Et dikt jeg skrev for en stund siden fikk meg til å tenke litt.
Her er det - all kritikk er lov, jeg bare håper jeg ikke blir slaktet...
KNUST
Den traff skikkelig hardt
- som glass på betong,
og knuste like kraftig.
Alle bitene lå der
- strødd rundt omkring
og det verket like heftig.
Så vondt det gjorde,
å se på dem.
De lå der så hjelpesløse.
Min kjæreste vase
var knust igjen.
Hvem kunne vel dette løse?
Jeg plukket om skåra
med silkehansker.
Jeg limte dem sammen med smerte.
For hvem kunne vel
se mine vansker,
mitt såre og knuste hjerte?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Hmmm. Melankolsk. Legg ut på dikt.no så får du sikkert fleire tilbakemeldingar.
Legg inn en kommentar