Jæren sitt versletne tre

Såg du Jæren sitt versletne tre,
ståande der ved eit gamalt le?
Einaste treet på langande lei,
det luter mot sør, ved ein markavei.

Mot nord er det snautt, er vese og bart.
Der har nok veret vore for hardt.
Men sørover tøyande greiner det er,
med lauvrike kvistar, ja, blomar og bær.

Det er ikkje fint, neimen er det så.
Ei lurvete kroksa, slik er det å sjå.
Men nettopp det treet har noko å sei:
- Du skal ikkje gje opp, om vegen vert lei!

Den rot som er festa i sikker grunn
vert ikkje rykt opp i ei stormversstund.
For bergar du livet, når mest det gjeld,
det dyraste har du igjen, likevel.


Henta frå boka, Kjellaug Marie Bakke: Takk Gud for livet.

Jeg venter fremdeles på å våkne...

I dag skjedde noe av det rareste noensinne. Det er bare sånt som skjer i marerittene, og jeg venter fortsatt på å våkne. Hendelsen var som følger:

Årets første eksamen stod for døren, og det gjorde snøen også. Jeg hadde stått opp i god tid, ganske enkelt fordi jeg kjente meg veldig urolig foran eksamenen. Stoffet visste jeg at jeg kunne, så jeg skjønte ikke helt hva denne uroen kom av. En time før eksamen, ringte jeg en klassevenninne for å sjekke hvor eksamenslokalet faktisk var. Likevel fikk jeg ikke roen. Derfor gikk jeg til bilen for å fjerne all snøen fra den, så slapp jeg ihvertfall å komme for sent av den grunn. Jeg var fortsatt like urolig da jeg skulle kjøre avgårde. Det var nå jeg oppdaget at uroen var berettiget.

Jeg kom nemlig ingen vei. Et par ganger rygget jeg litt opp fra parkeringsplassen for så å skli tilbake igjen. Den siste gangen skle jeg på skrå, så jeg havnet med det ene dekket nesten utenfor den lille muren på parkeringsplassen min. Da innså jeg alvoret; jeg kunne umulig flytte bilen mer nå. I all hast låste jeg bilen og løp mot bussholdeplassen mens jeg fortvilet ringte mor. Hun fant et taxinummer i nærheten, men jeg visste at det ikke var nok tid. Jeg hadde under 15 minutter igjen til eksamenen begynte.

Innerst inne visste jeg at det ikke var tid hverken til å løpe til skolen (å gå tar 30-40 min) eller å vente på noen buss. "Skal jeg prøve å stoppe en bil?", sa jeg til mor i det jeg rakk hånda ut mot en forbipasserende bil. Han stoppet og jeg fikk lagt frem problemet med en fortvilet stemme. "Hopp inn", sa mannen, "så får jeg litt selskap på veien!" Jeg var reddet! Det var utrolig, jeg skalv av lettelse mens jeg kjente at hjertet sakte men sikkert roet seg ned. Denne mannen hadde reddet dagen min!

Så rakk jeg da likevel eksamenen, til tross for alt mitt strev. Det morsomme var at jeg kvelden i forveien hadde lest i Bibelen om "la ikke hjertet deres uroes, tro på Gud og tro på meg" og om å først søke Guds rike, så skal vi få alt det andre i tillegg. Jeg lot panikken ta meg, hjertet spratt rundt som en sprettball og jeg pustet som om jeg skulle løpt fra en jaguar! Så hadde Gud likevel kontrollen. Hvorfor bekymret jeg meg i det hele tatt?

Sånn forøvrig - eksamenen gikk supert! Den eneste grunnen til at jeg nesten strøk, var at jeg nesten kom for sent, ikke at jeg ikke kunne stoffet.

Høst

Det er ganske rart egentlig, jeg er egentlig glad i høsten, men hver gang den kommer, skulle jeg ønske den gikk over før den kom. Alt blir så mye tyngre på høsten. Senga virker mye mer tiltrekkende og jeg skulle gitt mye for å slippe å stå opp så tidlig. Overalt er det mørkt - langt utpå dagen. Får vi først litt lys, kan du være sikker på at det snart er over igjen. Slik føles høsten for meg. Likevel er det mange faktorer som egentlig gjør høsten til en koselig årstid.

