Lurt av lærer’n!

I dag skjedde det. Jeg var egentlig ikke klar over at det hadde skjedd før jeg var kommet hjem. Da først begynte jeg å tenke gjennom det (dvs. fortelle mor og far hva som hadde hendt). Det var egentlig far som fortalte meg at jeg hadde blitt lurt. Eller, kanskje ikke lurt, men jeg gikk jo likevel i fella, så lurt synes jeg er det rette ordet. Det har seg slik, at vi i siste time i dag hadde Helge Fritzen i religion. Helge er en veldig flink lærer, selv om jeg ikke alltid forstår hva han prater om. Han gjør alltid det uforståelige til forståelig, etter hvert. Uansett, Helge begynte å snakke om de syv mytene i kristendommen (det være seg 7-dagers skapelsen, Gud skapte mennesket, syndefallet, utkastelsen, Kain og Abel, Noahs ark og tårnet i Babylon).

Når han var kommet litt uti skapelsen, brøt han plutselig ut "er det noen her som tror på dette? Det gjør i hvert fall ikke jeg!" Latteren hans irriterte meg noe grusomt, og jeg svarte klart og tydelig "jeg gjør!". Han bare kikket litt på meg, og fortsatte å undervise. Så kom han til den delen der Gud skaper Eva ut av det ene ribbenet til Adam. Så sier han "men det finnes jo ingen menn som har et mindre ribben, så dette kan da ikke være sant!". Dette syntes jeg bare ble tåpelig, og rakk opp hånda for å protestere. "Selv om Gud tok et ribben fra Adam, så betyr ikke det at han endret alle genene til Adam, slik at alle fremtidige menn blir født med et mindre ribben! Det var bare Adam som fikk et mindre ribben fordi Gud tok det fra ham. Og dessuten, hvis Gud hadde forandret genene til Adam, da skulle jo alle jenter som fikk Adams gen også få et mindre ribben (alt etter om kvinnens eller mannens gener er dominante eller recessive osv."

Resten av klassen lo av meg. Eller av Helge, jeg er ikke sikker. Jeg følte meg i hvert fall som en dust. Helge fortsatte å undervise ut timen, og jeg dro etter hvert hjemover. Når vi satt ved middagsbordet kjente jeg historien presset seg opp gjennom halsen. Irriterte ord og setninger flommet ut munnen min, til alle fakta var lagt på bordet. Så sier faren min "ja, men Silje, du tror ikke bare han ville provosere frem reaksjoner da? Du sa jo tidligere at han sa han kom til å provosere, og det var jo det han gjorde, ikke sant?" Om jeg ikke følte meg helt idiot tidligere, så gjorde jeg det i hvert fall nå. Jeg som hadde irritert meg så grenseløst på denne læreren som stod der og hånte alt jeg trodde på, hadde egentlig bare falt i den ene fella hans, og blitt lurt.

Så smart er jeg. Likevel må jeg si, religionsfaget er virkelig interessant. På tross av lærerens dumme provokasjoner som jeg støtt og stadig går på, og fortsatt kommer til å gå på (denne gangen mer bevisst). Noen må jo stå opp for det de tror på. Og uansett om læreren eller noen andre føler de slår meg i diskusjonen, så vet jeg jo innerst inne hva som er sant, selv om jeg går tom for argumenter. Det er tross alt ikke dermed sagt at mine argument er dårligst.