Hva skal en si?

Det er en rar situasjon - når noen rundt en mister noen de er glade i.
Plutselig blir alt så meningsløst.
Alle ordene blir så tomme, uten betydning liksom.
Uansett hva en sier, kan en ikke gjøre noe med det som har hendt.
En kan ikke hente den avdøde opp fra graven igjen.

Hva skal en si?

Jeg er lei meg, går det bra med deg?
Disse ordene blir nesten uten betydning.
Det er ingenting en kan gjøre for å få personen glad igjen.
Selv hvor mye en ønsker, kan en bare se på.
Sitte å synes synd på personen, og prøve å uttrykke dette.

Hva med en klem?

Ikke alle liker å klemme.
Kanskje gjorde de det en gang, men nå lenger.
Jeg er skikkelig dårlig til å takle sånt.
Sorgen kommer krypende, men det er så lite jeg kan gjøre.
Jeg har lyst å gråte med, men jeg våger ikke.

Hvorfor skulle jeg gråte?

Tårene hadde kommet - tro meg.
Men hva hadde det hjulpet?
Den stakkaren som sitter der, tynget i sin sorg,
den har vel nok med seg selv.
Det hjelper ikke for den at enda flere gråter.

Nei, sorg er en rar ting.

Jeg finner ikke ut av det.
Egentlig tror jeg ikke jeg noen gang kommer til å takle dette.
Det er nok ingen modningssak det der.
En må nok bare gråte.
Gråte, og be.


Det er når en gråter at håpet får bedre plass i hjertet.


Beklager, om jeg bare kunne gjort noe for deg, hva som helst!
Det er så vondt å se din sorg!
Jeg vet jeg har sagt det sikkert tusen ganger, men jeg er her for deg.
Beklager igjen.


Glad i deg!