tag:blogger.com,1999:blog-70973112024-03-23T18:51:47.459+01:00I, me and myself...Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.comBlogger211125tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-65576085117753675812013-02-22T14:23:00.001+01:002013-02-22T14:23:59.363+01:00Blide kommuneansatte - en glede for hele folket!Her om dagen skulle jeg ringe til en av de ansatte i kommunen i forbindelse med noen papirer jeg trengte. Da møtte jeg en hyggelig mann som mer enn gjerne svarte på alle mine spørsmål og som frivillig kom med tips. Dette var en særdeles hyggelig mann, som gjorde mitt møte med kommunen helt topp.Jeg ble møtt på en så fin måte at jeg gjerne kunne tenke meg å ringe igjen om jeg skulle trenge det. Det var da jeg innså hvorfor så mange ringer til min mor som sitter på et kontor hjemme i kommunen. Hun er jo et av de blideste menneskene jeg kan tenke meg, og hjelper mer enn gjerne de som ringer. Dermed får hun trolig et lass av telefoner fra mennesker som lurer på noe, uavhengig av om de hører til der i kommunen eller ikke. Er ikke dette fantastisk? Verden trenger slike blide, flotte og hjelpsomme mennesker!<br />
<br />
Takk, mor, for at du er en av disse personene som gjør verden til et bedre sted, og takk til Herr Larsen for en hyggelig telefonsamtale!Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-87963652203310998252012-10-08T16:10:00.001+02:002012-10-08T16:10:53.896+02:00Hallo fra Beograd!Hei alle sammen og beklager mitt lange opphold på bloggefronten! For øyeblikket er jeg i Beograd sammen med tre andre studenter fra UiA. Her skal vi være fire uker, det vil si at vi har tre igjen. Vi har det veldig fint her, og har blant annet opprettet en blogg, som du kan følge med på <a href="http://www.beogradgjengen.wordpress.com/">her.</a> (Trykk på ordet, så kommer bloggen opp av seg selv - genialt, ikke sant?) Jeg kommer mest sannsynlig til å skrive innlegg på bloggen til Beogradgjengen, så hvis du vil ha oppdateringene, må du nok lese på den bloggen. Sånn ellers har jeg et håp om muligens å bli litt mer aktiv på min egen blogg når vi kommer tilbake igjen.<br />
<br />
Håper dere hjemme har det fint i kulden! Vi hadde siste sommerdag i går (mest sannsynligvis), og våknet til 12 grader klokken 6:00 i dag morges. Det har tydeligvis blitt kaldere her også nå, så da får vi endelig bruk for dongeribuksene vi tok med oss. Ønsker dere alle en velsignet høst og gleder meg til å se dere igjen!<br />
<br />
-SiljeSilje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-36963001846752720572012-03-27T18:28:00.003+02:002012-03-27T18:32:01.582+02:00En liten oppdatering.Den siste tiden har det hendt veldig mye. Jeg har tatt en del utfordringer, blant annet lært meg å danse swing, fremført egne låter m.m. Så hendte det en dag at jeg hadde besøk av en venninne jeg bodde med tidligere. Plutselig fant vi ut at vi begge hadde en hel uke fri - samtidig! Så nå har vi bestilt reise til Egypt. Vi har såklart tenkt litt på hvor smart det er å dra alene som to blondiner, men vi tror virkelig ikke det kommer til å hende noe med oss. Så glupe som vi er, så vet vi å holde oss borte fra humbug og andre skumle greier. Derfor er det med stor frimodighet vi nå begynner å pakke for å ta en ferieuke i varmen. <div><br /></div><div>Kos dere i påsken alle sammen!</div>Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-90256216298765927482012-03-03T14:42:00.002+01:002012-03-03T15:01:54.122+01:00Den som leter, finner...Det hender ofte når jeg er hjemme at jeg finner noe jeg har skrevet for mange år siden. Det skjedde denne gangen også. Nedenfor kan du lese det jeg fant:<div><br /></div><div>Savnet</div><div><br /></div><div>Har du noen gang vært på leir eller festival? Har du fått mange nye venner der som du ble utrolig glad i? Husker du følelsen av å si adjø, uten kanskje å vite når eller om dere treffes igjen?