En liten tankevekker...
Fredag 17. April var jeg på arbeid, på Hognestad og plukket egg. Jeg kom klokka 17.00, og visste at sjansen for at jeg skulle klare å hente alle egga innen lysa gikk av, var liten. Idet jeg gikk inn til hønene, bestemte jeg meg derfor for at jeg skulle kjempe mot tida. Jeg gikk inn første rekka, men da jeg var kommet halvvegs, fant jeg ut at jeg hadde altfor få brett. Så, jeg sendte opp en kjapp bønn: "Årk, Gud, kan ikke du bare gi meg noen ekstra brett her, eller?". Like etter, grep jeg meg i tanken om jeg skulle gå for å hente bretta med en gang eller om jeg bare skulle vente til jeg var tom for brett. Jeg kom på det, at hvis Gud skal gripe inn i livet mitt, om så bare for en så liten ting, så må jeg hvertfall gi Ham sjansen til det! Så, jeg ventet. Jeg talte brettene, og fant ut at jeg hadde bare syv brett, men trengte tolv. Uffda, tenkte jeg, men tok et brett, og enda ett, og ett til. Nå kommer det rare. Når jeg talte hvor mange brett jeg hadde denne gangen, hadde jeg nemlig fremdeles syv brett. "What?", tenkte jeg, men fortsatte, jeg hadde jo fremdeles for få brett. Jeg tok det ene brettet etter det andre, men hadde faktisk akkurat nok brett til å hente alle egga på den rekka.
Du kan nå si at jeg selvfølgelig har talt feil, for noe slikt går ikke an. Jeg, derimot må nesten tro på dette, for jeg så det jo selv, med mine egne øyne! Likevel, selv om jeg fikk se dette for mine egne øyne, så merker jeg at det er vanskelig å fatte. Hjernen min sier nemlig at noe slikt ikke går an. Det verste er, jeg sier meg nesten enig med hjernen. Det gjorde jeg hvertfall, helt til i dag.
I dag kom jeg på arbeid igjen. Var litt stresset, siden det ikke var lange stunden jeg hadde før opptredenen på konfirmantfesten. Denne gangen fant jeg ut at jeg skulle forsikre meg om at jeg hadde nok brett, jeg trengte jo ikke akkurat å sette Gud på prøve for å finne ut at det jeg så på fredag, var sant. Dessverre, i det jeg hadde igjen 1/4 av rekke nummer 2, innså jeg at jeg hadde klart å gjøre samme tabben igjen. Jeg hadde nemlig for få brett igjen. Enda en gang sendte jeg opp en kjapp bønn: "Gud, gidder du fikse det for meg denne gangen også? Jeg er så lat for tiden, og har litt lite tid idag. På forhånd, takk!". Jeg visste nøyaktig hvor langt jeg var kommet i rekka, og hadde en god del igjen. MEN!!!!! Før jeg blunket, hadde jeg 1/4 igjen av rekken, som sagt. I det jeg hadde blunket, befant jeg meg et helt annet sted. Jeg var helt i enden av rekken, med to store stabler med egg på trallen min. Snakk om å spare minutter!
Igjen kan du velge å si at jeg bare begynner å bli senil, eller at jeg ikke fikk med meg at jeg hadde hentet alle di egga, for alt går automatisk når en har hentet egg så lenge. Jeg, derimot, må nesten tro på det jeg faktisk så, selv hvor utrolig det er.
Nå tenker jeg litt på alle de som sier at hvis de får se et under, ja, da skal de tro! Etter å ha opplevd at Gud gidder gjøre slike småting i livet mitt, ting som jeg er helt 100% sikker på at har hendt, kjenner jeg at hjernen vil ha meg til å blånekte for det! Det har derfor gått opp et lys for meg når det gjelder hva Jesus mente da han sa dette:
"Salige er de som ikke ser, men likevel tror."(Bibelen et sted, husker dessverre ikke hvor.)
Det er nemlig ikke så lett som vi tror, at hvis vi ser et under, så tror vi det, for da har vi sett det. Hjernen vår tror nemlig at den er så smart, at den skal ha oss til å tro at det vi så var feil. Den kan nemlig ikke forklare det. Jeg vil bare si: Gud kan ikke forklares! Hvordan vi kom til, kan heller ikke forklares. Men vi kan tro, og gjøre så godt vi kan, å stole på det Gud har sagt oss. For Gud arbeider på de underligste vis.
Tenk, han gadd å gjøre meg den lille tjenesten, å hente noen brett til meg når jeg ikke gadd selv.
Hvis han gadd gjøre dette, hva kan han da ikke gjøre for oss!?!
Forvent av Gud, ikke bare be og tenk, jaja, så har jeg prøvd.
Gud kan ikke gi den et hus hvis du kommer til ham med en liten godtepose!
Gå til Gud med den største søppelsekken du kan finne, og forvent at han fyller den!
