Lykkelig

Er det ikke rart hvordan man av og til plutselig får et humør som egentlig ikke stemmer overens med det som skjer ellers? Nå for eksempel, sitter jeg med tanken på eksamen i morgen, men er fortsatt sinnsykt lykkelig og glad. Samtidig har jeg vanvittig vondt i hodet og kjeven, men lykken overdøver liksom dette. For en fantastisk følelse. Måtte den vare evig!

Værsjuk

Jada, jeg er en av de som blir skikkelig værsjuk på høsten. Jeg er en av de som nesten går inn i depresjon om vinteren og som blir helt sprø ved det første tegnet på vår. Sommeren simpelthen elsker jeg, og snøen om vinteren... Den er virkelig lyspunktet i en ellers mørk og dyster årstid.

Så kom snøen i dag igjen. Riktignok kom den ikke for å bli (den ble vel bare 1-2 timer), men den var her akkurat tidsnok og akkurat lenge nok. De siste ukene har nemlig vært helt forferdelige. Været har skiftet hele tiden, det samme har hodeverken. I dag var det så vidt jeg orket å stå opp, men jeg visste at jeg måtte. Forestillingen vår skulle være i dag, og jeg kunne ikke svikte gruppen. Det var da det skjedde. Det begynte å snø. De hvite, fluffy flakene bare dalte ned. Først rett ned, så i hvirvler, slik det er vanlig hjemme på Jæren. Plutselig endret hele humøret mitt seg. Jeg så lyset i tunnellen, det var ikke lenger så grusomt å stå opp. Snøen gav meg et lyspunkt, en glede som fylte meg innvendig. Den gav meg varme i steden for kulde (som snøen ofte fører med seg). Jeg fikk hentet frem lua og kåpa, gikk ut og stilte meg midt i veien. Der stod jeg en stund, kikket på alt det hvite, kjente snøflakene lande mykt i ansiktet mitt.

Så takket jeg Gud. Han vet sannelig hva vi trenger og når vi trenger det. Dette var et bønnesvar, en sårt trengt omsorg fra det Høye. Jeg elsker snøen.

Poet?

Det hender jeg får kommentarer som "du burde vært dikter" eller "hvorfor skriver ikke du mer dikt". Inne i meg tror jeg det alltid har vært en liten skapdikter som ønsker å komme ut, men jeg gidder liksom ikke alltid gjøre så mye med det. Frykten for å mislykkes er liksom større en gleden av å dikte. Likevel klarer jeg ikke la være å skrive på rim, og det hender ofte jeg spontandikter tullesanger om jeg er i humør til det. Når jeg nå satt her og tenkte på gårsdagens blogg, begynte jeg (igjen) å gruble. Hva kjennetegner egentlig en dikter? Hva skal til for å bli poet? Jeg har mine tanker om dette temaet, men hva er dine?

O, underlige følelse...

Hva gjør man når man føler seg ekstremt lykkelig og samtidig skikkelig trist?
En ganske rar kombinasjon egentlig, man skulle jo tro at en var ENTEN ekstremt lykkelig ELLER skikkelig trist. Så hva gjør man da når denne skikkelig triste følelsen tar helt overtaket og overskygger den ekstremt lykkelige følelsen?

Jeg for min del tror jeg skal prøve å forsone meg med følelsen for denne gang.

Dårlig samvittighet

Jeg kjenner det gnager
Det gjør egentlig litt vondt
-sånn på innsiden liksom
I natt var det morsomt,
nå er det (litt morsomt)
fælt
Jeg lurer på hvordan reaksjonen deres egentlig var...

Jeg har dårlig samvittighet...
(og det har Trine også...)

Vil du ha en klem?