</div><div><br /></div><div>Jeg har vært på mange leirer. På disse leirene har jeg blitt kjent med mange flotte mennesker. Disse betyr utrolig mye for meg. Dessverre bor vi på helt forskjellige steder, og en gang må vi ta farvel. Dette er det verste jeg vet. Å måtte dra fra mennesker som jeg har blitt glad i, er forferdelig. Jeg gruer meg til å måtte dra, og ønsker av hele mitt hjerte at jeg heller kunne ta dem med meg hjem. Men det kan jeg ikke. Det brister hjertet mitt å måtte dra i den andre retningen. En del inni meg dør litt hver gang jeg må si adjø. Dette har lært meg noe.</div><div><br /></div><div>Gud hadde en gang et slikt forhold til oss mennesker. Vi var sammen med Ham, og alt var godt. Men så kom synden som gjorde at vi måtte dra fra Ham. Vi dro, og Han ble alene tilbake. Gud elsker oss utrolig høyt, men vi måtte dra. Gud tåler ikke synd, så vi dro, og Guds hjerte brast. Jeg kan tenke meg at Han gråt, Han var trolig helt fortvilet! Den Han elsket så utrolig høyt, måtte dra fra Ham.</div><div><br /></div><div>Tenk det at du mister den i livet ditt som du er mer glad i enn noen annen. Du kan ikke være med denne personen mer - det er umulig. Hadde du ikke gjort alt i din makt for å treffe denne igjen? </div><div><br /></div><div>Det var nettopp det Gud gjorde. Han elsker oss så høyt, at Han var villig til å ofre sin eneste sønn! Han sa adjø til sin sønn, Han måtte se sin egen sønn bli pint til døde, og dette gjorde han for å få lov til å være med oss igjen. Det kostet Ham utrolig mye, men Han var villig til å betale - fordi Han elsker oss så ubeskrivelig mye.</div><div><br /></div><div>Han gjorde alt som stod i Hans makt for å treffe oss igjen. Nå stod det ikke på Ham, problemet var bare at vi ikke kom! Han hadde gjort alt i stand - Han står fremdeles med åpne armer, men vi kommer ikke! Han har ofret alt, for å se at vi vender Ham ryggen. Vi er kanskje ikke klar over hvor mye Han elsker oss. Han har planlagt utrolig mye godt for oss. Han følger med på hvert skritt vi tar, Han gleder seg når vi er glade og gråter når vi er lei oss. Det gjør Han enormt vondt å se oss lide. Når Han står med åpne armer og er klar til å gi oss så mye bra, gjør det Ham vondt å se at vi går andre veier og blir såret eller skuffet. Han har planlagt alt, og lengter etter å være med oss. Han vil så gjerne være en del av våre liv, men vi må ta imot tilbudet!</div>Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-71967605705907494732012-03-01T12:29:00.003+01:002012-03-01T12:39:31.347+01:00Gud bryr seg om mye rart!Det er en uke siden dette hendte, men jeg må likevel fortelle dere om det. Jeg var nemlig på vei til Jæren på vinterferie da jeg til min irritasjon oppdaget at anlegget i bilen min var dødt. Ikke en gang klokka viste på anlegget, så dødt var det. Jeg visste at vi skulle dra direkte til Bergen når jeg kom hjem til Lyefjell, så jeg orket ikke snu tilbake til leiligheten for å hente mp3-spilleren. Etter en stund angret jeg bittert på dette, da det var ganske kjedelig å ikke ha noe å høre på de 3 timene det ville ta meg å kjøre hjem. <div><br /></div><div>Da jeg hadde kjørt en halvtime, pratet jeg med min mor i telefonen. Hun foreslo noe lurt: du kan jo bare be for anlegget! Jeg tenkte tilbake på alle de gangene jeg hadde bedt både for pc og mobil, hvor de fikk både 1 og 2 leveår ekstra. Jeg må innrømme at jeg virkelig ikke hadde noe tro på det første gangen jeg ba, men jeg måtte jo gjøre et forsøk. "Det hadde vært veldig gøy om du gadd fikse anlegget mitt for meg", lød bønnen min. I andre omgang ble