Hvem er du?

Hvem er du
sånn egentlig
når alt fjernes

når hår og klær
sminke og sko
musikkstil og favorittfilmer
venner og tradisjoner
fjernes

hvem er du
sånn egentlig
når alt forsvinner

når du flyttes
bort fra hus og hjem
fra kjente og kjære
til det fremmede og ukjente
til et ukjent kontinent

hvem er du da?

Jeg vet hvem jeg er.

Jeg er Guds barn
Guds dyrebare øyensten
Den Gud elsker.

Målløs

Av og til blir jeg bare slått med tidenes rareste følelse. Dypt inne i meg vokser det frem en enorm takknemlighet og glede over de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Familien min, lærerne mine, kollegaene mine og ikke minst vennene mine! Hvordan er det mulig å være omgitt av så usannsynlig mange bra folk? Jeg skjønner det bare ikke!

Noen ganger gjør dette at jeg bare må bryte ut i glede og takk til den personen jeg der og da skulle se eller tenke på, andre ganger gjør det at jeg ikke klarer si noen ting. Gud har virkelig velsignet meg, som har skapt så mange fantastiske mennesker for så å plassere de i min omgangskrets, akkurat så nært at jeg har mulighet til å vite hvordan de har det, hva som skjer i livene deres og så videre. Gud er virkelig god.

Jeg er målløs (i hvert fall denne gangen).

My Child

Dette fikk jeg på døra mi i dag, sammen med et herlig kort og et fantastisk fint julehjerte. Det varmet hjertet mitt så sykt!

My Child

My child, my precious child
You are honored in my sight
I gave my one and only son
For you

From heaven I look down
And I see all mankind.
You are special in my eyes
My child

So do not fear my child
Cause I am your God
I will strenghten you and keep you
so do not worry, my child.

For I know the plans
that I have for you.
Plans to prosper you and not
To harm

I know what life can bring
But I'll be by your side
Cast all you anxiety
On me

I am loving you
with an everlasting love
And I care for you '
My child

So give your life to me,
And I surely will be
by your side to guide you through
And not abound you,
My child.

Tom for ord.

Jada, her er en kort oppdatering:

- jeg har skrevet så mye på en oppgave at jeg ikke har flere ord igjen.
- jeg digger at det er kaldt ute, men ikke at det hverken er skikkelig snø eller skikkelig is, bare en mellomting.
- jeg undres en del på mange rare ting for tiden.
- jeg skjønner ikke hvordan jeg skal stå på de to neste eksamenene.
- jeg er trett.
- jeg digger besøk.
- jeg har lyst på mac.
- jeg gruer meg til mandag.
- jeg har lyst til å komme hjem, men jeg har ikke lyst til å dra herfra.
- jeg går glipp av alle juleavslutninger.
- jeg synes det er koselig at Trine sitter her hos meg nå.
- jeg gidder ikke mer.

"slør- fenomenet"

Ok, jeg vet at jeg lett lar meg fascinere av ulike rare fenomener. Likevel må jeg bare trekke frem dette fenomenet, ganske enkelt fordi det har fascinert meg i mange, mange år. Jeg tror jeg vil kalle det for "slør- fenomenet". Grunnen er denne:



Når jeg gikk i 8. klasse, fant jeg ut at det kanskje var på tide å få seg briller. Jeg og min familie hadde nemlig vært på Hjelmeland i Ryfylket. Der oppdaga jeg plutselig hvor lite jeg så. Far (tror jeg) begynte å snakke om banken "der borte", og jeg skjønte ikke hvilket bygg han snakket om. Litt lattermildt sa en av dem "det står jo Hjelmeland sparebank på veggen!". Jeg så imidlertid ikke at det stod noe på en eneste vegg, før vi kom bare noen meter fra veggen. "Oi! Ser du så dårlig?" sa mor, "kanskje du burde fått sjekket om du trenger briller!" Så var detbestemt.



Etter en stund hadde jeg vært hos optikeren, tatt synstest og bestilt briller. Når jeg fikk disse brillene - og nå kommer poenget - ble allting plutselig så klart! Plutselig kunne jeg se hver eneste gren på trærne rundt meg, jeg kunne se hva som stod på skiltene vi kjørte forbi og jeg kunne se bølgene på sjøen. Der og da følte jeg at sløret ble revet bort fra øynene mine. Jeg hadde ingen anelse om at jeg gikk glipp av så mye vakkert rundt meg. Hele den tiden hadde jeg gått rundt og sett på noe som nesten bare var en dårlig kopi av virkeligheten!



Fremdeles lar jeg meg fascinere av "slør-fenomenet". Det hender ofte at jeg sitter rett opp og ned og bare titter på trærne utenfor vinduet mitt eller bølgene på sjøen, og tenker på at jeg en gang ikke kunne se disse. Da så jeg bare en tåkete kopi av originalen! Hender det kanskje at vi også gjør dette med Guds herlighet? Det prates ofte om dette sløret som ligger foran våre øyne, slik at vi ikke ser helt tydelig hva som skjer, hvem Gud egentlig er osv. Så prates det om at dette sløret en gang skal fjernes.



I 2. Kor. 3, 16- 18 står det:



"Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. 17 Herren, det er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. 18 Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."



For meg blir dette litt det samme som når jeg måtte ha briller for å se hva jeg gikk glipp av. Jeg tror ikke at en egentlig er klar over hva dette sløret skjuler for oss, men jeg vet at når vi får se det, så vil vi ikke ha sløret tilbake. Det er nemlig først når sløret blir tatt bort at vi virkelig blir fri.



Joh. 8, 36:

"Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri."



Gal. 5, 1:

"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen."



Hvem vil vel ha sløret tilbake når først Kristus har fjernet det? Ønsker vel jeg å se en tåkete hverdag igjen når jeg vet hva jeg går glipp av?

1. desember

Snø på min rute
det daler ned ute.
Jeg våknet opp,
og livet var topp!
Jeg løp av sted
- gikk ut og skled!
Snø er gøy
- livet blir skøy!

Jepp, det er snø her i Kristiansand den 1. desember. Jeg stortrives, men sliter med å sitte inne og skrive oppgave. Så sånn ligger livet mitt an i dag.