Såg du Jæren sitt versletne tre,
ståande der ved eit gamalt le?
Einaste treet på langande lei,
det luter mot sør, ved ein markavei.
Mot nord er det snautt, er vese og bart.
Der har nok veret vore for hardt.
Men sørover tøyande greiner det er,
med lauvrike kvistar, ja, blomar og bær.
Det er ikkje fint, neimen er det så.
Ei lurvete kroksa, slik er det å sjå.
Men nettopp det treet har noko å sei:
- Du skal ikkje gje opp, om vegen vert lei!
Den rot som er festa i sikker grunn
vert ikkje rykt opp i ei stormversstund.
For bergar du livet, når mest det gjeld,
det dyraste har du igjen, likevel.
Henta frå boka, Kjellaug Marie Bakke: Takk Gud for livet.
tirsdag, desember 29
fredag, desember 4
Jeg venter fremdeles på å våkne...
I dag skjedde noe av det rareste noensinne. Det er bare sånt som skjer i marerittene, og jeg venter fortsatt på å våkne. Hendelsen var som følger:
Årets første eksamen stod for døren, og det gjorde snøen også. Jeg hadde stått opp i god tid, ganske enkelt fordi jeg kjente meg veldig urolig foran eksamenen. Stoffet visste jeg at jeg kunne, så jeg skjønte ikke helt hva denne uroen kom av. En time før eksamen, ringte jeg en klassevenninne for å sjekke hvor eksamenslokalet faktisk var. Likevel fikk jeg ikke roen. Derfor gikk jeg til bilen for å fjerne all snøen fra den, så slapp jeg ihvertfall å komme for sent av den grunn. Jeg var fortsatt like urolig da jeg skulle kjøre avgårde. Det var nå jeg oppdaget at uroen var berettiget.
Jeg kom nemlig ingen vei. Et par ganger rygget jeg litt opp fra parkeringsplassen for så å skli tilbake igjen. Den siste gangen skle jeg på skrå, så jeg havnet med det ene dekket nesten utenfor den lille muren på parkeringsplassen min. Da innså jeg alvoret; jeg kunne umulig flytte bilen mer nå. I all hast låste jeg bilen og løp mot bussholdeplassen mens jeg fortvilet ringte mor. Hun fant et taxinummer i nærheten, men jeg visste at det ikke var nok tid. Jeg hadde under 15 minutter igjen til eksamenen begynte.
Innerst inne visste jeg at det ikke var tid hverken til å løpe til skolen (å gå tar 30-40 min) eller å vente på noen buss. "Skal jeg prøve å stoppe en bil?", sa jeg til mor i det jeg rakk hånda ut mot en forbipasserende bil. Han stoppet og jeg fikk lagt frem problemet med en fortvilet stemme. "Hopp inn", sa mannen, "så får jeg litt selskap på veien!" Jeg var reddet! Det var utrolig, jeg skalv av lettelse mens jeg kjente at hjertet sakte men sikkert roet seg ned. Denne mannen hadde reddet dagen min!
Så rakk jeg da likevel eksamenen, til tross for alt mitt strev. Det morsomme var at jeg kvelden i forveien hadde lest i Bibelen om "la ikke hjertet deres uroes, tro på Gud og tro på meg" og om å først søke Guds rike, så skal vi få alt det andre i tillegg. Jeg lot panikken ta meg, hjertet spratt rundt som en sprettball og jeg pustet som om jeg skulle løpt fra en jaguar! Så hadde Gud likevel kontrollen. Hvorfor bekymret jeg meg i det hele tatt?
Sånn forøvrig - eksamenen gikk supert! Den eneste grunnen til at jeg nesten strøk, var at jeg nesten kom for sent, ikke at jeg ikke kunne stoffet.
Årets første eksamen stod for døren, og det gjorde snøen også. Jeg hadde stått opp i god tid, ganske enkelt fordi jeg kjente meg veldig urolig foran eksamenen. Stoffet visste jeg at jeg kunne, så jeg skjønte ikke helt hva denne uroen kom av. En time før eksamen, ringte jeg en klassevenninne for å sjekke hvor eksamenslokalet faktisk var. Likevel fikk jeg ikke roen. Derfor gikk jeg til bilen for å fjerne all snøen fra den, så slapp jeg ihvertfall å komme for sent av den grunn. Jeg var fortsatt like urolig da jeg skulle kjøre avgårde. Det var nå jeg oppdaget at uroen var berettiget.
Jeg kom nemlig ingen vei. Et par ganger rygget jeg litt opp fra parkeringsplassen for så å skli tilbake igjen. Den siste gangen skle jeg på skrå, så jeg havnet med det ene dekket nesten utenfor den lille muren på parkeringsplassen min. Da innså jeg alvoret; jeg kunne umulig flytte bilen mer nå. I all hast låste jeg bilen og løp mot bussholdeplassen mens jeg fortvilet ringte mor. Hun fant et taxinummer i nærheten, men jeg visste at det ikke var nok tid. Jeg hadde under 15 minutter igjen til eksamenen begynte.
Innerst inne visste jeg at det ikke var tid hverken til å løpe til skolen (å gå tar 30-40 min) eller å vente på noen buss. "Skal jeg prøve å stoppe en bil?", sa jeg til mor i det jeg rakk hånda ut mot en forbipasserende bil. Han stoppet og jeg fikk lagt frem problemet med en fortvilet stemme. "Hopp inn", sa mannen, "så får jeg litt selskap på veien!" Jeg var reddet! Det var utrolig, jeg skalv av lettelse mens jeg kjente at hjertet sakte men sikkert roet seg ned. Denne mannen hadde reddet dagen min!
Så rakk jeg da likevel eksamenen, til tross for alt mitt strev. Det morsomme var at jeg kvelden i forveien hadde lest i Bibelen om "la ikke hjertet deres uroes, tro på Gud og tro på meg" og om å først søke Guds rike, så skal vi få alt det andre i tillegg. Jeg lot panikken ta meg, hjertet spratt rundt som en sprettball og jeg pustet som om jeg skulle løpt fra en jaguar! Så hadde Gud likevel kontrollen. Hvorfor bekymret jeg meg i det hele tatt?
Sånn forøvrig - eksamenen gikk supert! Den eneste grunnen til at jeg nesten strøk, var at jeg nesten kom for sent, ikke at jeg ikke kunne stoffet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