bønnen utført med full håndspåleggelse. "Gud, det er så utrolig kjedelig å kjøre helt hjem uten noe som helst av musikk å lytte til! Jeg vet at dette virkelig ikke er en viktig ting, men kan du være så snill å fikse anlegget for meg? Jeg skulle så gjerne hørt på litt musikk!" </div><div><br /></div><div>Mellom disse to bønnene hadde jeg tatt av og på den ytre delen av anlegget, uten at det hjalp noe mer. Jeg tenkte kanskje det var rått i bilen, så jeg hadde satt varmen på fullt og luftet godt ut kjempelenge. Etter den siste bønnen satte jeg den ytre biten av anlegget på igjen og innså nederlag. Det var da det skjedde. Plutselig oppdaget jeg at klokka på anlegget lyste igjen. Plutselig virket hele greia! Gud er virkelig god, som gidder å bry seg om at jeg ikke har musikk i bilen min som jeg har penger til å kjøpe bensin til å kjøre hjem på de fine veiene uten landeveisrøvere osv. </div><div><br /></div><div>Du må gjerne prøve å bortforklare saken, og si at dette ikke har noe med Gud å gjøre. Jeg vet imidlertid hva som skjedde, og jeg VELGER å tro at Gud faktisk hadde sin allmektige finger med i spillet. For det er nettopp dette det handler om: å tro. Man kan velge å tro at Gud finnes og man kan velge å tro at Han ikke finnes. Det er rart, men hvis Gud finnes, så gjør Han det, uavhengig av om du tror eller ikke. Jeg har erfart Ham så mange ganger at jeg umulig kan velge å ikke tro. </div><div><br /></div><div>Jeg synes Gud er utrolig!</div>Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-58515858316933500462012-02-19T14:09:00.002+01:002012-02-19T14:25:34.971+01:00Vi elendige kristneJeg må bare beklage overskriften, men det er dessverre slik jeg føler det for tiden, og aller mest gjelder det meg selv. Fredrik Tybakken talte over temaet "i verden, men ikke av verden" på formiddagsmøtet i Salem i dag. Jeg må si, det traff meg veldig. For her går jeg, den naive, beskyttede Silje, som ikke vet av fest og fyll og som ikke kan tenke meg noe bedre enn å være på søndagsmøtene med bønn, tale og lovsang. Det er ikke det at jeg har noe imot de menneskene som ikke går der, men det stemmer jo, som Fredrik sa, at man gjerne trekker seg litt unna og holder seg med de som er "slik som meg".<div><br /></div><div>Det handler om å kunne være i denne verden, som mennesker. Det handler om å være annerledes, men ikke om å være fordømmende! I matteus 7 vers 1 står det: "Døm ikke, for at dere <span style="font-size: 100%; ">ikke</span><span style="font-size: 100%; "> skal bli dømt!" Man finner nok fordommer i verden om ikke vi kristne også skulle stå for denne delen av menneskers plager. Vi er kalt til å leve et liv i kjærlighet, ikke i fordømmelse og overlegenhet. Jeg skulle så ønske at jeg klarte å gripe dette - virkelig gripe det. Å la dette bli en del av meg og den jeg er, er et av mine største ønsker. Tenk om jeg kunne bringe Guds kjærlighet ut til verden, nettopp ved ikke å være fordømmende, da hadde vi kunnet se et lite stykke himmel på jord.</span></div><div><span style="font-size: 100%; "><br /></span></div><div><span style="font-size: 100%; ">Vi er kalt til å være et lys som skinner i mørket. Som Bibelen sier, man setter ikke lyset under en bøtte når man først har tent det. Da plasserer man det trygt på bordet eller et annet sted, så det kan lyse for alle i nærheten. Men hvor mye hjelper det egentlig å tenne et lys når sola skinner der lyset står? Da ser man det nesten ikke! Poenget her (forøvrig også fra Fredriks tale), er at vi må tørre å gå ut i "mørket". Jeg kan ikke sitte blant mine kristne venner hver dag, og forvente at andre mennesker skal få møte Jesus, når jeg ikke en gang er blant disse. Hvordan skal jeg kunne la andre mennesker møte Jesus er når