Rus

I dag på skolen hadde vi temaet "rus". Vi fikk besøk av gatepresten i Sandnes, pluss en dame som arbeidet på en av institusjonene som for rusmisbrukere. Etter lunsj fikk vi i oppgave å lage enten en plakat, en sang eller et dikt om rus. Min gruppe slo to fluer i en smekk; et dikt på en plakat. Tenkte jeg skulle legge ut diktet, som for de som lurte, er skrevet i all hast.


RUS

Jeg levde i rus,
det var sus og dus.
Men så kome en nedtur,
og da ble jeg bånnsur.

Men amfetamin
gjorde meg fin.
Så ble jeg trett,
og slett ikke mett.

Jeg tente en joint,
og fikk et nytt point.
Den varte lenger,
for litt mer penger.

Med LSD
da fikk jeg se
et såret hjerte,
med en stor smerte.

Med kokain
ble natten min.
Og lenge jeg danset,
til det stanset.

Jeg tok en smiley,
så ble alt deilig.
Det gikk rett opp,
så sa det stopp.

Mitt hjerte hoppet,
til det stoppet.
Så ble jeg blind,
og sovnet inn.



Utrolig trist hvordan mange liv ender i rusens bakgate. Det er utrolig lett å komme inn i, men så mye vanskeligere å komme ut av! Tenk hvor mange som har mistet eller fått ødelagt livet sitt på grunn av rusmisbruk. Jeg synes dette er utrolig trist, og ønsker selvfølgelig at jeg kunne gjøre noe med det. Akkurat nå er jeg egentlig tom for tiltak, men kanskje noen har et forslag eller to? Hadde også vært utrolig gøy om noen ville analysere/ tolke diktet vårt. Hvis noen prøver seg, lover jeg å si vår baktanke med hvert vers! Vi hadde forøvrig egentlig et vers til, men dette valgte vi å sensurere.

Til alle dere som "vurderer" rus som en utvei; tenk nøye gjennom dette først! Da håper jeg at dere kommer av tanken!

Ha en rusfri dag - full av livets høydepunkter!

Hva skal en si?

Det er en rar situasjon - når noen rundt en mister noen de er glade i.
Plutselig blir alt så meningsløst.
Alle ordene blir så tomme, uten betydning liksom.
Uansett hva en sier, kan en ikke gjøre noe med det som har hendt.
En kan ikke hente den avdøde opp fra graven igjen.

Hva skal en si?

Jeg er lei meg, går det bra med deg?
Disse ordene blir nesten uten betydning.
Det er ingenting en kan gjøre for å få personen glad igjen.
Selv hvor mye en ønsker, kan en bare se på.
Sitte å synes synd på personen, og prøve å uttrykke dette.

Hva med en klem?

Ikke alle liker å klemme.
Kanskje gjorde de det en gang, men nå lenger.
Jeg er skikkelig dårlig til å takle sånt.
Sorgen kommer krypende, men det er så lite jeg kan gjøre.
Jeg har lyst å gråte med, men jeg våger ikke.

Hvorfor skulle jeg gråte?

Tårene hadde kommet - tro meg.
Men hva hadde det hjulpet?
Den stakkaren som sitter der, tynget i sin sorg,
den har vel nok med seg selv.
Det hjelper ikke for den at enda flere gråter.

Nei, sorg er en rar ting.

Jeg finner ikke ut av det.
Egentlig tror jeg ikke jeg noen gang kommer til å takle dette.
Det er nok ingen modningssak det der.
En må nok bare gråte.
Gråte, og be.


Det er når en gråter at håpet får bedre plass i hjertet.


Beklager, om jeg bare kunne gjort noe for deg, hva som helst!
Det er så vondt å se din sorg!
Jeg vet jeg har sagt det sikkert tusen ganger, men jeg er her for deg.
Beklager igjen.


Glad i deg!

GRUS

eg ser meg rundt,
og ser
mange menneske
med liv
lagt i grus.

kor fort
ting kan skje.
ein telefon,
eit blikk,
eit ord.

tomt

sjokk

ein kjenner
ingenting.
ein kjenner seg
kald.
ein kjenner seg så
einsam.

åleine

ingen forstår

blikk
avslører
medkjensle

men veit dei kva
ein går gjennom?

tiltakslaus

utan ord

utan glede

kva gjer ein no?

ein klem,
ingen ord

ei tåre,
ikkje snakk

eit blikk
retta
mot himmelen

gjev
nytt håp

til liv
lagt
i grus