Blide kommuneansatte - en glede for hele folket!

Her om dagen skulle jeg ringe til en av de ansatte i kommunen i forbindelse med noen papirer jeg trengte. Da møtte jeg en hyggelig mann som mer enn gjerne svarte på alle mine spørsmål og som frivillig kom med tips. Dette var en særdeles hyggelig mann, som gjorde mitt møte med kommunen helt topp.Jeg ble møtt på en så fin måte at jeg gjerne kunne tenke meg å ringe igjen om jeg skulle trenge det. Det var da jeg innså hvorfor så mange ringer til min mor som sitter på et kontor hjemme i kommunen. Hun er jo et av de blideste menneskene jeg kan tenke meg, og hjelper mer enn gjerne de som ringer. Dermed får hun trolig et lass av telefoner fra mennesker som lurer på noe, uavhengig av om de hører til der i kommunen eller ikke. Er ikke dette fantastisk? Verden trenger slike blide, flotte og hjelpsomme mennesker!

Takk, mor, for at du er en av disse personene som gjør verden til et bedre sted, og takk til Herr Larsen for en hyggelig telefonsamtale!

Hallo fra Beograd!

Hei alle sammen og beklager mitt lange opphold på bloggefronten! For øyeblikket er jeg i Beograd sammen med tre andre studenter fra UiA. Her skal vi være fire uker, det vil si at vi har tre igjen. Vi har det veldig fint her, og har blant annet opprettet en blogg, som du kan følge med på her. (Trykk på ordet, så kommer bloggen opp av seg selv - genialt, ikke sant?) Jeg kommer mest sannsynlig til å skrive innlegg på bloggen til Beogradgjengen, så hvis du vil ha oppdateringene, må du nok lese på den bloggen. Sånn ellers har jeg et håp om muligens å bli litt mer aktiv på min egen blogg når vi kommer tilbake igjen.

Håper dere hjemme har det fint i kulden! Vi hadde siste sommerdag i går (mest sannsynligvis), og våknet til 12 grader klokken 6:00 i dag morges. Det har tydeligvis blitt kaldere her også nå, så da får vi endelig bruk for dongeribuksene vi tok med oss. Ønsker dere alle en velsignet høst og gleder meg til å se dere igjen!

-Silje

En liten oppdatering.

Den siste tiden har det hendt veldig mye. Jeg har tatt en del utfordringer, blant annet lært meg å danse swing, fremført egne låter m.m. Så hendte det en dag at jeg hadde besøk av en venninne jeg bodde med tidligere. Plutselig fant vi ut at vi begge hadde en hel uke fri - samtidig! Så nå har vi bestilt reise til Egypt. Vi har såklart tenkt litt på hvor smart det er å dra alene som to blondiner, men vi tror virkelig ikke det kommer til å hende noe med oss. Så glupe som vi er, så vet vi å holde oss borte fra humbug og andre skumle greier. Derfor er det med stor frimodighet vi nå begynner å pakke for å ta en ferieuke i varmen.

Kos dere i påsken alle sammen!

Den som leter, finner...

Det hender ofte når jeg er hjemme at jeg finner noe jeg har skrevet for mange år siden. Det skjedde denne gangen også. Nedenfor kan du lese det jeg fant:

Savnet

Har du noen gang vært på leir eller festival? Har du fått mange nye venner der som du ble utrolig glad i? Husker du følelsen av å si adjø, uten kanskje å vite når eller om dere treffes igjen?

Jeg har vært på mange leirer. På disse leirene har jeg blitt kjent med mange flotte mennesker. Disse betyr utrolig mye for meg. Dessverre bor vi på helt forskjellige steder, og en gang må vi ta farvel. Dette er det verste jeg vet. Å måtte dra fra mennesker som jeg har blitt glad i, er forferdelig. Jeg gruer meg til å måtte dra, og ønsker av hele mitt hjerte at jeg heller kunne ta dem med meg hjem. Men det kan jeg ikke. Det brister hjertet mitt å måtte dra i den andre retningen. En del inni meg dør litt hver gang jeg må si adjø. Dette har lært meg noe.