de ikke en gang får møte meg? </span></div><div><span style="font-size: 100%; "><br /></span></div><div><span style="font-size: 100%; ">Nå høres det kanskje ut som om jeg "bare" er ute etter å frelse mennesker for Jesus. Når det blir sagt på den måten, høres det utrolig negativt ut. Problemet er bare det at jeg har møtt Ham! Jeg har fått oppleve hvordan det føles å bli satt fri av Jesus, hva som skjer når han tar på seg alle bekymringene, alle fordommene og all menneskefrykten. Det er dette jeg ønsker at andre mennesker skal få! Jeg ønsker at de rundt meg skal bli satt fri fra ting de ikke en gang visste at bandt dem. Gang på gang opplever jeg dette i mitt liv, jeg visste ikke engang at jeg var bundet, før jeg ble satt i frihet. Guds kjærlighet har en tendens til å gjøre det med mennesker.</span></div><div><span style="font-size: 100%; "><br /></span></div><div><span style="font-size: 100%; ">Gud vet at vi ikke strekker til. Han vet at vi fordømmer, at vi går i fella gang på gang. Han vet om vår likegyldighet og vår vilje til å gå vår egen vei. Men likevel elsker han oss. Han elsker oss elendige kristne, og jammen meg elsker Han alle de som ikke kjenner Ham også. Det er den kjærligheten jeg ønsker å la de rundt meg få møte. Men siden jeg er en av disse elendige kristne, merker jeg gang på gang at jeg feiler i dette. Mitt håp er likevel at Gud skal klare å bruke mine elendige forsøk til å vise litt av hvem Han er til de rundt meg.</span></div>Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-17689256697259249582012-02-16T18:53:00.003+01:002012-02-16T19:02:46.426+01:00Jeg er Guds perle<div>Jeg er Guds perle,<div>Hans øyensten,</div><div>som Han elsker så høyt.</div><div><br /></div><div>Gud elsker meg,</div><div>han fryder seg over meg</div><div>som på en høytidsdag.</div><div><br /></div><div>Han omgir meg på alle sider.</div><div>Han verner om meg</div><div>og tar meg inn til Sin favn.</div><div><br /></div><div>I Guds hånd kan jeg få hvile.</div><div>Han har sagt at Han er med</div><div>om jeg sitter eller står, så vet Han det.</div><div><br /></div><div>For jeg er Guds perle,</div><div>Hans øyensten,</div><div>som Han elsker så høyt.</div></div><div><br /></div><div><br /></div><div><br /></div><a href="http://2.bp.blogspot.com/-A976KyintR8/Tz1ETXXVxlI/AAAAAAAAAQY/BBhnPGYTHiM/s1600/Guds%2Bperle.jpg"><img style="display:block; margin:0px auto 10px; text-align:center;cursor:pointer; cursor:hand;width: 238px; height: 320px;" src="http://2.bp.blogspot.com/-A976KyintR8/Tz1ETXXVxlI/AAAAAAAAAQY/BBhnPGYTHiM/s320/Guds%2Bperle.jpg" border="0" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5709795002055771730" /></a><br /><i><span >Bildet ovenfor er fremsiden på notatboken som inspirerte meg til å skrive dette diktet i 2009.</span></i>Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-64185933091380160622012-02-11T01:06:00.002+01:002012-02-11T01:13:30.393+01:00DompapFør jeg begynner på temaet for dette innlegget, må jeg bare få sagt: jeg undrer meg over ganske mange rare ting, og dette er en av dem.<div><br /></div><div>Har du noen gang lurt på hvorfor dompapen heter dompap?</div><div><br /></div><div>Den siste uken har dette spørsmålet kvernet i hodet mitt, uten at jeg husket å google det når jeg først hadde muligheten. Jeg har gått og undret på hvorfor denne fuglen i finkefamilien, med det latinske navnet Pyrrhula pyrrhula, har blitt hetende "dum i pappen". Det er hvertfall det jeg tenker når jeg hører navnet. </div><div><br /></div><div>Så satt jeg der da, og undret på om fuglen hadde oppført seg særdeles tåpelig eller om den hadde flydd på litt for mange vindu og dermed ble sett på som dum. Slik undret jeg meg til jeg endelig, i natt, fikk sjekket opp i dette. Her kommer sannheten om dompapens navn:</div><div><br /></div><div>Dompap er et litt misvisende navn på norsk. Det er hentet fra det gamle tyske ordet "Dompfaff", en domherre innenfor katolisismen, som bar røde kjoler under bestemte seremonier.