My Heart Belongs To Daddy AND Mommy!

favorisering, tenker du kanskje nå. det tenkte hvertfall jeg når jeg skrev det. sannheten er nemlig at jeg er like glad i både mor og far, uansett hvordan jeg vrir og vender på det. hva hadde jeg vært uten foreldrene mine? for det første, jeg hadde ikke vært til, det hadde vært umulig. men dette er ikke alt. det er nemlig mor og far som har lært meg hvordan jeg skal oppføre meg, hva som er snilt og hva som er slemt. uten dem hadde jeg kanskje vært en bortskjemt liten drittunge som ingen ville være med. takket være dem, så har jeg nå masse venner, fordi mor og far lærte meg forskjellen på rett og galt.

jeg er virkelig glad i foreldrene mine, selv om det absolutt ikke alltid virker slik. det hender for ofte at jeg hyler og skriker og kjefter på dem, når det som skjer egentlig er min feil. problemet er bare at det er så greitt å ha noen å kjefte på når man er skuffet, sint eller lei. mor og far har alltid vært der, uansett, og det er de fremdeles. så når jeg kommer hjem, sint og lei, så går det utover dem. og resten av familien også da, selvfølgelig. ofte tenker jeg at jeg så gjerne vil uttrykke at jeg faktisk er glad i dem, selv når jeg kjefter og smeller. så, nå nettopp, begynte jeg bare å skrive en blogg, og det du leser nå, er resultatet.

mor og far betyr virkelig mye for meg. måten de stiller opp og støtter meg, gjennom tykt og tynt, jeg er dem evig takknemlig. dessverre virker det ikke slik. responsen de får når de prøver å vise at de bryr seg om meg, er så altfor ofte klaging og kjefting. jeg kan bare ikke noe for det. de er der, når jeg trenger noen, men min måte å uttrykke dette på, blir alltid syting og kjefting. hvorfor? nei, du kan så spørre, jeg har ofte spurt, men enda har jeg ikke fått noe svar. egentlig tror jeg aldri svaret kommer. mor og far må nok bare venne seg til det, dessverre. men en liten oppmuntring til dem: jeg jobber med saken.

fram til jeg får kontroll på sinnet mitt, og fram til jeg klarer å se at mor og far bare stiller opp når jeg trenger dem, så ber jeg dem om å holde ut. jeg vet at jeg kan være utålelig, og at til tider er det nesten ikke mulig å være i samme rom som meg. men hold ut! jeg vil endre dette. jeg skal hvertfall prøve.

jeg er kjempeglad i dere, mor og far! odd og elise også, dere må tross alt også holde ut med meg.