Nå ødelegger jeg trolig mye for mange klemmekjære personer, men har du noen gang tenkt over hvor sært det egentlig er å gi noen en klem? Tenk hadde du vært et romvesen som var kommet til jorden for å se hvordan kulturen var her, så kom du til Ansgar bibelskole, Kristiansand, Norge, Europa, Jorden osv. Her ser du følgende scenario:

To personer kommer gående mot hverandre mens de tester musklene i kinnene (også kalt å smile). De går VELDIG nær hverandre mens de svinger de lange armene rundt den andre personen og tar den på ryggen e.l. Slik blir de gjerne stående en stund, og presser kroppene sine inntil hverandre mens de lager lyder med munnen (også kalt å prate?). Så slipper de taket på hverandre og flytter seg kjapt en meter fra hverandre mens de fortsetter å bevege munnen før de gjør det samme nok en gang og går fra hverandre.

Er ikke dette egentlig litt sært? Denne "press-deg-inntil-andre"- kulturen er egentlig ganske rar, synes du ikke? Likevel må jeg si - jeg digger denne kulturen. Den er et uttrykk for at to mennesker bryr seg om hverandre, at de er glade i hverandre og at de er glade for å se hverandre. Denne "press-deg-inntil-andre"- tradisjonen er også en måte å gi noen trøst på, å vise medfølelse på. Er ikke de rare blikkene fra eventuelle utenomjordiske verdt det hvis du på denne måten vet at andre mennesker bryr seg om deg?

Jeg synes en klem er verdt mange rare blikk. Likevel må jeg si; det virker litt rart at to personer presser seg inntil hverandre med det ene kinnet mot det andre, holder om hverandre, for så å flytte seg en meter fra hverandre og prate sammen. Joda, kulturen vår er litt rar, men jeg liker den. Vil noen ha en klem?

Jeg blir glad når...

De som kjenner meg vet at jeg er veldig lett å glede. Jeg fryder meg over de minste ting, alt fra at jeg har gått tom for sjampo (så jeg kan begynne på en ny flaske), til at noen har hengt en lapp på døra mi, eller at det er fint vær ute. Siden jeg da er en slik person, tenkte jeg å dedikere en bloggpost til mine små og store hverdagsgleder. Denne posten vil fortelle litt om hvordan en enkelt kan glede meg eller andre.

Jeg blir nemlig glad når....
- jeg ikke er trett når jeg våkner om morgenen
- sola skinner
- jeg slipper å vaske rommet mitt
- det er varmt på badet
- jeg ser meg i speilet og oppdager at jeg tydeligvis har sovet med hodet oppå pulten om natten
- jeg slipper å gjøre lekser
- det banker på døra mi
- jeg blir vekket av snille mennesker
- jeg får frokost på senga
- noen gir meg en klem
- andres ansikt lyser opp når de ser meg
- noen har lagt en liten oppmerksomhet i posthylla mi
- andre smiler til meg
- andre ler av glede
- jeg får en sms av noen uten noen spesiell grunn
- jeg er med andre mennesker
- jeg får synge
- jeg treffer mennesker jeg er glad i
- kjenner Guds nærvær
- sover
- våkner og oppdager at jeg kan sove litt til
- dyna mi er god og varm
- rommet mitt ikke lenger er rotete
- jeg får besøk på rommet mitt
- noen kommer til meg for å få godter
- noen kommer til meg for å prate
- noen spør meg om jeg vil henge med de
- jeg får middag
- jeg kan høre på andre som spiller gitar e.l.
- jeg kan sitte og se på solnedgangen (uten å fryse)
- jeg ikke har vondt i hodet
- noen har skrevet på veggen på face
- mor lager god middag fordi jeg kommer hjem
- far ringer for å si "hei på du"
- jeg hører på musikk
- noen gir meg snop e.l. for gøy
- noen spør om jeg vil synge/ spille med dem i en eller annen setting

Og så videre. Her kan vel egentlig det meste føyes på, det finnes nesten ikke grenser på hvor mange smågleder en har i hverdagen, hvis en bare velger å sette pris på dem! Så nyt livet og nyt dagen.

Dette er dagen som Gud har gjort - og Gud skaper ikke søppel!