nå er det vår, tralalala...

Ja! nå er endelig våren kommet, og jeg kjenner hvordan humøret stiger i takt med varmen. ingenting kan ødelegge denne flotte årstiden. hør bare hvordan fuglene kvitrer, og hvordan barna roper og ler. er det ikke fantastisk? kjenn den deilige luften, og se hvordan morgendugget ligger i gresset om morgenen. jeg simpelthen elsker det. nå trenger vi ikke lenger pakke oss inn i svære jakker og skjerf, eller gjemme oss under paraplyen (okey, så regner det litt enda). jeg blir i utrolig godt humør av våren!

det er rart å se på hvordan alt våkner til liv. om vinteren er alt dette dekket i hvitt, men når våren kommer, da springer blomstene ut, knoppene på trærne spretter, og trekkfuglene kommer. med dem sies også fugleinfluensa å komme, men denne bekymringen tar vi når den kommer, hvis den kommer. selv kjenner jeg at alt det yrende livet finner en vei inn til meg også. det er nesten som om jeg våkner fra dvalen selv. ut til det yrende livet, for å oppleve at solen skinner på meg, og verden smiler.

av alle vårtegn, må jeg si at jeg har en favoritt. når første halvvarme dag kommer etter vinteren, da begynner jeg å vente. jeg venter på noe gult. dette gule pleier komme til gaten gaten der jeg bor, og når den gjør det, da kan ingen fjerne smilet mitt. dette er nemlig våren for meg. jeg løper ut så fort det er fint vær, og storkoser meg. løper, går, snurrer og er med venner. dette er virkelig vår.

noen som vet hva det mystiske gule er?

føl deg fri til å tippe, jeg håper, og tror at de første vil tippe feil... =)

happy!! =)

I dag er jeg glad, kjempeglad faktisk. Jeg stod opp klokken 08.00 i dag morges, for å lese på bilteorien, og ta noen siste prøver på internett. Så reiste jeg, mor og søsteren min (Elise) til Forus, for at jeg skulle ta teoriprøven. Selv følte jeg ikke jeg var særlig nervøs, men når jeg tenker etter, så var jeg ganske så forvirret der og da. Heldigvis fikk jeg god hjelp av damen i skranken, siden jeg ikke en gang fant tastaturet til pc' en (det viste seg at det ikke skulle være tastatur..). Jeg startet prøven, og så til min store glede at jeg hadde 90 minutter på meg. "God tid", tenkte jeg, og stresset derfor ikke med å bli ferdig. Når jeg hadde gått gjennom alle spørsmålene, trykket jeg på avslutt, avslutt, og virkelig avslutt (det kom opp tre ganger, seriøst!).

"Gratulerer, du har bestått!"

Lykkelige Silje fikk med seg en papirlapp som bevis, og gikk lykkelig ut av rommet. Mor og Elise kikket på meg med store øyne. "Har jeg genseren på vrangen?" tenkte jeg. Det viste seg imidlertid at grunnen til deres utrolige ansiktsuttrykk var tidspunktet jeg kom ut på. Jeg hadde nemlig ikke vært inne lenger enn 12 minutter, 12 minutter! Snakker om hastverk, men jeg bestod da hvertfall, og takk og lov for det!

Så dro vi til IKEA for å feire. Mor er stor på det der, så vi fikk både middag og handletur, til min store glede. Jeg var utrolig sulten! Mens vi satt på restauranten, ringte telefonen min. Linsene mine var kommet, og jeg kunne komme og hente dem! Omtrent ti sekunder etter ringte det igjen; jeg måtte få opplæringstime. Opplæring i å ta på linsene... Det var faktisk vanskeligere enn jeg trodde!

Når jeg kom til optikken, tenkte jeg at det skulle gå kjempefort, men den gang ei. Å holde øyet åpent, samtidig som du ikke skal blunke, og i tillegg trykke innpå linsa, det er faktisk vanskelig. Hvertfall de første gangene. Jeg tror jeg brukte ti minutter første gang jeg skulle sette på linsene. Andre gangen gikk det heldigvis raskere. Så gjenstår det bare å se hvordan det går de neste morgenene.