Jeg elsker å se på at Gud tar frem fargepaletten for å male bladene på trærne, jeg elsker å se på vakre solnedganger og på en himmel som letter etter tunge regnværsskyer. Det å sitte med kakaoen foran peisen mens regnet pøser ned utenfor, er en deilig opplevelse. Jeg digger når vi må sette oss tett sammen fordi vi fryser, eller når noen ber meg med ut på tur eller kino, bare for å "gjøre noe hyggelig". Til tider tenker jeg at det egentlig hadde vært hyggelig med en kjæreste om høsten, en du kunne krype sammen i armkroken til, under en film. Høsten er kanskje ikke tiden til å finne seg kjæreste, det er jo sommeren kjent for å være, men likevel er høsten en kjempekoselig årstid!

Høsten er årstiden for å begynne med å fyre i peisen, ta opp igjen gamle hobbyer og tenne stearinlys. Høsten er tiden for å bruke litt ekstra tid på seg selv. Det er den årstiden når man undres over alt det vakre Gud har skapt. Noen dager lyser Han opp dagen på et nytt vis, som setter naturen i et helt annerledes perspektiv. Jeg må smile hver gang jeg får privilegiet av å se verden i denne typen lys. Hvert et blad blir liksom tydeligere, hvert vindkast og hver bølge på sjøen.

Joda, høsten er fantastisk, selv om dagene føles lengre og tyngre. Så får vi heller prøve å gi dagene et innhold som gjør dem til vakre, gledesfylte dager. Gud har jo skapt denne flotte årstiden for oss, så la oss juble og glede oss i den!

En annerledes velsignelse

For over et år siden kom jeg over denne velsignelsen. Den er veldig annerledes, men både tankevekkende og utfordrende. Tenk over denne, for det er en stor bønn!


En fransiskansk velsignelse

Må Gud velsigne deg med ubehag
Ved lettvinte svar, halvsannheter og overfladiske forbindelser
Så du kan leve i dypet av ditt hjerte.
Må Gud velsigne deg med sinne
Over urettferdighet, undertrykkelse og utnyttelse av mennesker,
Så du kan arbeide for rettferdighet, frihet og fred.
Må Gud velsigne deg med tårer du kan la renne
For dem som lider under smerte, avvisning, sult og krig,
Så du kan strekke ut en hånd for å trøste dem
Og vende deres sorg til glede.
Og må Gud velsigne deg med tilstrekkelig dårskap
Til å tro at du kan endre noe i verden,
Så du kan gjøre det andre sier ikke kan gjøres
For å brinde rettferdighet og godget til alle våre barn og til de fattige.

Amen.

10 ting...

Så var det min tur, eg har vorte utfordra. Ingeborg utfordra meg til å skriva 10 ting om meg sjølv som ikkje alle veit. Eg tviler på at eg klarer det no i farten, men her kjem eit forsøk på det:

1. Eg snakker (og svarer, syng, ler, kjefter og skrik) i søvne.
Når Karen Elise var på besøk tidlegare i år, skreik eg så høgt (framleis i søvne) at minstejenta til dei me bur hjå, vakna.
2. Eg er livredd edderkoppar.
Fobien er vorten litt betre no, men eg får til tider panikk.
3. Eg syng (nesten) alltid for full hals når eg køyrer bil.
Gospel og testing av register er to stikkord.
4. Eg kan jodla.
Ja, det er faktisk sant...
5. Når eg gjekk i 9. klasse, likna eg på ein blond versjon av Ugly Betty.
Briller, regulering og midtskill, treng eg seia meir?
6. Eg snakker ofte før eg tenkjer.
Det resulterer jo i mange småfrekke kommentarar, som forøvrig ikkje høyres frekke ut i hovudet mitt.
7. Når eg blir veldig sint, må eg ut og jogga for ikkje å knusa noko.
Ingen kommentar, anna enn at dette har betra seg med åra.
8. Eg har ein tendens til å koma i "hemmelege" samtalar med dei fleste om alt frå forelsking til død.
Sånn er det berre.
9. Eg oppfattar sjeldan "dårleg stemning".
Det skjer både titt og ofte at andre kommenterer "dårleg stemning", utan at eg har lagt merke til denne. Som regel sit eg i andre tankar og er ikkje klar over at samtalen har stilna.
10. Gutar trur ofte eg er forelska i dei.
Her har eg faktisk ikkje peiling på kva årsaken er, men har eigentleg slutta å bry meg.

