Små barn, store (og mange) gleder

Hva gjør meg glad? Hva har gjort meg glad i det siste? Siden jeg akkurat satt og tenkte over dette spørsmålet, fant jeg ut at jeg like gjerne kunne skrive en blogg om det. Egentlig er det mye mer enn dette som gjør og har gjort meg glad. Hver dag er det nye ting som gir meg en grunn til å smile. Noen av bildene er forsåvidt litt gamle nå, litt av sommergledene er takk med, men disse gledene står ved enda. Så jeg synes de burde få litt plass her.


Tyskland. Turen jeg hadde i sommer preger meg enda. Jeg kommer aldri til å glemme denne fantastiske opplevelsen, men jeg kommer trolig heller ikke til å glemme den vekkeren jeg fikk der nede. Blant de jeg var med der nede ble jeg ofte midtpunktet, noe jeg kjenner jeg ikke likte og enda ikke liker. Det fikk meg til å tenke annerledes, det fikk meg til å kjenne på menneskefrykt. Frykten for hva andre tror om meg grabbet tak i meg, og den sitter igjen i ettertid. Innerst inne ønsker jeg bare å gjøre det Gud vil jeg skal gjøre, men jeg kjenner at i virkeligheten holder frykten meg fengslet. Den hindrer meg i å gjøre det jeg egentlig vil! Nettopp på grunn av dette er jeg redd for å bli midtpunkt. Jeg vil gjøre noe med livet mitt som ikke ærer meg, men Gud, noe som varer, for alltid! Klart, turen til Tyskland var kjempegøy, jeg trivdes overalt hvor jeg var, blant annet på 3D- kinoen (ovenfor). Men likevel, min oppgave i livet er ikke å være et midtpunkt, men å være en Guds tjener. Og tro det eller ei, men det er hva jeg virkelig vil! Hva er jeg uten Gud, og hvem er jeg uten Gud? Det er først når jeg har Ham at jeg er virkelig fri.


Oldemors 100- årsdag. En halv uke etter jeg var kommet hjem fra Tyskland, fylte oldemoren min 100 år! Jeg har nok fått den viseste og beste oldemora noen kan ha, og derfor ville jeg også være med på feiringen. Jeg var også ekstremt heldig, for kvelden før ringte telefonen hjemme med spørsmål om jeg og broren min kunne synge og spille, noe vi selvfølgelig sa ja til. Oldemoren min var fantastisk den dagen, selv om hun ikke pleier å huske skikkelig hvem jeg er, elsker jeg henne. Det som også var veldig spesielt, var at hun husket at det var jeg som sang til henne. Med tårer i øynene takket hun meg for det. Dette kommer jeg aldri til å glemme. Hun er så fantastisk. En så kjærlig person som henne er det virkelig spesielt å kunne kalle oldemor. Det er synd hun bor så langt unna oss. Jeg savner hennes kjærlige øyne, hennes fantastiske smil og hennes tårefylte øyne som lyser når jeg synger til henne. Det er i slike øyeblikk jeg virkelig føler at Gud har gitt meg en gave. Selv om jeg ikke alltid har like stor tro på sangstemmen min, får alltid oldemor meg til å føle meg heldig, som har fått nettopp min stemme. Da betyr det ingenting hva andre mener, for jeg vet at oldemor, Gud og resten av familien min setter pris på når jeg synger.


Guds frie natur. Er det noe jeg gleder meg over, så er det naturen. Hvordan går det an å skape noe så fantastisk, noe som strekker seg uten ende? Det er virkelig mye jeg ikke forstår, men jeg er egentlig fornøyd med å ikke forstå alt. Jeg vet at Gud vet absolutt alt, og Han har kontrollen, så hvorfor skal jeg vite hvordan vinden fungerer (ok, rart spørsmål) eller hvordan ingenting ble til alt? Gud er allmektig, og Han er min Far. Han passer på meg, og har kontroll over livet mitt. Når Gud er på min side, hvorfor skal jeg da frykte for noe? Gud er jo den sterkeste, hva gjør det da om Djevelen gjør det han kan for å skade meg? Gud har lovet at Han skal passe på meg, og dette tror jeg på! For en fantastisk følelse det er, å bare kunne falle og vite at Gud tar imot meg. Og tenk hvor utrolig spennende det er å få leve et liv for Gud! Jeg vet ikke hva som skal skje i morgen, men Gud vet. Og jeg gleder meg til å finne ut av det.