Som om ikke dette var nok, hadde jeg også kjøretime i dag. Trett og god, tenkte jeg at dette ikke kom til å gå så bra. Inn i Sandnes midt i rushet, det kunne ikke love mye godt. Heldigvis gikk det faktisk greitt. I tillegg fikk jeg enda en gledelig nyhet, denne gangen fra kjørelæreren min. Jeg kommer under gjennomsnittet med kjøretimer! Han mente selv det var ganske utrolig siden jeg ikke hadde kjørt hjemme før jeg begynte hos han. Er jeg fornøyd, eller? Så nå gjenstår bare noen få ganger til, så er det oppkjøring på gang.

Dette er hva jeg kaller en bra dag!

Håper det blir flere slike...

Saron i kveld - kommer du?

Selv om det er påske, tar ikke alle fri. I kveld er det møte på Saron kl. 20.00. Jeg utfordrer alle til å bruke litt av ferietiden sin, og dra på Saron i kveld, det blir kjempe! Håper virkelig noen andre også skal, for foreløpig vet jeg ikke om noen... Så vær så snill, kom!

"Æg kjæme, kjæme du?"

snakkes i kveld, stedet er Saron, klokka er åtte (20.00).

jeg slenger meg på bølgen..

i det siste har jeg surfet litt rundt på forskjellige blogger for å se litt på hvilke tema som faktisk går igjen. det slo meg at de fleste skriver om dette med gutter og jenter, hva det andre kjønnet forventer, eller hva de ser på og slikt. selv om jeg ofte går mot strømmen med vilje (jeg heter tross alt silje;), har jeg denne gangen tenk å gjøre som andre bloggere. temaet for bloggen denne gangen vil altså bli gutter og jenter.

hvorfor er vi så opptatt av dette? er vi redd at de rundt oss ikke skal like oss, eller vil vi bare være likest mulig andre? jeg tror ikke det er det at vi vil være som "alle andre", ei heller ikke bare det at vi er redd andre ikke skal like oss. mye av dette handler om aksept, tror jeg. vi vil så gjerne være venner med alle, ingen av oss ønsker å være alene. når vi er med venner, føler vi oss elsket, at noen bryr seg om oss, at de viser at de aksepterer og respekterer oss for de vi er.

jeg føler det hvertfall ofte slik. hvis jeg er med noen der jeg føler at jeg må konsentrere meg for å være slik de vil jeg skal være, så har jeg det ikke gøy. det handler om å finne sine sanne venner. de rundt oss som vil ha oss akkurat slik vi er, med våre positive og negative sider, med styrker og mangler. hvis vi finner disse, da er vi virkelig heldige, og da blir vi trolig også lykkeligere. da gleder vi oss til neste gang vi treffer dem igjen, for de er så snille med oss, og de bryr seg, ikke på en falsk måte, men med ekte kjærlighet.

egentlig betyr det ikke noe om disse sanne vennene våre er gutter eller jenter, så lenge de vil ha oss som vi er. hvorfor streber vi da fortsatt etter at noen av det motsatte kjønn skal oppdage oss? dette ligger innebygd i oss. vi er skapt som mann og kvinne, til å dele våre liv med noen vi elsker. innerst inne vet vi alle dette, enten vi vil det eller ikke. dette er grunnen til at vi søker og håper på å finne "den ene" som er skapt for nettopp meg, eller deg. hvis vi da en dag treffer denne ene, uten å kanskje vite om det, er det da viktig at vi ikke spolerer denne sjansen. dette ligger nok i bakhodet på alle og enhver når vi treffer nye personer, eller for den saks skyld gamle bekjente.

så kommer det store spørsmålet, og dagens utfordring:
hva søker vi etter?
eller, hva søker DU etter?
hvordan ser drømmekvinnen/-mannen din ut?
har du noen bestemte kriterier?

si det, da vel, kanskje finnes det en blogg- leser der ute som er den perfekte for deg? ta en sjans, grip dagen (carpe diem!) og se hva som skjer, for å sitere TV2.

ha en hyggelig påske alle sammen, og ikke glem hva påsken egentlig handler om!
(nei, den handler ikke om påskeharen og egg fylt med godteri;)

skal, skal ikke?

bare et spørsmål jeg vil stille, uten noen som helst tanke på å si hva jeg faktisk prater om. rett og slett en liten undersøkelse, og selvfølgelig litt hjelp til en avgjørelse.. så..
skal jeg, eller skal jeg la være?

valget er ditt..