På tide å bry seg

Eg les ei bok for tida som heiter "Alltid nok" av Heidi og Rolland Baker. Boka handler om korleis livet som misjonær i Mosambik har vore for dei. Gong på gong vert eg rørt av arbeidet deira. Her sit me i litle Noreg med meir mat og materialistiske ting enn me nokon gong kan bruka. Likevel ynskjer me stadig meir. Når skal me byrja å sjå desse fattigaste av dei fattige i verda? Det er på tide å bry oss. Me har meir enn nok, er det ikkje på tide å gje litt av vår overflod?

Bilete henta frå irismin.com/latest_news.cfm

Bibelen fortel om Jesus som sit ved tempelkista og ser på alle desse som gjev av det dei har. Denne fattige enka som gjev nokre få myntar, seier Jesus at gav mest av alle. Dei andre gav av sin overflod, men denne kvinna gav alt ho hadde. Medan me sit her og tviheld på alt me har, utan å gje så mykje som 50 øre til desse som ikkje eingong har mat. Burde me ikkje snart byrja å bry oss?

I dag vart eg utfordra av det som står i lukas 18, 22:

"Ein ting mangler du framleis: Selg alt du eig, og del ut til dei fattige. Då skal du få ein skatt i himmelen. Kom så og fylg meg!"

Jesus kallar oss til å gje slepp på vårt eige, ta opp våre kors og fylja Han. Kva gjer me med dette?
Eg tykkjer det heile er uoverkommeleg utfordrande, men eg håpar at eg ein dag skal klara dette. Derfor prøver eg å utfordra meg sjølv med dette som mål. Eg har langt att, og eg veit at eg like mykje som alle andre tviheld på det eg har, men eg ynskjer så verkeleg å gje av min overflod til desse som er Jesu minste, desse som er svoltne og treng mat.

"For eg var svolten og de gav meg mat, eg var tørst og de gav meg drikke, eg var framand og de tok imot meg." (Matt. 25, 35)

Kva gjer du med utfordringa du har fått?

Oppdatering fra OTV

Joda, nå har jeg flyttet til OTV. Her har jeg bodd siden slutten av Juli og trives veldig godt. OTV er da gata jeg og Trine Linn bor i - Olav Trygvasonsvei. Vi bor i en koselig kjellerleilighet for to med '70-talls gulv og gang. Stua er stor og lys og rommene våre er også store. Kjøkkenet vårt er koselig og badet er veldig greitt for oss to. I tillegg har vi et stort vaskerom der vi da også oppbevarer diverse. Dette begynner forresten å bli ganske fullt, ettersom det er så grei plass der inne...

Plantene våre trives også godt, med unntak av en orkidé som jeg mistenker for hjemlengsel. Jeg tipper imidlertid at den snart kommer seg igjen, med litt ekstra pleie. Selv er jeg på bedringens vei, etter et par dagers sykdom. Trine har stelt med meg og Ingeborg har også vært en pleiemester som laget mat til meg når Trine måtte dra på jobb. Jeg har det virkelig godt, med gode venner, god mat, hjem og klær og helse. For helse har jeg, den bare minte meg på det noen dager, så jeg skulle være takknemlig for det videre i livet.