</div><div><br /></div><div>Se der, da slipper du å undre neste gang du ser dompapene leke seg utenfor vinduet ditt. Nå vet du at fuglen ikke er dum, men faktisk særdeles høytstående!</div>Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-61192396976207636112012-01-13T11:47:00.002+01:002012-01-13T11:52:49.884+01:00JentetankerLivet mitt har bare vært så utrolig godt for tiden. Vel har det vært utfordringer og motstand og tider da man lurer på hvordan man skal klare å komme seg gjennom dagen, men likevel så har humøret alltid vært bra. Det er en rar ting det der, uansett hvor mye fælt som skjer, så hender det faktisk at humøret kan være på topp, når man tenkte at det burde vært på bunn. Jeg liker best når det går den veien. Slik har det faktisk vært for meg stort sett hele det siste halvåret. Derfor tenkte jeg at det fortjente et aldri så lite blogginnlegg. <div><br /></div><div>I tillegg må jeg dele et sitat fra en av mine kamerater som jeg syntes var så utrolig morsomt:</div><div><br /></div><div>"Det bor vel en liten jente i alle og enhver." </div><div><br /></div><div>Er det sant, gutter, har dere en liten jente i dere? Jeg synes av og til at jeg skimter den...</div>Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-59787712706754813402011-11-14T15:11:00.002+01:002011-11-14T15:18:17.350+01:00Den som ingen matlyst har...<a href="http://3.bp.blogspot.com/-0G9Uf6nVXA8/TsEiKNRD6hI/AAAAAAAAAQM/QLdW9wlRg4Y/s1600/November%2Bi%2BHeimdalsgate%2B010.JPG" onblur="try {parent.deselectBloggerImageGracefully();} catch(e) {}"><img style="display:block; margin:0px auto 10px; text-align:center;cursor:pointer; cursor:hand;width: 240px; height: 320px;" src="http://3.bp.blogspot.com/-0G9Uf6nVXA8/TsEiKNRD6hI/AAAAAAAAAQM/QLdW9wlRg4Y/s320/November%2Bi%2BHeimdalsgate%2B010.JPG" border="0" alt="" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5674854564218792466" /></a><br />...får sørge for å gi seg selv matlyst!<div><br /></div><div>Denne gangen ble løsningen:</div><div>1 glass eplejuice + Farris Bris (Mango og papaya)</div><div>1 boks ananas (med juice)</div><div>1 kiwi</div><div>6 ritzkjeks med Tine kremost (Tzatziki)</div><div><br /></div><div>Jeg mener fortsatt at jeg ikke bærer preg av å studere mat og helse. Når skulle forresten lærerne komme på å lære oss å lage noe slikt, det tar kun to minutter, hva skulle vi gjort resten av tiden og når skulle vi lært oss at vi ikke må svi sausen, kaste eggehvitene eller bruke stålvisp i vaniljesausen?</div><div><br /></div><div>Forøvrig kan jeg jo kommentere at retten min ovenfor sannsynligvis inneholder lite kalsium, men mye antioksidanter...</div>Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-89298794900939543232010-09-15T21:46:00.003+02:002010-09-15T21:57:29.843+02:00Kakao til ukjenteJeg hadde vært hjemme en stund da jeg hørte stemmer utenfor vinduet mitt. Jeg hadde akkurat klart å ignorere disse idet jeg hørte latteren til Linda. "Nå har det hendt noe morsomt", tenkte jeg. Mine mistanker var riktige, og en lattermild, lettere rosa Linda kom inn i leiligheten vår. Det viste seg at 3-4 av de som arbeider på blokka vår hadde stått rett ved inngangen vår og røyka, for å søke ly for regnet. Når Linda kom, hadde de spurt om de ikke kunne få være med inn og varme seg. Litt paff svarte Linda "ja", men gikk videre inn uten å vente på noen etterfølgere.