Noen ganger blir jeg bare så fascinert av det jeg har rundt meg. I går for eksempel, eller, det var vel kanskje i dag... Uansett, jeg sovnet på senga mi, men våknet av et underlig fenomen. Jeg hadde nemlig fått besøk av en liten gjest som gang på gang tok fart og kræsjet i ruta mi. Nei, jeg prater ikke om en fugl (de kræsjer ikke så mange ganger før de dør, evnt. gir opp), jeg prater om et beist av en flue. Denne tok fart om og om igjen og trodde like fullt at den skulle komme gjennom det "usynlige" laget av hardt, ukjent materie.
Da slo det meg: hva er det som gjør at en flue gang på gang tar fart mot vindusruta for å smelle like hardt i den hver gang? Gir de aldri opp? Og ikke minst, hvorfor dør de ikke?!?!? Jeg skjønner ikke hvor de får pågangsmotet sitt fra. Noe jeg heller ikke skjønner er hvorfor de ikke lærer av sine feil, men dette spørsmålet lar jeg heller vike, det er tross alt det første spørsmålet jeg kan lære mest av. Tenk at en liten flue har mer pågangsmot enn det jeg har! Er det mulig? Jeg kan gi opp for små utfordringer, mens en flue ikke gir opp mot et to centimeter tykt vindu!
Jeg blir bare litt fascinert...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Fluer er rare insekter. Jeg liker dem ikke.
Men bra du får noe ut av skapelsen av dem:)
Det er utrolig hva man kan få presset ut av en flue ihvertfall. Da tenker jeg ikke når man rent fysisk skivser dem så det knaser i vinge og bein... men den ganske så dagligdagse opplevelsen som når en flue stanger i veggen, vel talt Silje :)
Legg inn en kommentar