Sånn ellers har jeg begynt på allmennlærer her i Kristiansand. Jeg trives, til tross for at det ikke er musikk jeg tar. Musikk kan jeg jo drive med på fritiden, fant jeg plutselig ut. Derfor er jeg med i et kor, dirigerer et annet og er med i et lovsangsteam. Planen var også å starte opp et funkrock- band, men for øyeblikket ligger det i fremtiden. Jeg må nok se hva jeg har av tid og dessuten må jeg høre om de andre fortsatt ønsker å være med. Det mangler nok fortsatt noen for at bandet skal være komplett. Så per i dag er det bare en drøm.

Jeg har forresten også skaffet meg piano. Etter mye tenking ble det et Yamaha CP-300. Det veier 41 kg, så det er ikke akkurat et piano jeg drar med meg rundt, men jeg digger det. Jeg tror kanskje ikke Trine er like begeistret, men det er ganske enkelt fordi hun ikke får lest når jeg spiller (og ikke har hodetelefoner på). Trine har selv innrømt at hun har prøvd det ut en gang jeg var borte, så jeg tror hun er litt glad for at det er kommet i hus også.

I kveld skal vi på Salem. Egentlig er det lovsangsteamet mitt som har ansvaret i dag, men fordi jeg har vært syk (og fordi jeg egentlig skulle vært i Lillesand på korseminar), så skal jeg bare være en av de som kommer på Salem. Ganske digg egentlig, når jeg først ikke har stemme å synge med liksom. Så nå skal jeg bare fyre litt i Trine, så får vi se hva som skjer de to timene før Salem. Kanskje kommer det noen nye bilder på bilderamma vår, hvem vet.

Ha en fin dag!

Jabes bønn

1. Krøn. 4, 10:

Jabes påkalte Israels Gud og sa: "Å, om du ville velsigne meg, utvide mitt landområde og støtte meg med din hånd! Om du ville lage det så at jeg slipper ulykke og smerte!! Og Gud lot ham få det han hadde bedt om.

Jeg synes denne bønnen er veldig fascinerende. I begynnelsen la jeg ikke en gang merke til den, der den står blant alle navneoppramsingene. Jabes ble han kalt, mannen med bønnen, fordi moren hadde født ham med smerte. Hva var det så med denne smertesønnen, som gjorde at han ble nevnt mer enn de andre i slektslistene?

"Å, om du ville velsigne meg," ba Jabes. Kanskje var det nettopp dette, denne bønnen som gjorde Jabes så spesiell? Han bad om Guds velsignelse. Jabes kom til Gud med en åpen søppelsekk og bad Gud om å fylle den. Han ba Gud om å slippe smerte, om at Gud måtte være med og passe på ham og om at Gud måtte velsigne ham. Så gav Gud ham dette.

Tenk å få en gave fra Gud, da! Jabes ba Gud om å velsigne ham, om å gi ham noe av det Gud hadde for ham. Jeg syntes dette hørtes veldig spennende ut, så jeg bestemte meg for å prøve dette selv. Boken "Jabes bønn for ungdom" hadde jeg fått i gave en gang, så den ble tatt frem og lest om igjen. Det var da det begynte.

"Å, om du ville velsigne meg!" Denne gangen lød ordene fra mine lepper. Jeg undret meg over bønnen, hva mon tro hadde Gud for meg da? Det gikk ikke lange tiden før jeg fikk se litt av Guds velsignelse. Plutselig ble jeg oppringt av mennesker som hadde hørt om meg - ville jeg kanskje dirigere koret deres? Hadde jeg lyst til å være med på lagsbussen under Get Focused? Ønsket jeg å være med i Arendal Gospelkor? Det ville ingen ende ta, velsignelsene bare strømmet på.

Her om dagen tenkte jeg tilbake på disse tidene. Når hendte det at jeg plutselig sluttet å be denne bønnen? Kanskje jeg skulle be den igjen? Jeg husket bønnen godt, så det var ikke vanskelig. "Å, om du ville velsigne meg." Ordene kom nok en gang fra meg selv. Spent lurte jeg på om Gud ville svare også denne gangen. Det gjorde han.

