalt hvor jeg var, blant annet på 3D- kinoen (ovenfor). Men likevel, min oppgave i livet er ikke å være et midtpunkt, men å være en Guds tjener. Og tro det eller ei, men det er hva jeg virkelig vil! Hva er jeg uten Gud, og hvem er jeg uten Gud? Det er først når jeg har Ham at jeg er virkelig fri.
Oldemors 100- årsdag. En halv uke etter jeg var kommet hjem fra Tyskland, fylte oldemoren min 100 år! Jeg har nok fått den viseste og beste oldemora noen kan ha, og derfor ville jeg også være med på feiringen. Jeg var også ekstremt heldig, for kvelden før ringte telefonen hjemme med spørsmål om jeg og broren min kunne synge og spille, noe vi selvfølgelig sa ja til. Oldemoren min var fantastisk den dagen, selv om hun ikke pleier å huske skikkelig hvem jeg er, elsker jeg henne. Det som også var veldig spesielt, var at hun husket at det var jeg som sang til henne. Med tårer i øynene takket hun meg for det. Dette kommer jeg aldri til å glemme. Hun er så fantastisk. En så kjærlig person som henne er det virkelig spesielt å kunne kalle oldemor. Det er synd hun bor så langt unna oss. Jeg savner hennes kjærlige øyne, hennes fantastiske smil og hennes tårefylte øyne som lyser når jeg synger til henne. Det er i slike øyeblikk jeg virkelig føler at Gud har gitt meg en gave. Selv om jeg ikke alltid har like stor tro på sangstemmen min, får alltid oldemor meg til å føle meg heldig, som har fått nettopp min stemme. Da betyr det ingenting hva andre mener, for jeg vet at oldemor, Gud og resten av familien min setter pris på når jeg synger.
Guds frie natur. Er det noe jeg gleder meg over, så er det naturen. Hvordan går det an å skape noe så fantastisk, noe som strekker seg uten ende? Det er virkelig mye jeg ikke forstår, men jeg er egentlig fornøyd med å ikke forstå alt. Jeg vet at Gud vet absolutt alt, og Han har kontrollen, så hvorfor skal jeg vite hvordan vinden fungerer (ok, rart spørsmål) eller hvordan ingenting ble til alt? Gud er allmektig, og Han er min Far. Han passer på meg, og har kontroll over livet mitt. Når Gud er på min side, hvorfor skal jeg da frykte for noe? Gud er jo den sterkeste, hva gjør det da om Djevelen gjør det han kan for å skade meg? Gud har lovet at Han skal passe på meg, og dette tror jeg på! For en fantastisk følelse det er, å bare kunne falle og vite at Gud tar imot meg. Og tenk hvor utrolig spennende det er å få leve et liv for Gud! Jeg vet ikke hva som skal skje i morgen, men Gud vet. Og jeg gleder meg til å finne ut av det.
Venner. Hva kan jeg si, gjør ikke venner de fleste glade? Dette er bare et veeeeeeeldig lite utvalg av mine venner, det finnes vel i hvert fall 50 til der ute som jeg regner som mine venner. Jeg bare DIGGER vennene mine! Hva skulle jeg gjort uten dem? Når jeg vil gå til Nærbø, ringer jeg Annie, når jeg vil på kino ringer jeg Marie Denice, vil jeg prate om noe jeg synes er vanskelig, hvem forstår meg da bedre enn Kristin, og når jeg vil le, hvem andre enn Anne Maren gir meg latterkrampe? Slik kunne jeg holdt på i evigheter, hver enkelt av vennene mine har sine fantastiske kvaliteter, og at de ikke er nevnt som eksempler her betyr ikke at de ikke er like spesielle for meg! Snarere tvert imot, alle vennene mine spiller en veldig spesiell rolle i livet mitt. Jeg bare håper og ber om at jeg må bety like mye for dem! Til alle mine venner: Jeg digger dere, og er så takknemlig at jeg ikke finner ord for det!
