1 uke igjen!

Det har aldri vært så nært som nå. Jeg kjenner hvordan sommerfuglene flyver mellom rib(be)bena på meg, det kiler sånn i magen. På en måte gruer jeg meg ganske mye også. Tenk, 18 år, og førstegangsflyver. Lurer på hvordan det blir. Jeg gleder meg så til turen, men så mye ukjent og helt alene i den store verden. Kanskje ikke så alene, men likevel, jeg har aldri flydd, jeg har så vidt vært i Tyskland før, og nå, en hel måned uten et eneste kjent menneske! "Det er farli' det" (Flåklypa Grand Prix).

Samtidig som jeg kjenner på følelsen av å være som en ensom ulv i Sibir, kjenner jeg også eventyrlysten komme snikende innpå meg. Nysgjerrigheten min overdøver liksom alle "tenk om" og "hvis at", og jeg kjenner at utforskertrangen sakte, men sikkert tar overhånd. Opplevelsene kommer trolig til å være flere enn bekymringene. Selvfølgelig kommer jeg nok til å bekymre meg halvt i hel på Gardermoen når lille meg skal finne frem på den store flyplassen, men flyturen kommer nok til å stilne de skjelvende hendene.

Nå er det bare 4- 5 måneder siden jeg fikk beskjeden om at jeg var en av de utvalgte. Når jeg så det gule brevet fra fylkesmannen i Vest- Agder, kunne jeg kjenne hvordan spenningen tok tak i meg, fra tærne og opp. Dette kunne være enten gratulerer eller beklager, det skulle komme til å avgjøre nesten hele sommerferien min. Jeg jublet som en lam mann som får gå igjen, så stor var gleden. Mor og far virket ikke så glade. Selvfølgelig ble de glade for at jeg var en av de heldige, men det betydde også at de måtte sende meg helt alene til et land jeg knapt har vært i før. Heldigvis stolte de nok på meg til å la meg reise. Takk, mor og far!

Så nå sitter jeg her. Jeg kjenner nervene sender noen ekstra elektriske impulser inni mellom, men det er enda en uke igjen. Utrolig hvor fort tiden har gått, jeg har jo fremdeles mye igjen jeg må gjøre før jeg kan dra! I tillegg er det så mye jeg gjerne vil ta med meg! Til nå har jeg bestemt meg for å ta meg klatreutstyret, og kanskje danseskoene, men da kan jeg kanskje ikke ta med meg rulleskøytene! Jeg vil så gjerne ha med meg mine kjære firhjulere! Tenk så fantastisk å suse gjennom gatene en tidlig morgen i Neustadt.

Hvis du fremdeles lurer, så gleder jeg meg altså til turen. Jeg har fremdeles noen småting jeg må ordne før jeg kan dra, men det begynner å minke på dem også. Det verste er jo unnagjort (flybilletten tur/retur Sola- Gardermoen). Nå må jeg bare pakke, skrive et lite foredrag om Norge, finne et innslag til Internationaler Abend og div. innkjøp/pengevekslinger. Om en uke vil jeg på denne tiden være på Gardermoen. Forhåpentligvis sitter jeg på en benk med noe mat, men magefølelsen sier at jeg løper rundt for å finne ut hvor jeg skal sjekke inn. Uansett hva jeg gjør, så er jeg på vei til Tyskland, enten jeg er klar eller ei. Gleden er størst, reisefeberen større (akkurat nå).

Føl deg fri til å ønske meg lykke til. Jeg lover å legge ut noen bilder og skrive litt om turen når jeg kommer hjem. Kanskje får jeg tid til å skrive litt når jeg er i Tyskland også, hvem vet?