Også denne gangen åpnet Gud dører jeg aldri har visst om. Det er spennende, skremmende og veldig overraskende hva Gud kan gjøre. Alt vi trenger å gjøre er å våge å spørre. Vi må ikke sette begrensninger for Gud ved å spørre om han kan fikse oss en bestemt jobb eller lignende. Da kan vi sperre for det Gud egentlig har for oss. Dette kan være så mye større!

Spørsmålet er: våger vi å slippe kontrollen?

Sannheten om støv

Ja, nå undres du sikkert på hva i alle dager jeg mener. Hva er det å si om støv liksom, disse små, irriterende partiklene som legger seg overalt, og som kommer tilbake uansett hvor mye du prøver å fjerne dem. Det dukker opp alle steder, uten forvarsel og tilsynelatende ingenstedsfra. Min påstand er imidlertid at støv er en velsignelse.

Hæ? En velsignelse? Jepp, det er akkurat det jeg mener. Jeg er fortsatt like irritert som alle andre på disse ulldottene som smiler ertende til deg når du titter under senga eller i en annen bortgjemt krok. Likevel må jeg si, i dag oppdaget jeg denne sannheten om støv - det er en velsignelse gitt oss fra Gud. Nå skal du få vite hvorfor.

Grunnen er den at jeg har tidenes travleste liv, i hvertfall denne uka. Alt skjer samtidig. I går hadde jeg ingen pusterom fra klokka 09.00 til 24.00. Det var en lang dag med mye spennende, men likevel må jeg innrømme at jeg ble veldig stresset. Tankene mine var nemlig hele tiden et skritt foran meg. Jeg tenkte på hvordan i alle dager jeg skulle få tid til å vaske klær, vaske og rydde rommet, vaske badet, øve på sangene til fredag (konsert), øve til eksamenene jeg skal spille og synge på og fortsatt ha tid til besøkene som kommer fra i kveld av, og ha overskudd til bilrebusen og kanskje også rekke å besøke familien min som skal være på hytta. Som du kanskje skjønner, er dette litt for mye å tenke på når du er midt oppi øvinger, jobb og søknadsskriving.

Her kommer sannheten om støv inn. Jeg innså nemlig at i dag var den eneste muligheten jeg hadde til å vaske klær, rommet og badet før jeg får besøk. Dermed måtte jeg gå i gang. I begynnelsen var jeg veldig stresset og klarte nesten ikke holde meg til å gjøre en ting om gangen. Det jeg imidlertid oppdaget, var at samtidig som jeg ryddet og vasket på rommet mitt, ryddet jeg også i tankelivet. Jeg er nå mye roligere, og har likevel rukket å gjøre alt jeg skulle. Jeg har til og med fått tid til å skrive denne bloggen.

Derfor er støv en velsignelse, og dette er sannheten.

På tur med KRIK-klassen

Fra mandag til i dag (torsdag), har jeg vært med på et opplevelsesrikt eventyr med en herlig gjeng. Anledningen var at KRIK-linjen på skolen skulle til Jæren på surfe- og kite-tur. Siden jeg er miljøarbeider, fikk jeg jo faktisk være med! Den avgjørelsen kommer jeg aldri til å angre på. Helgen før vi skulle dra gikk enormt treigt, for ikke å snakke om den siste natta. Da fikk jeg nesten ikke sove, så mye gledet jeg meg. Men turen var egentlig over før den var begynt da, det var litt kjipt, den gikk så altfor fort.

Mandag begynte vi reisen til mitt kjære hjemsted. Etter omtrent fire timer, var vi fremme, og tok oss en tur til Brusand for å kite. Kiting er jo helt fantastisk morsomt! Eller, hvis du bare styrer kiten rett over hodet på deg, er det egentlig litt kjedelig, men om du tar noen krappe svinger, så skal du se at du til og med kan lette fra stranden og få en gøyal flytur! Det var noe av det morsomste, syntes jeg. Mandag regnet det en del, så vi var søkkvåte når vi kom til Varhaug, der vi bodde, men det var veldig verdt det.