Gud hadde en gang et slikt forhold til oss mennesker. Vi var sammen med Ham, og alt var godt. Men så kom synden som gjorde at vi måtte dra fra Ham. Vi dro, og Han ble alene tilbake. Gud elsker oss utrolig høyt, men vi måtte dra. Gud tåler ikke synd, så vi dro, og Guds hjerte brast. Jeg kan tenke meg at Han gråt, Han var trolig helt fortvilet! Den Han elsket så utrolig høyt, måtte dra fra Ham.

Tenk det at du mister den i livet ditt som du er mer glad i enn noen annen. Du kan ikke være med denne personen mer - det er umulig. Hadde du ikke gjort alt i din makt for å treffe denne igjen?

Det var nettopp det Gud gjorde. Han elsker oss så høyt, at Han var villig til å ofre sin eneste sønn! Han sa adjø til sin sønn, Han måtte se sin egen sønn bli pint til døde, og dette gjorde han for å få lov til å være med oss igjen. Det kostet Ham utrolig mye, men Han var villig til å betale - fordi Han elsker oss så ubeskrivelig mye.

Han gjorde alt som stod i Hans makt for å treffe oss igjen. Nå stod det ikke på Ham, problemet var bare at vi ikke kom! Han hadde gjort alt i stand - Han står fremdeles med åpne armer, men vi kommer ikke! Han har ofret alt, for å se at vi vender Ham ryggen. Vi er kanskje ikke klar over hvor mye Han elsker oss. Han har planlagt utrolig mye godt for oss. Han følger med på hvert skritt vi tar, Han gleder seg når vi er glade og gråter når vi er lei oss. Det gjør Han enormt vondt å se oss lide. Når Han står med åpne armer og er klar til å gi oss så mye bra, gjør det Ham vondt å se at vi går andre veier og blir såret eller skuffet. Han har planlagt alt, og lengter etter å være med oss. Han vil så gjerne være en del av våre liv, men vi må ta imot tilbudet!

Gud bryr seg om mye rart!

Det er en uke siden dette hendte, men jeg må likevel fortelle dere om det. Jeg var nemlig på vei til Jæren på vinterferie da jeg til min irritasjon oppdaget at anlegget i bilen min var dødt. Ikke en gang klokka viste på anlegget, så dødt var det. Jeg visste at vi skulle dra direkte til Bergen når jeg kom hjem til Lyefjell, så jeg orket ikke snu tilbake til leiligheten for å hente mp3-spilleren. Etter en stund angret jeg bittert på dette, da det var ganske kjedelig å ikke ha noe å høre på de 3 timene det ville ta meg å kjøre hjem.

Da jeg hadde kjørt en halvtime, pratet jeg med min mor i telefonen. Hun foreslo noe lurt: du kan jo bare be for anlegget! Jeg tenkte tilbake på alle de gangene jeg hadde bedt både for pc og mobil, hvor de fikk både 1 og 2 leveår ekstra. Jeg må innrømme at jeg virkelig ikke hadde noe tro på det første gangen jeg ba, men jeg måtte jo gjøre et forsøk. "Det hadde vært veldig gøy om du gadd fikse anlegget mitt for meg", lød bønnen min. I andre omgang ble bønnen utført med full håndspåleggelse. "Gud, det er så utrolig kjedelig å kjøre helt hjem uten noe som helst av musikk å lytte til! Jeg vet at dette virkelig ikke er en viktig ting, men kan du være så snill å fikse anlegget for meg? Jeg skulle så gjerne hørt på litt musikk!"

Mellom disse to bønnene hadde jeg tatt av og på den ytre delen av anlegget, uten at det hjalp noe mer. Jeg tenkte kanskje det var rått i bilen, så jeg hadde satt varmen på fullt og luftet godt ut kjempelenge. Etter den siste bønnen satte jeg den ytre biten av anlegget på igjen og innså nederlag. Det var da det skjedde. Plutselig oppdaget jeg at klokka på anlegget lyste igjen. Plutselig virket hele greia! Gud er virkelig god, som gidder å bry seg om at jeg ikke har musikk i bilen min som jeg har penger til å kjøpe bensin til å kjøre hjem på de fine veiene uten landeveisrøvere osv.

Du må gjerne prøve å bortforklare saken, og si at dette ikke har noe med Gud å gjøre. Jeg vet imidlertid hva som skjedde, og jeg VELGER å tro at Gud faktisk hadde sin allmektige finger med i spillet. For det er nettopp dette det handler om: å tro. Man kan velge å tro at Gud finnes og man kan velge å tro at Han ikke finnes. Det er rart, men hvis Gud finnes, så gjør Han det, uavhengig av om du tror eller ikke. Jeg har erfart Ham så mange ganger at jeg umulig kan velge å ikke tro.