Musikk. Store deler av livet mitt per i dag fylles opp av konserter, sang- og pianoøving, musikal, skole(musikklinja), LUKA/S (ungdomskoret på Lye), lovsang osv. Det å bare synge ut av full hals, eller å bare jamme med andre, er helt fantastisk! Enda mer fantastisk er det når jeg får lov til å lovsynge Gud, noe jeg gjør så ofte jeg kan, og egentlig hvor som helst. Om det er på skolen, på bussen, i kirka, på ungdomsmøtet eller hjemme, så gir det meg så mye glede! Jeg bare digger å drive med musikk. Aller best er det sammen med venner, familie og/eller Gud, for da får jeg respons av andres glede også. Det går ikke an å være sur og lei samtidig som man synger eller spiller. For meg er det i hvert fall helt umulig. Takk Gud for at han fant opp dette fellesspråket! Man trenger ikke være norsk eller amerikansk for å forstå dette her, uansett hvor man kommer fra, forstår en musikk. Å bli kjent med de ulike dialektene, derimot, kan ta litt tid.
Tulling. Jeg er kanskje ikke den som tar meg selv mest høytidelig, eller den som er redd for å skille seg ut. Det hender ofte at andre ler av meg, men som regel er det fordi jeg gir dem noe å le av. Det høres kanskje rart ut, men jeg digger å få andre folk til å le ved å gjøre noe teit, eller noe som kanskje får noen til å skjemmes av meg. Beklager, men slik er jeg. Driter jeg meg ut midt på gata, så kan du være sikker på at jeg syntes det var hysterisk morsomt selv. Sklir jeg og faller, så er det trolig jeg som ler høyest, og driter jeg meg ut noen gang, så hører du trolig en rar kommentar etterpå som bare får deg til å le enda mer. Det som foregår på bildet er en av mine favoritter for tiden. "Hej, jag heter Johnny" eller "Jag gillar mammas köttbullar" er kjempemorsomme, så lenge jeg får litt respons. Bare spør meg en dag, jeg viser deg gjerne! Jeg digger humor, og ler både av dårlige og av bra vitser. Min personlige mening er at det er bedre å ha dårlig humor enn ikke å ha humor i det hele tatt. Du er nå også advart om at du ikke kan forvente at jeg skal holde meg seriøs en hel dag, eller en hel time om så var. Jeg er trolig ikke skapt til å holde en seriøs mine, og jeg er i hvert fall ikke skapt til å være nikkedukke som bare skal si de rette tingene og ellers sitte stille og se pen ut. Det går nok dessverre ikke.
Hva kan jeg si, mine gleder beskriver egentlig også hvem jeg er, både på godt og vondt. Forhåpentligvis kan de rundt meg godta at jeg er nettopp slik (det virker som om de gjør det også, siden jeg har folk som frivillig er med meg liksom). Lurer på om det er en der ute som faktisk klarer å leve med et så useriøst menneske som meg. Heldigvis kan jeg være seriøs også, hvis situasjonen krever det. Livet er heller ikke alltid en dans på roser, snarere tvert imot. Men jeg kan ikke la meg knekke av litt motstand. Hva med deg?
Hva finner du glede i? Er du som meg, og gleder deg over det meste, eller krever det litt mer for at du skal bli glad?
Tyskland. Turen jeg hadde i sommer preger meg enda. Jeg kommer aldri til å glemme denne fantastiske opplevelsen, men jeg kommer trolig heller ikke til å glemme den vekkeren jeg fikk der nede. Blant de jeg var med der nede ble jeg ofte midtpunktet, noe jeg kjenner jeg ikke likte og enda ikke liker. Det fikk meg til å tenke annerledes, det fikk meg til å kjenne på menneskefrykt. Frykten for hva andre tror om meg grabbet tak i meg, og den sitter igjen i ettertid. Innerst inne ønsker jeg bare å gjøre det Gud vil jeg skal gjøre, men jeg kjenner at i virkeligheten holder frykten meg fengslet. Den hindrer meg i å gjøre det jeg egentlig vil! Nettopp på grunn av dette er jeg redd for å bli midtpunkt. Jeg vil gjøre noe med livet mitt som ikke ærer meg, men Gud, noe som varer, for alltid! Klart, turen til Tyskland var kjempegøy, jeg trivdes overalt hvor jeg var, blant annet på 3D- kinoen (ovenfor). Men likevel, min oppgave i livet er ikke å være et midtpunkt, men å være en Guds tjener. Og tro det eller ei, men det er hva jeg virkelig vil! Hva er jeg uten Gud, og hvem er jeg uten Gud? Det er først når jeg har Ham at jeg er virkelig fri.