Tirsdagen var det klar for surfing. Instruktøren vår, Rune Lye, var ikke frisk, så det var lenge tvil om at vi skulle surfe eller ikke, men KRIKere gir seg jo ikke så lett. Etter en stund bar det ut i vannet med oss alle sammen. Det var litt tett mellom bølgene, men vi klarte oss likevel greitt. Så lenge vi holdt oss på de avmerkede stedene, fikk vi en del fine surfebølger. Litt kaldt var det likevel, men herlighet, så gøy vi hadde det! Når kvelden kom, dro jeg og Elise hjem til meg og spiste middag, mens de andre spilte frisbeegolf. Vi kom tilbake akkurat tidsnok til grillmaten. God planlegging kaller vi sånt.

Også på onsdagen var det klart for surfing. Denne dagen var det litt kraftigere vind, men det var lenger mellom bølgene. Det var likevel mye vanskeligere å surfe denne dagen, siden vi nesten aldri kom oss ut til de gode bølgene. Bølgene var såpass kraftige av vi stadig ble kastet mange meter tilbake i steden for å komme oss ut til bølgene. Men KRIKerne klarte likevel å surfe på en del bølger også denne dagen. I tillegg fikk vi kitet litt mer, når vi ikke var uti sjøen.

Denne kvelden var vi alle hjemme hos meg på middag. Mor hadde laget kjøttkaker, og til dessert var det is med bjørnebær som Far hadde plukket i hagen (en gang...). Så må det jo også sies, siden jeg kommer fra en familie der vi tuller ganske mye, hadde Mor og Far laget en kaffekanne med sukkerkulør og vann. "Kaffeskvipet" var myntet på Filip og Rune (som forøvrig drakk og tidde stille), men også en del andre fikk smake på dette. De fikk jo selvfølgelig ordentlig kaffe etterhvert, men før det hadde vi mye moro.

I dag var det siste dagen, men også det beste været (tror jeg). Vi delte inn i tre lag og hadde miniturneringer i ultimate frisbee, frisbeegolf og tennis. Jeg hadde aldri vært med på noen av delene, men alt var/så kjempegøy ut! Så må jeg jo si at det er morsomt å se forskjellen i konkurranseinstinkt. Noen synes alt er helt ok uansett, andre blir skikkelig ivrige og skriker når de taper/vinner. Sånn skal det jo være, tenker jeg. Etter dette pakket vi sammen, vasket ut og jeg dro hjem. Resten av folka tok seg en tur til Brusand før de reiste tilbake til Kristiansand.

Før vi dro hver til vårt, hadde vi en fellessamling der vi fikk bedt sammen og avsluttet turen. Jeg må si, det verste jeg vet, er avslutninger og avskjeder. Det er helt forferdelig, jeg blir så lei meg at jeg bare ønsker å sette meg ned å grine, eventuelt nekte å slippe taket på den som drar, alt etter som. På vegen hjem hadde jeg enormt lyst til å bare snu og kjøre etter, i håp om at turen skulle fortsette, men jeg visste at jeg måtte dra. Så kom jeg hjem, til et tomt hus, der det bare fantes meg og Pelle, min kjære hannkatt. For en forandring. For et savn. Men for en tur.

Jeg savner dere enormt mye alle sammen, dere har ingen anelse om hvor mye jeg savner dere. Det blir godt å se dere igjen, men jeg gruer meg til å se dere dra. Dere har en spesiell plass i hjertet mitt, sånn helt seriøst. Jeg kommer alltid til å huske på dere, og dere er alltid hjertelig velkommen til hvor enn jeg bor! Kom innom, vær så snill, for jeg savner dere allerede, og kommer til å savne dere enda mer! Jeg er kjempeglad i dere alle sammen (og tar gjerne imot en klem). Klem fra meg til dere KRIKere. Og særlig takk til Ragnvald - du er BEST!

stikkord fra livet mitt per i dag.

