hvorfor kvinner gråter

En liten gutt spurte sin mor:

"Hvorfor gråter du?"

Fordi jeg er kvinne", svarte hun ham.

"Det forstår jeg ikke", sa han.

Hans mor ga ham en kos og sa:

"Og det kommer du heller aldri til"

Senere spurte den lille gutten sin far:

"Hvordan kan det ha seg at mor gråter sånn uten at det er en grunn til det?"

"Alle kvinner gråter noen ganger uten at der er en grunn til det", var alt

hva hans far kunne si.....

Den lille gutten vokste opp og ble en mann, stadig undrende over hvorfor

kvinner gråter.

Til sist ringte han til Gud og da Gud kom til telefonen, spurte mannen:

"Gud, hvorfor gråter kvinner så lett?"

Gud svarte: "Da jeg skapte kvinnen skulle hun være noe spesielt! Jeg gjorde

hennes skuldre sterke nok til å bære verdens byrder; og dog myke nok til å

kunne yte trøst...

Jeg ga henne indre styrke til å kunne utholde å føde barn og til å stå imot

de avvisninger som mange ganger vil komme fra hennes barn...

Jeg ga henne en hardhet som tillater henne å fortsette når alle andre gir

opp, og til å passe sin familie selv under sykdom og utmattethet uten

beklagelser...

Jeg ga henne følsomheten til ubetinget å elske sine barn, selv når hennes

barn har såret henne dypt...

Jeg ga henne styrke til å kunne lede sin ektemann gjennom hans mangler og

skapte henne fra hans ribbein slik at hun kunne beskytte hans hjerte.

Jeg ga henne kunnskap til å vite at en god ektemann aldri gjør sin hustru

vondt, men prøver noen ganger hennes styrke og hennes beslutning om å stå

ved hans side uten å vakle...

Og endelig ga jeg henne en tåre hun kunne felle... Den er hennes eksklusivt

til å bruke når der er behov for det."

”For ser du: ........... Det vakre ved en kvinne er ikke de klærne hun har på

seg, ei heller den kropp hun har, ei eller måten hun ordner sitt hår.

En kvinnes skjønnhet skal sees gjennom hennes øyne, fordi det er hoveddøren

til hennes hjerte - det sted hvor kjærligheten bor."

Fikk denne på mail i dag, og i anledning kvinnedagen (i morgen), så jeg mitt snitt til å legge denne teksten ut, som en hyllest til alle kvinner.

Når dette er sagt, må jeg si at jeg ikke ser på meg selv som en kvinne, eller dame for den saks skyld. Jeg synes ordet dame virker så jålete eller kanskje litt nedverdigene. Ordet kvinne blir for meg et så "opphøyet" ord at jeg absolutt ikke kan bruke det om meg selv. Det ville jeg heller bruke om Mor Theresa eller Maria (mor til Jesus) eller andre med stor betydning.

Dette er da bare mine tanker, noen som har noen som helst formening om dette?