Oldemors 100- årsdag. En halv uke etter jeg var kommet hjem fra Tyskland, fylte oldemoren min 100 år! Jeg har nok fått den viseste og beste oldemora noen kan ha, og derfor ville jeg også være med på feiringen. Jeg var også ekstremt heldig, for kvelden før ringte telefonen hjemme med spørsmål om jeg og broren min kunne synge og spille, noe vi selvfølgelig sa ja til. Oldemoren min var fantastisk den dagen, selv om hun ikke pleier å huske skikkelig hvem jeg er, elsker jeg henne. Det som også var veldig spesielt, var at hun husket at det var jeg som sang til henne. Med tårer i øynene takket hun meg for det. Dette kommer jeg aldri til å glemme. Hun er så fantastisk. En så kjærlig person som henne er det virkelig spesielt å kunne kalle oldemor. Det er synd hun bor så langt unna oss. Jeg savner hennes kjærlige øyne, hennes fantastiske smil og hennes tårefylte øyne som lyser når jeg synger til henne. Det er i slike øyeblikk jeg virkelig føler at Gud har gitt meg en gave. Selv om jeg ikke alltid har like stor tro på sangstemmen min, får alltid oldemor meg til å føle meg heldig, som har fått nettopp min stemme. Da betyr det ingenting hva andre mener, for jeg vet at oldemor, Gud og resten av familien min setter pris på når jeg synger.
Guds frie natur. Er det noe jeg gleder meg over, så er det naturen. Hvordan går det an å skape noe så fantastisk, noe som strekker seg uten ende? Det er virkelig mye jeg ikke forstår, men jeg er egentlig fornøyd med å ikke forstå alt. Jeg vet at Gud vet absolutt alt, og Han har kontrollen, så hvorfor skal jeg vite hvordan vinden fungerer (ok, rart spørsmål) eller hvordan ingenting ble til alt? Gud er allmektig, og Han er min Far. Han passer på meg, og har kontroll over livet mitt. Når Gud er på min side, hvorfor skal jeg da frykte for noe? Gud er jo den sterkeste, hva gjør det da om Djevelen gjør det han kan for å skade meg? Gud har lovet at Han skal passe på meg, og dette tror jeg på! For en fantastisk følelse det er, å bare kunne falle og vite at Gud tar imot meg. Og tenk hvor utrolig spennende det er å få leve et liv for Gud! Jeg vet ikke hva som skal skje i morgen, men Gud vet. Og jeg gleder meg til å finne ut av det.
Venner. Hva kan jeg si, gjør ikke venner de fleste glade? Dette er bare et veeeeeeeldig lite utvalg av mine venner, det finnes vel i hvert fall 50 til der ute som jeg regner som mine venner. Jeg bare DIGGER vennene mine! Hva skulle jeg gjort uten dem? Når jeg vil gå til Nærbø, ringer jeg Annie, når jeg vil på kino ringer jeg Marie Denice, vil jeg prate om noe jeg synes er vanskelig, hvem forstår meg da bedre enn Kristin, og når jeg vil le, hvem andre enn Anne Maren gir meg latterkrampe? Slik kunne jeg holdt på i evigheter, hver enkelt av vennene mine har sine fantastiske kvaliteter, og at de ikke er nevnt som eksempler her betyr ikke at de ikke er like spesielle for meg! Snarere tvert imot, alle vennene mine spiller en veldig spesiell rolle i livet mitt. Jeg bare håper og ber om at jeg må bety like mye for dem! Til alle mine venner: Jeg digger dere, og er så takknemlig at jeg ikke finner ord for det!