Trett!
Exfac er grusomt, alle andre kommer fra krl o.l, vi musikere sliter sinnsykt!
hvem er apologetene?
æsj, så slitsomt!
oi, jeg kjenner meg jo igjen i det hun sier!
hvorfor kan ikke alle bare være venner?
skjønner du ikke hva jeg sier, eller?
hva snakker han om nå?
oi, det var bra jeg sov!
jeg føler meg så sinnsykt dust i disse timene!
JA!!! jeg skal til Danmark og surfe med KRIK-klassen!
10 poeng til meg! :)
Karen Elise er søt...
hvorfor gidder du gjøre sånn bare for at jeg skal si hei? kom heller med et spørsmål, eller gå vekk! jeg gidder ikke mer!
oi, det var en krass tone fra meg, det var bra jeg ikke sa det høyt.
2 meters avstand, takk!
flamsk kultur mellom gresk antikk kultur og... kulturell pluralisme... meningsmangfold, ikke redd for å blande... hjelp!!!! hva i alle dager er det han snakker om?!?!?!?
jeg kommer til å stryke!
oi, der snakker vi jo om apologetene egentlig! burde jeg følge med nå?
ja, det stemmer, det er HØYTSVEVENDE!!!!
hverdagsliv, du liksom.
jeg er i protesthumør i dag, åh, så fantastisk gøy... NOT.
hvilken tjukk mann?
oi, den svei, skikkelig! ikke gjør det igjen, plis!
fillern, nå må jeg jo tenke gjennom dette... det gidder jeg faktisk ikke!
må jeg snakke med henne i dag? jeg NEKTER!
åh, nå er jeg SYKT sulten!
skal jeg bare gå nå, jeg får jo ikke med meg noe...
rasjonalitet?
NARRATIVE!?!
det var akkurat det jeg sa, jeg skjønner ikke et kvekk!
Trine har froskelyd som meldingstone.
lurer på hva de har nå?
jeg er en assosiativ person. heter det assosiativ? assossiativ? asosial? dessverre? desverre? eskImo? eksimO? æsj, jeg skjønner ikke.
dritt.
jeg vil ikke ta dette faget, kan noen komme og si at jeg slipper. la meg heller spille i et band eller noe!!!!
skal jeg gå i kveld, eller skal jeg droppe det? jeg vil jo egentlig, jeg bare orker ikke.
er så sliten...
sulten.
ulv.
haha, den var langt ute på viddene.
jeg burde kanskje stoppe nå
ingen gidder lese dette.
samtidig, det er jo ganske morsomt.
i morgen kanskje...
Karen Elise flirer av meg.
AMEN, søster! haha... Gospel!!!!! jeg liker det!
I like to move it move it...
nå slutter jeg!
publiser...

Blessed

Dette er litt av hvordan jeg føler meg for tida.


Blessed – Rachel Lampa

I may never climb a mountain so I can see the world from there
I may never ride the waves and taste the salty ocean air
Or build a bridge, that would last a hundred years
But no matter where the road leads
One thing is always clear

I am blessed, I am blessed
From when I rise up in the morning
Till I lay my head to rest
I feel You near me
You sooth me when I'm weary
Oh Lord, for all the worst and all the best
I am blessed

All along the road less travelled, I have crawled and I have run
I have wandered through the wind and rain until I found the sun
The watching eyes asked me why, I walked this narrow way
I will gladly give the reason
For the hope I have today

You've given me joy
You've given me love
You give me strength when I want to give up
You came from Heaven
to rescue my soul
This is the reason I know
I know


I am blessed, jeg er velsignet. Gud har virkelig velsignet meg på de utroligste vis, og jeg er enormt takknemlig. Nå er det bare å holde seg fast og se hvor Gud fører meg. Det er spennende og utfordrende, men mest av alt er det gøy.

Hva har Gud velsignet deg med?

Hvor fort skriver du?

Etter å ha lest bloggen til Karl-Johan (http://kjode.no/), måtte jeg teste hvor fort jeg skriver selv.

100 Ord

Hvor mange skriver du?

God påske!

Uten påsken hadde det ikke vært vits å feire jul,
men uten jula hadde det ikke vært noen påske.

Tenk på den.