Jeg synes Gud er utrolig!

Vi elendige kristne

Jeg må bare beklage overskriften, men det er dessverre slik jeg føler det for tiden, og aller mest gjelder det meg selv. Fredrik Tybakken talte over temaet "i verden, men ikke av verden" på formiddagsmøtet i Salem i dag. Jeg må si, det traff meg veldig. For her går jeg, den naive, beskyttede Silje, som ikke vet av fest og fyll og som ikke kan tenke meg noe bedre enn å være på søndagsmøtene med bønn, tale og lovsang. Det er ikke det at jeg har noe imot de menneskene som ikke går der, men det stemmer jo, som Fredrik sa, at man gjerne trekker seg litt unna og holder seg med de som er "slik som meg".

Det handler om å kunne være i denne verden, som mennesker. Det handler om å være annerledes, men ikke om å være fordømmende! I matteus 7 vers 1 står det: "Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!" Man finner nok fordommer i verden om ikke vi kristne også skulle stå for denne delen av menneskers plager. Vi er kalt til å leve et liv i kjærlighet, ikke i fordømmelse og overlegenhet. Jeg skulle så ønske at jeg klarte å gripe dette - virkelig gripe det. Å la dette bli en del av meg og den jeg er, er et av mine største ønsker. Tenk om jeg kunne bringe Guds kjærlighet ut til verden, nettopp ved ikke å være fordømmende, da hadde vi kunnet se et lite stykke himmel på jord.

Vi er kalt til å være et lys som skinner i mørket. Som Bibelen sier, man setter ikke lyset under en bøtte når man først har tent det. Da plasserer man det trygt på bordet eller et annet sted, så det kan lyse for alle i nærheten. Men hvor mye hjelper det egentlig å tenne et lys når sola skinner der lyset står? Da ser man det nesten ikke! Poenget her (forøvrig også fra Fredriks tale), er at vi må tørre å gå ut i "mørket". Jeg kan ikke sitte blant mine kristne venner hver dag, og forvente at andre mennesker skal få møte Jesus, når jeg ikke en gang er blant disse. Hvordan skal jeg kunne la andre mennesker møte Jesus er når de ikke en gang får møte meg?

Nå høres det kanskje ut som om jeg "bare" er ute etter å frelse mennesker for Jesus. Når det blir sagt på den måten, høres det utrolig negativt ut. Problemet er bare det at jeg har møtt Ham! Jeg har fått oppleve hvordan det føles å bli satt fri av Jesus, hva som skjer når han tar på seg alle bekymringene, alle fordommene og all menneskefrykten. Det er dette jeg ønsker at andre mennesker skal få! Jeg ønsker at de rundt meg skal bli satt fri fra ting de ikke en gang visste at bandt dem. Gang på gang opplever jeg dette i mitt liv, jeg visste ikke engang at jeg var bundet, før jeg ble satt i frihet. Guds kjærlighet har en tendens til å gjøre det med mennesker.

Gud vet at vi ikke strekker til. Han vet at vi fordømmer, at vi går i fella gang på gang. Han vet om vår likegyldighet og vår vilje til å gå vår egen vei. Men likevel elsker han oss. Han elsker oss elendige kristne, og jammen meg elsker Han alle de som ikke kjenner Ham også. Det er den kjærligheten jeg ønsker å la de rundt meg få møte. Men siden jeg er en av disse elendige kristne, merker jeg gang på gang at jeg feiler i dette. Mitt håp er likevel at Gud skal klare å bruke mine elendige forsøk til å vise litt av hvem Han er til de rundt meg.

Jeg er Guds perle

Jeg er Guds perle,

Hans øyensten,

som Han elsker så høyt.

Gud elsker meg,

han fryder seg over meg

som på en høytidsdag.

Han omgir meg på alle sider.

Han verner om meg

og tar meg inn til Sin favn.

I Guds hånd kan jeg få hvile.

Han har sagt at Han er med

om jeg sitter eller står, så vet Han det.

For jeg er Guds perle,

Hans øyensten,

som Han elsker så høyt.

Bildet ovenfor er fremsiden på notatboken som inspirerte meg til å skrive dette diktet i 2009.