Musikk. Store deler av livet mitt per i dag fylles opp av konserter, sang- og pianoøving, musikal, skole(musikklinja), LUKA/S (ungdomskoret på Lye), lovsang osv. Det å bare synge ut av full hals, eller å bare jamme med andre, er helt fantastisk! Enda mer fantastisk er det når jeg får lov til å lovsynge Gud, noe jeg gjør så ofte jeg kan, og egentlig hvor som helst. Om det er på skolen, på bussen, i kirka, på ungdomsmøtet eller hjemme, så gir det meg så mye glede! Jeg bare digger å drive med musikk. Aller best er det sammen med venner, familie og/eller Gud, for da får jeg respons av andres glede også. Det går ikke an å være sur og lei samtidig som man synger eller spiller. For meg er det i hvert fall helt umulig. Takk Gud for at han fant opp dette fellesspråket! Man trenger ikke være norsk eller amerikansk for å forstå dette her, uansett hvor man kommer fra, forstår en musikk. Å bli kjent med de ulike dialektene, derimot, kan ta litt tid.
Tulling. Jeg er kanskje ikke den som tar meg selv mest høytidelig, eller den som er redd for å skille seg ut. Det hender ofte at andre ler av meg, men som regel er det fordi jeg gir dem noe å le av. Det høres kanskje rart ut, men jeg digger å få andre folk til å le ved å gjøre noe teit, eller noe som kanskje får noen til å skjemmes av meg. Beklager, men slik er jeg. Driter jeg meg ut midt på gata, så kan du være sikker på at jeg syntes det var hysterisk morsomt selv. Sklir jeg og faller, så er det trolig jeg som ler høyest, og driter jeg meg ut noen gang, så hører du trolig en rar kommentar etterpå som bare får deg til å le enda mer. Det som foregår på bildet er en av mine favoritter for tiden. "Hej, jag heter Johnny" eller "Jag gillar mammas köttbullar" er kjempemorsomme, så lenge jeg får litt respons. Bare spør meg en dag, jeg viser deg gjerne! Jeg digger humor, og ler både av dårlige og av bra vitser. Min personlige mening er at det er bedre å ha dårlig humor enn ikke å ha humor i det hele tatt. Du er nå også advart om at du ikke kan forvente at jeg skal holde meg seriøs en hel dag, eller en hel time om så var. Jeg er trolig ikke skapt til å holde en seriøs mine, og jeg er i hvert fall ikke skapt til å være nikkedukke som bare skal si de rette tingene og ellers sitte stille og se pen ut. Det går nok dessverre ikke.Hva kan jeg si, mine gleder beskriver egentlig også hvem jeg er, både på godt og vondt. Forhåpentligvis kan de rundt meg godta at jeg er nettopp slik (det virker som om de gjør det også, siden jeg har folk som frivillig er med meg liksom). Lurer på om det er en der ute som faktisk klarer å leve med et så useriøst menneske som meg. Heldigvis kan jeg være seriøs også, hvis situasjonen krever det. Livet er heller ikke alltid en dans på roser, snarere tvert imot. Men jeg kan ikke la meg knekke av litt motstand. Hva med deg?
Hva finner du glede i? Er du som meg, og gleder deg over det meste, eller krever det litt mer for at du skal bli glad?
søndag, oktober 22
onsdag, oktober 18
Syk av kjærlighet
Ja, slik kan det sies. Det er bruden i Salomos Høysang som sier dette. Salomos Høysang er en av skriftene i Det gamle testamentet. Det handler om to som er glade i hverandre.
Syk av kjærlighet! Millioner har sagt noe slikt til hverandre. En person av det annet kjønn har fanget ens oppmerksomhet helt. Hør hvordan det kan sies i Salomos Høysang:
"Din røst er så myk din skikkelse så vakker" (2, 14)
"Alt hos deg er vakkert, min elskede. Det finnse ikke feil ved deg!" (4, 7)
"Min venn er min og jeg hans!" (6, 3)
"For kjærligheten er sterk som døden." (8, 6)
Skal si de var lykkelige og rike! Men hvis kjærligheten ikke er gjensidig, faller hele verden i grus. Det er det jo også mange som har opplevd.
Gud selv har lagt denne evnen til kjærlighet ned i oss. Det er noe stort, noe som setter farge på ungdomsårene for mange mennesker.