HAPPY BIRTHDAY TO... ME =)

Vil med dette takke alle de fantastiske menneskene som har gitt meg litt av deres oppmerksomhet i anledning min bursdag. Det er utrolig hyggelig, og jeg er kjempetakknemlig!

Så tusen hjertelig takk for alle gratulasjoner, klemmer, gaver og andre omtanker!

Jeg digger dere, alle sammen!

Livet er skjørt.

Hver dag vi jager etter lykken,
men ser ikke hvor vi er.
Vi glemmer å gledes over livet,
men plutselig er døden der.

Hva gjør du så når døden
av din omkrets tar?
Heldig er den som i himlen
all sin trygghet har.

R.I.P.

Utfordret

Jeg fikk utfordring fra Mari, om å åpne mappen “mine bilder”, finne den 4. mappa, så det 4. bildet, og sette det inn på bloggen og fortelle litt om det. Som sagt, så gjort.

Det fjerde bildet i den fjerde mappa mi var et bilde fra Oldemors 100-årsdag sommeren 2007. Bildet er av min kjære bror, som nå befinner seg langt oppe i nord, i militæret. Det vil si, akkurat nå er han trolig kommet hjem på perm. Bilde nummer fem i samme albumet var imidlertid såpass morsomt at jeg måtte ta det med. Her har jeg akkurat kommet hjem fra en måneds tur til Tyskland, og har blitt bra solbrent/brun. Forandringene fra da til nå synes jeg er ganske store, men jeg er kanskje alene om det? Jeg måtte i hvert fall ta det med, sånn bare for gøy. Bra blond var jeg også, på håret altså. Enjoy!

Ødelagte fingre

Ok, så er det ikke så galt som det høres ut til. Jeg har bare amputert langfingeren på høyrehånda, samt knust pekefingeren og ringfingeren på samme hånda...

Eller kanskje ikke. Det eneste jeg har gjort er å spille for mye gitar, noe som er veldig ironisk, siden jeg ikke spiller gitar. Men i går gjorde jeg nå i alle fall det. Tre timer med herjing og spontandikting. Det ble visstnok litt for mye for mine kjære fingre. Fingrene på venstrehånda verker litt når jeg skriver på pc, og tommelen på høyrehånda har fått sår etter gitarstrengene. Utenom dette ser det imidlertid ikke så galt ut.

For å gi en liten smakebit på mine tre timer med kreativitet i går, kan jeg vise noen linjer på den ene sangen:

My fingers are hurting a lot today
I don't think they have anymore to say
Exept from this little song I'm writing right now.

Oups, I think my finger broke!
It's got to be a stupid joke
You're kidding me, you're kidding me, right?

Yeah, oh, yeah, nanana, blablabla, duppiduppidup (osv.)


Ellers kan jeg jo nevne fiskesangen om en fisk som svømmer i sin egen bæsj og eieren som ikke gidder rense bollen, så fisken hopper i toalettet som en siste løsning. Eller kanskje sangen om at jeg ikke har noe bra å si, så jeg slutter

New Orleans om et døgn!!!

Nå er det bare 26 timer og 15 minutter igjen til vi drar til New Orleans!
Jeg har akkurat begynt å glede meg, og å innse at jeg kanskje burde tenkt litt på pakking snart.

I tillegg burde jeg tenkt på at jeg også skal sove i natt. Kanskje jeg bør gå og legge meg i steden for å sitte her å skrive at jeg burde gjort det.

Jeg var forresten på øvelse med Arendal gospelkor i dag. De er ikke mange, men herlighet som de trøkker! Jeg er enormt takknemlig for at jeg får være med i dette koret. Det er helt supert!

Nå legger jeg meg.

God natt!

With All I Am

Hadde bare lyst å dela ein sang som betyr mykje for meg:

With All I Am

into your hand
i commit again
with all I am
for you Lord
you hold my world
in the palm of your hand
and I'm yours forever

Jesus I believe in you
Jesus I belong to you
you're the reason that I live
the reason that I sing
with all I am

I'll walk with you
wherever you go
through tears and joy
I'll trust in you
and I will live
in all of your ways
and your promises forever