Små tjenester røper ofte et stort hjerte

Her om dagen kom jeg over en setning som har fulgt meg den siste uka. "Små tjenester røper ofte et stort hjerte". Dette er forsåvidt en enkel setning, men betydningen av denne går utrolig dypt. For meg har denne setningen blitt et påskudd til om og om igjen å gjøre disse små tjenestene for de rundt meg. Jeg vet selv hvor utrolig mye det betyr for meg når andre mennesker gjør bare en liten tjeneste for meg - så hvorfor skulle ikke da jeg kunne gjøre dette mot andre?

Bibelen sier i matteus 7, 12 at "alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene." Så hvis jeg selv ønsker at noen skal smile til meg, burde ikke da jeg smile til noen? Tenk hvor utrolig mye bedre verden hadde blitt om vi alle hadde klart å tenke litt på de rundt oss istedenfor å bare fokusere på oss selv og vårt beste. Den egoismen som er i verden i dag er forkastelig. Jeg skjønner bare ikke hvordan mennesker kan bruke sine medmennesker som et middel til egen berømmelse e.l. Er det ikke lenger noe som heter omtanke for de rundt oss?

Jeg tenker ikke her bare på hva som skjedde under andre verdenskrig eller konflikten som har pågått mellom Georgia og Russland siden krigen i 1992-93. En trenger ikke se lenger enn sin egen nese før en oppdager at andre mennesker blir brukt som middel istedenfor mål. Gang på gang kan jeg oppdage at min egen egoisme rakker ned på andre for tre sekunders oppmerksomhet. Hvor utrolig kipt er ikke det? Tenk om vi hadde klart å se forbi oss selv, og heller begynt å tjene de rundt oss. Selv ønsker jeg av hele mitt hjerte å kunne være en tjener for de rundt meg, en som bryr seg og som er villig til å gjøre alt for å forbedre andre menneskers liv.

Dette er virkelig ikke lett. Vår verden tillater det ikke. Her er det om å gjøre å være best, om å ha det mest perfekte kroppen (hva er en perfekt kropp egentlig?), om å ha den best betalte jobben osv. Midt i alt dette presset er det så utrolig lett å føle seg mislykket. Tanker som "hvem er vel jeg?", "jeg er ikke god nok" eller "hva kan vel jeg bidra med", fører til at mange mennesker mister hele livsgleden. Hvorfor er vi mennesker slik at vi ser på et annet menneske og gir det terningkast? Burde vi ikke heller se på et menneske og elske det akkurat slik det er?

Jeg er så inderlig glad for at jeg har en som elsker meg slik jeg er, med mine mangler, mine synder og med min egoisme. Gud elsker faktisk hver enkelt av oss så utrolig mye at Han gav alt! Å ofre seg selv hadde vært en ting, men å ofre det eneste du har, den du er så ubeskrivelig glad i, for å redde et enkelt menneske, det sier litt om hvor mye Gud elsker oss. Han ser til hjertet vårt, og Han har oss kjær, akkurat slik vi er. Vi trenger ikke skjule noe, for Han vet alt, men likevel elsker Han oss. Dette er det fantastiske med å være en kristen. Presset om å være perfekt forsvinner liksom. Vi lever i bakvendtland, der den minste skal bli den største og den siste skal bli den første. Er det ikke fantastisk?

For en Gud vi har!

I'm Home!

Etter en del timers flyttesjau, er jeg nå inne på rommet mitt og de fleste tingene er satt på plass. Ennå gjenstår en del før det blir skikkelig hjemmekoselig, men det aller viktigste er nå i orden. I tillegg har jeg så smått begynt å arbeide nå, og jeg klarer nesten ikke vente til å se hva mer som venter meg fremover. Bare tanken om hvor mange nye mennesker jeg skal få bli kjent med, gjør at det kribler langt ned i stortåa. Dette kommer til å bli et utrolig spennende år, med utfordringer og nye erfaringer, men mest av alt, med mange fantastiske nye venner!

Sånn ellers så er jeg ganske trett nå. Jeg har vært våken siden 06.00 i dag morges, så det har vært en lang dag med mye flytting. Derfor tror jeg at jeg skal ta kvelden. God natt til alle dere som nå skal legge dere! Guds velsignelse!

-Silje-

En gåte på en måte?

Hva er grått og stort, lager fæle lyder og har i det siste befunnet seg utenfor mitt vindu?

Ei veke igjen!

For berre ei lita stund sidan byrja den for mange etterlengta sommarferien. Denne ferien var ikkje så etterlengta frå mi side, men den kom likevel. No ser det derimot ut som at den lange ferien går mot slutten. Siste jobbdag var i dag, og den siste veka av ferien min har offisielt byrja. Neste torsdag, 7. august, flytter eg nemleg inn i min kjære hybel på Ansgar, Hånes. Eg gler meg så mykje at eg knapt kan venta. Samstundes byrjar eg å innsjå at eg har ein del å gjera, så det er truleg greitt at det framleis er ei veke att.

Planane for det komande året er førebels:
1. vera miljøarbeidar (25%) på Ansgarskulen, heile året
2. studera musikk, haust
3. studera på Ansgar (veit ikkje kva), vår
4. helgeturnear med koret, heile året
5. 10- dagersturné med koret, vår
6. forhåpentlegvis ein av linjeturane til bibelskulen ein gong i løpet av året
7. gå på dansekurs saman med Kristine Nilsen, heile året (etter planen)
8. drikka oboy med Nina kvar morgon før skulen (var det ikkje noko slikt me avtalte?)

Eg gler meg så utruleg mykje til dette året, det kjem til å verta eit enormt spanande og utfordrande år. Det vert heller ikkje berre norske elevar i år, men og elevar frå m.a. Columbia og Danmark. Med andre ord får ein ei oppfrisking i engelsken og kanskje eit par innblikk i andre kulturar. No får eg berre håpa at eg har det eg treng til hybelen, at eg får alt inn i bilen, og at eg og Karen Elise får tatt ein tur til IKEA på mandag så me kan få handla dei siste naudsynte tinga.

Til den som lurar på kvifor det plutseleg kom eit innlegg på nynorsk, så skuldast dette berre at eg trengte å minna meg sjølv på kva som eigentleg er hovudmålet mitt. Eg beklager på det sterkaste til dei som slit med å lesa dette: Finn ein Bibel på nynorsk, det er verre å lesa!