Det tragiske er at så mange bare "leker med" noen en er mer eller mindre forelsket i. Kanskje en ikke mener noe alvorlig med det i det hele tatt. En er ikke interessert i den andres indre liv, bare i flørt og kjærtegn for en kort stund. En slik holdning er syng imot Gud
(Lyskasteren, 15. oktober)
....Bare noe å tenke på....
(kommenter i vei!!)
Syk av kjærlighet! Millioner har sagt noe slikt til hverandre. En person av det annet kjønn har fanget ens oppmerksomhet helt. Hør hvordan det kan sies i Salomos Høysang:
"Din røst er så myk din skikkelse så vakker" (2, 14)
"Alt hos deg er vakkert, min elskede. Det finnse ikke feil ved deg!" (4, 7)
"Min venn er min og jeg hans!" (6, 3)
"For kjærligheten er sterk som døden." (8, 6)
Skal si de var lykkelige og rike! Men hvis kjærligheten ikke er gjensidig, faller hele verden i grus. Det er det jo også mange som har opplevd.
Gud selv har lagt denne evnen til kjærlighet ned i oss. Det er noe stort, noe som setter farge på ungdomsårene for mange mennesker.
Det tragiske er at så mange bare "leker med" noen en er mer eller mindre forelsket i. Kanskje en ikke mener noe alvorlig med det i det hele tatt. En er ikke interessert i den andres indre liv, bare i flørt og kjærtegn for en kort stund. En slik holdning er syng imot Gud
(Lyskasteren, 15. oktober)
....Bare noe å tenke på....
(kommenter i vei!!)
tirsdag, oktober 3
blinde ser igjen...
Dei fleste veit vel at eg har ein blind gut i klassen min. Han vart fødd blind, og har derfor aldri sett verda før. Rundt påsketider i år, skjedde det derimot noko. Eg var på tenoase experience saman med mange andre, deriblant Kristin frå Lye, som og går på skulen min. Plutseleg fekk eg så for meg at eg skulle gå til han blinde i klassen min, og be for han om at han skulle få sjå! Feig som eg er, våga eg mest ikkje tenkja på dette ei gong. "Dessverre" for meg, snudde Kristin seg mot meg akkurat då, og eg måtte berre fortelja dette til ho. Eg sa til henne at eg aldri kom til å klara det åleine, og at eg derfor trengde nokon. Ho sa seg villig til å vera med, og me gjekk saman fram til forbøn for dette.
Når me var til forbøn, bad me veldig mykje for han blinde, mellom anna at han skulle få sjå att, og at Gud måtte gjera han open for det, og at Gud måtte verkeleg kalla han til seg. Me bad og om at me måtte få styrke og frimodighet til å våga å ta sjansen, for trass alt, går det mot all logisk forstand at ein som er blind skal kunne sjå att. Etter forbøn var me kanskje ikkje heilt klare for å gå inn i gjerninga, men me var i alle fall sikre på at Gud var med oss, og at Han hadde høyrt vår bøn.
Dagane gjekk, anledninga baud seg liksom ikkje heilt, og etter kvart vart saka litt etter litt gløymd. Kanskje ikkje heilt gløymd, men ho var ikkje i hovudet heile tida. Eit nytt skuleår starta, eg merka litt endringar på denne guten, han hadde vorte litt forandra, og eg byrja å tenkja på om tida snart var mogen for denne gjerninga. Tida gjekk vidare, men det var liksom aldri tid og rom for dette. Alltid var det masse folk eller feil setting.
I dag snakka eg med han som han blinde bur saman med. Eg snakka litt med han, og nemnde at eg tykte han blinde hadde endra seg litt. Svaret eg fekk var "ja, men han e jo blitt en kristen, han vart det i påsken". Oi, tenkte eg, dette hadde eg ikkje høyrt noko om. Timen etterpå klarte eg ikkje venta særleg lenge. Ved fyrste anledning måtte eg bort og snakka med han blinde. Eg spure om det stemde at han hadde vorte kristen i påsken, og kva dag i påsken dette var. Då svara han "nja, det var vel nærmare bestemt måndag etter heile påsken var over". Tenoase experience var helga før denne måndagen. To dagar før han vart kristen, ba me om at han måtte få sjå.