Tenk deg nøye om...

Før du svarer på dette vil eg at du skal tenkja ei god stund. det eg lurer på er:

Dersom du kunne endra ein ting i verden, uansett kva, kva ville det vore?

18- årsdagen

så har det altså skjedd. for ikke så altfor lenge siden, var jeg 15, og ble konfirmert. nå har jeg altså blitt 18. tenk så fort tiden går, for en liten stund siden ble jeg født, om en liten stund er jeg død. plutselig har jeg så lite tid, det har vi alle. uansett, tilbake til tema. 18- årsdagen min, det var en utrolig interessant dag. jeg ville ikke byttet den med noe som helst, tror jeg. det var en helt fantastisk dag, med masse gode venner som kom. den dagen kommer jeg til å huske utrolig lenge, om ikke hele livet.

jeg antar det finnes noen nysgjerrige sjeler der ute, som lurer på hva som hendte, og hvor mye av det som stod på ønskelisten min jeg faktisk fikk. derfor tenkte jeg å legge ut en liste over de tingene jeg fikk, samt noen flere, så sant jeg husker det.

her er lista over de tingene jeg fikk:
- en kalv, helst med boplass på en gård
- en ekstremtsstorkjempesværribbeknusende(kanskjeikkesåhard)fantastiskkongedigg-klem
- et lam, godt med adresse på en gård
- en 2m høy ballongklovn (fikk låne broren min sin)
- deg=)
- en klem som snurrer så fort rundt at jeg blir svimmel
- "surre" fremført av spurven
- gratulasjon over telefon
- bil
- tur med venner (slekt teller)
- filmkveld
- hårstriping sammen med venner
- kinotur
- badetur
- telttur
- skikkelig svingskjørt (da skal jeg gå i skjørt!)
- hip hop klær(yo liksom)
- en rose sammen med et selvkomponert dikt ;) (kom igjen folkens!)
-album med bilder i
- ny lekseperm, ikke rosa!
- skogstur
- overraskelsesgave (de er kulest!)
- klem av en okse
- høyhopping
- en skikkelig koseku
- joggetur med en skikkelig trimmet hund
- hyttetur
- filmmaraton (hos noen andre..)
- putekrig
- vannkrig
- et stort smil
- en stor eske med noe lite i (uten makaroni denne gang?=p)
- en natt under åpen himmel
- tur til skøytehall
- topper/ t- skjorter (kjekt å ha...)- cd- er (alltid gøy)
- skrivetingeling (for å sitere Tørring)
- webkamera
- penger
- lys/ lysholder
- kinobiletter
- koselige kort

jeg frykter å ha glemt noe.. hvis noen føler seg glemt; beklager, å vær så snill å skriv det som kommentar!

alt i alt var det litt over 30 stykker hos meg på lørdag. det var utrolig gøy, syntes jeg. forhåpentligvis er jeg ikke alene om dette. på en måte føltes det litt rart, å krysse folk fra Hå med folk fra Stavanger og Sandnes. jeg hørte hvertfall en del reaksjoner på det. heldigvis virket det som om det gikk fint. jeg satt der og tenkte hvor utrolig glad jeg er i alle sammen, og hvor takknemlig jeg er for at jeg har fått lov å bli kjent med dem. det var en helt fantastisk opplevelse, som jeg håper alle får oppleve en dag.

det tror jeg var alt jeg hadde å si om den dagen. plutselig stoppet det liksom opp i hodet mitt. håper det hjalp litt på nysgjerrigheten hvertfall. nå kan dere heller undre dere på hvordan de greide å oppfylle disse ønskene mine. noen av dem virket nemlig ugjennomførbare for meg. men ingenting er umulig - tydeligvis.