Venner. Hva kan jeg si, gjør ikke venner de fleste glade? Dette er bare et veeeeeeeldig lite utvalg av mine venner, det finnes vel i hvert fall 50 til der ute som jeg regner som mine venner. Jeg bare DIGGER vennene mine! Hva skulle jeg gjort uten dem? Når jeg vil gå til Nærbø, ringer jeg Annie, når jeg vil på kino ringer jeg Marie Denice, vil jeg prate om noe jeg synes er vanskelig, hvem forstår meg da bedre enn Kristin, og når jeg vil le, hvem andre enn Anne Maren gir meg latterkrampe? Slik kunne jeg holdt på i evigheter, hver enkelt av vennene mine har sine fantastiske kvaliteter, og at de ikke er nevnt som eksempler her betyr ikke at de ikke er like spesielle for meg! Snarere tvert imot, alle vennene mine spiller en veldig spesiell rolle i livet mitt. Jeg bare håper og ber om at jeg må bety like mye for dem! Til alle mine venner: Jeg digger dere, og er så takknemlig at jeg ikke finner ord for det!


Musikk. Store deler av livet mitt per i dag fylles opp av konserter, sang- og pianoøving, musikal, skole(musikklinja), LUKA/S (ungdomskoret på Lye), lovsang osv. Det å bare synge ut av full hals, eller å bare jamme med andre, er helt fantastisk! Enda mer fantastisk er det når jeg får lov til å lovsynge Gud, noe jeg gjør så ofte jeg kan, og egentlig hvor som helst. Om det er på skolen, på bussen, i kirka, på ungdomsmøtet eller hjemme, så gir det meg så mye glede! Jeg bare digger å drive med musikk. Aller best er det sammen med venner, familie og/eller Gud, for da får jeg respons av andres glede også. Det går ikke an å være sur og lei samtidig som man synger eller spiller. For meg er det i hvert fall helt umulig. Takk Gud for at han fant opp dette fellesspråket! Man trenger ikke være norsk eller amerikansk for å forstå dette her, uansett hvor man kommer fra, forstår en musikk. Å bli kjent med de ulike dialektene, derimot, kan ta litt tid.


Tulling. Jeg er kanskje ikke den som tar meg selv mest høytidelig, eller den som er redd for å skille seg ut. Det hender ofte at andre ler av meg, men som regel er det fordi jeg gir dem noe å le av. Det høres kanskje rart ut, men jeg digger å få andre folk til å le ved å gjøre noe teit, eller noe som kanskje får noen til å skjemmes av meg. Beklager, men slik er jeg. Driter jeg meg ut midt på gata, så kan du være sikker på at jeg syntes det var hysterisk morsomt selv. Sklir jeg og faller, så er det trolig jeg som ler høyest, og driter jeg meg ut noen gang, så hører du trolig en rar kommentar etterpå som bare får deg til å le enda mer. Det som foregår på bildet er en av mine favoritter for tiden. "Hej, jag heter Johnny" eller "Jag gillar mammas köttbullar" er kjempemorsomme, så lenge jeg får litt respons. Bare spør meg en dag, jeg viser deg gjerne! Jeg digger humor, og ler både av dårlige og av bra vitser. Min personlige mening er at det er bedre å ha dårlig humor enn ikke å ha humor i det hele tatt. Du er nå også advart om at du ikke kan forvente at jeg skal holde meg seriøs en hel dag, eller en hel time om så var. Jeg er trolig ikke skapt til å holde en seriøs mine, og jeg er i hvert fall ikke skapt til å være nikkedukke som bare skal si de rette tingene og ellers sitte stille og se pen ut. Det går nok dessverre ikke.


Hva kan jeg si, mine gleder beskriver egentlig også hvem jeg er, både på godt og vondt. Forhåpentligvis kan de rundt meg godta at jeg er nettopp slik (det virker som om de gjør det også, siden jeg har folk som frivillig er med meg liksom). Lurer på om det er en der ute som faktisk klarer å leve med et så useriøst menneske som meg. Heldigvis kan jeg være seriøs også, hvis situasjonen krever det. Livet er heller ikke alltid en dans på roser, snarere tvert imot. Men jeg kan ikke la meg knekke av litt motstand. Hva med deg?

Hva finner du glede i? Er du som meg, og gleder deg over det meste, eller krever det litt mer for at du skal bli glad?