Han fekk sjå! To dagar etter me hadde bedd for han! Me visste ingenting, før no!
Ja, han fekk sjå. Kanskje på ein annan måte enn venta, men Gud veit kva som er best for kvar enkelt, og sanneleg, Gud gav han det beste, ikkje å sjå fysisk, men å sjå psykisk! Gud viste han sanninga, og denne blinde guten gjekk over frå døden til livet! Takk og lov, halleluja!
Gud er god.
søndag, september 17
Come, let us sing...
I dag var dagen. Stine Marie (dirigenten til LUKA/S) var fremdeles i New York, så jeg måtte ta over dirigeringsoppgaven. Dette grudde jeg meg noe helt vanvittig til, men det bedret seg når Ingvar sa ja til å spille piano. En mindre oppgave å tenke på for meg. Det hadde vært litt vanskelig å dirigere og spille piano samtidig. Jeg følte jeg hadde tatt på meg altfor mye til denne søndagen, men nå fikk det briste eller bære, jeg var der, og tenkte at jeg bare fikk gjøre mitt beste. Det gjorde vi alle sammen, og for et resultat!
LUKA/S skulle synge helt i begynnelsen på gudstjenesten. Vi var sikkert ikke mer enn 15- 20 stykker, men det kunne en ikke merke på lyden! Jeg var virkelig kjempefornøyd med opptredenen til koret, det var så gøy å bare stå der å dirigere, og høre det enorme trøkket som kom. Og det beste var at jeg ikke gjorde noe! Jeg bare stod der og viftet litt med armene og smilte fra øre til øre. Det var så kult, og det virket som om alle syntes det var like gøy som jeg! Nå har vi virkelig gledet andre, ved å ha det gøy selv. Hva er vel bedre enn det?
LUKA/S skulle synge helt i begynnelsen på gudstjenesten. Vi var sikkert ikke mer enn 15- 20 stykker, men det kunne en ikke merke på lyden! Jeg var virkelig kjempefornøyd med opptredenen til koret, det var så gøy å bare stå der å dirigere, og høre det enorme trøkket som kom. Og det beste var at jeg ikke gjorde noe! Jeg bare stod der og viftet litt med armene og smilte fra øre til øre. Det var så kult, og det virket som om alle syntes det var like gøy som jeg! Nå har vi virkelig gledet andre, ved å ha det gøy selv. Hva er vel bedre enn det?
tirsdag, september 12
torsdag, september 7
Lurt av lærer’n!
I dag skjedde det. Jeg var egentlig ikke klar over at det hadde skjedd før jeg var kommet hjem. Da først begynte jeg å tenke gjennom det (dvs. fortelle mor og far hva som hadde hendt). Det var egentlig far som fortalte meg at jeg hadde blitt lurt. Eller, kanskje ikke lurt, men jeg gikk jo likevel i fella, så lurt synes jeg er det rette ordet. Det har seg slik, at vi i siste time i dag hadde Helge Fritzen i religion. Helge er en veldig flink lærer, selv om jeg ikke alltid forstår hva han prater om. Han gjør alltid det uforståelige til forståelig, etter hvert. Uansett, Helge begynte å snakke om de syv mytene i kristendommen (det være seg 7-dagers skapelsen, Gud skapte mennesket, syndefallet, utkastelsen, Kain og Abel, Noahs ark og tårnet i Babylon).
Når han var kommet litt uti skapelsen, brøt han plutselig ut "er det noen her som tror på dette? Det gjør i hvert fall ikke jeg!" Latteren hans irriterte meg noe grusomt, og jeg svarte klart og tydelig "jeg gjør!". Han bare kikket litt på meg, og fortsatte å undervise. Så kom han til den delen der Gud skaper Eva ut av det ene ribbenet til Adam. Så sier han "men det finnes jo ingen menn som har et mindre ribben, så dette kan da ikke være sant!". Dette syntes jeg bare ble tåpelig, og rakk opp hånda for å protestere. "Selv om Gud tok et ribben fra Adam, så betyr ikke det at han endret alle genene til Adam, slik at alle fremtidige menn blir født med et mindre ribben! Det var bare Adam som fikk et mindre ribben fordi Gud tok det fra ham. Og dessuten, hvis Gud hadde forandret genene til Adam, da skulle jo alle jenter som fikk Adams gen også få et mindre ribben (alt etter om kvinnens eller mannens gener er dominante eller recessive osv."
Resten av klassen lo av meg. Eller av Helge, jeg er ikke sikker. Jeg følte meg i hvert fall som en dust. Helge fortsatte å undervise ut timen, og jeg dro etter hvert hjemover. Når vi satt ved middagsbordet kjente jeg historien presset seg opp gjennom halsen. Irriterte ord og setninger flommet ut munnen min, til alle fakta var lagt på bordet. Så sier faren min "ja, men Silje, du tror ikke bare han ville provosere frem reaksjoner da? Du sa jo tidligere at han sa han kom til å provosere, og det var jo det han gjorde, ikke sant?" Om jeg ikke følte meg helt idiot tidligere, så gjorde jeg det i hvert fall nå. Jeg som hadde irritert meg så grenseløst på denne læreren som stod der og hånte alt jeg trodde på, hadde egentlig bare falt i den ene fella hans, og blitt lurt.
Så smart er jeg. Likevel må jeg si, religionsfaget er virkelig interessant. På tross av lærerens dumme provokasjoner som jeg støtt og stadig går på, og fortsatt kommer til å gå på (denne gangen mer bevisst). Noen må jo stå opp for det de tror på. Og uansett om læreren eller noen andre føler de slår meg i diskusjonen, så vet jeg jo innerst inne hva som er sant, selv om jeg går tom for argumenter. Det er tross alt ikke dermed sagt at mine argument er dårligst.
Når han var kommet litt uti skapelsen, brøt han plutselig ut "er det noen her som tror på dette? Det gjør i hvert fall ikke jeg!" Latteren hans irriterte meg noe grusomt, og jeg svarte klart og tydelig "jeg gjør!". Han bare kikket litt på meg, og fortsatte å undervise. Så kom han til den delen der Gud skaper Eva ut av det ene ribbenet til Adam. Så sier han "men det finnes jo ingen menn som har et mindre ribben, så dette kan da ikke være sant!". Dette syntes jeg bare ble tåpelig, og rakk opp hånda for å protestere. "Selv om Gud tok et ribben fra Adam, så betyr ikke det at han endret alle genene til Adam, slik at alle fremtidige menn blir født med et mindre ribben! Det var bare Adam som fikk et mindre ribben fordi Gud tok det fra ham. Og dessuten, hvis Gud hadde forandret genene til Adam, da skulle jo alle jenter som fikk Adams gen også få et mindre ribben (alt etter om kvinnens eller mannens gener er dominante eller recessive osv."
Resten av klassen lo av meg. Eller av Helge, jeg er ikke sikker. Jeg følte meg i hvert fall som en dust. Helge fortsatte å undervise ut timen, og jeg dro etter hvert hjemover. Når vi satt ved middagsbordet kjente jeg historien presset seg opp gjennom halsen. Irriterte ord og setninger flommet ut munnen min, til alle fakta var lagt på bordet. Så sier faren min "ja, men Silje, du tror ikke bare han ville provosere frem reaksjoner da? Du sa jo tidligere at han sa han kom til å provosere, og det var jo det han gjorde, ikke sant?" Om jeg ikke følte meg helt idiot tidligere, så gjorde jeg det i hvert fall nå. Jeg som hadde irritert meg så grenseløst på denne læreren som stod der og hånte alt jeg trodde på, hadde egentlig bare falt i den ene fella hans, og blitt lurt.
Så smart er jeg. Likevel må jeg si, religionsfaget er virkelig interessant. På tross av lærerens dumme provokasjoner som jeg støtt og stadig går på, og fortsatt kommer til å gå på (denne gangen mer bevisst). Noen må jo stå opp for det de tror på. Og uansett om læreren eller noen andre føler de slår meg i diskusjonen, så vet jeg jo innerst inne hva som er sant, selv om jeg går tom for argumenter. Det er tross alt ikke dermed sagt at mine argument er dårligst.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