<br /><br />I skrivende stund husker jeg ikke hvem som kom med forslaget, men kakao ble det ihvertfall laget og to lattermilde jenter gikk ned trappa for å gi kakao til disse stakkars våte mannfolka. Da vi åpna døra, viste det seg imidlertid at røykepausen var over. Linda ville da gå inn igjen og heller drikke kakaoen selv. Jeg for min del hadde enda ikke innsett at dette kanskje var litt unormalt, og gikk derfor for å få på meg skoa. Linda visste at jeg trolig ikke ville gå alene og ble derfor litt motvillig med.<br /><br />Ute traff vi først en person som med glede tok imot koppen med kakao og marshmallows. Det tok ikke mange sekundene før det stod tre murere og to flaue jenter under stillaset ved inngang 8 i Heimdalsgate klokka 2 en onsdags ettermiddag. Murerne så heldigvis ikke på vår lille gest som noe rart, men heller som noe hyggelig. "Jeg tror aldri jeg har fått kakao servert på jobb før", sa han ene. Da de gikk for å fortsette arbeidet, utbrøt en av de andre "snakkes i mårra, da!". Det var tydeligvis en vellykket spontan idé fra disiplene i Heimdalsgate.<br /><br />Like lattermilde som vi gikk ut, gikk vi også inn igjen. Vel inne brøt vi ut i latterkrampe begge to, og samstemte i at det var vel verdt det. Neste gang skal vi bake boller til dem, men det må bli i neste uke eller noe. For øyeblikket er vi for opptatt med å lese pensum og skrive oppgaver til at vi kan tenke på å bake boller. Men jeg må si, jeg gleder meg til å se ansiktsuttrykkene deres når vi kommer med boller til dem. Det skal nemlig ikke så mye til for å gjøre noens dag <em>litt</em> bedre. Alt som trengtes i dag var tre kopper, noe varmt vann, kakaopulver og minimarshmallows. Og selvfølgelig noen som er sprø nok til å gå for ideen.Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-57595148001927310422010-08-15T18:11:00.003+02:002010-08-15T18:25:08.811+02:00Snart skulestart!Jada, årets oppdatering kommer nå, og det var vel mer eller mindre på tide. Sommeren min har egentlig gått så altfor fort, men jeg er likevel klar for et nytt år i vakre Kristiansand. Det siste året har vært veldig annerledes for meg. Aldri før har jeg begynt på en skole med så mange elever (UiA) aldri før har jeg hatt så lite praktiske fag og aldri før har jeg hatt så lite musikkfag på skolen (vi hadde 1-2 timer!). Så skal det sies at jeg har tatt igjen musikkdelen på fritiden, da.<br /><br />Ferien min har bestått i flytting, jobbing, hytta, soling, mat og en Chicago-tur som overgikk alle forventninger. Begynnelsen på ferien min var i grunnen veldig travel, med eksamenslesing, for så å dra rett til Chicago timer etter siste eksamen, for så å komme tilbake for å flytte, for så å begynne rett på jobb. Her skulle egentlig stresset slutte, men så var det så mange sykemeldinger på jobb at jeg like greitt jobba to uker til i strekk. Dermed var det tid for å flytte inn i den nye leiligheten, ha et par dager på hytta, feire bursdagen til søstera mi hjemme, ta en tur i studio og så for å komme meg ned til Kristiansand igjen. Det siste punktet gjenstår enda, ettersom jeg fortsatt er på Lyefjell og nyter utsikten, varmen og været.<br /><br />Så gikk da sommeren, men aldri uten en spøk eller to. Den siste spøken var i selskapet til Elise, offeret var mor og de medvirkende var meg selv og Odd, broren min. Utpå kvelden, når det nærmet seg tid for kaker og bær, oppdaget nemlig mor at hun hadde mindre vaniljesaus enn ventet. Derfor sendte hun meg og Odd ned på butikken. "To stykker", ropte hun da vi var på vei ut døra. Da begynte det. Øynene til Odd lyste idet han kom på fantestreken. "Vi kjøper to vaniljestenger", sa han. Siden mor ikke bruker mye vaniljestenger, bestemte vi oss imidlertid for å kjøpe en pakke vaniljesukker istedenfor. Vaniljesaus kjøpte vi jo selvfølgelig også.<br /><br />Vel hjemme gikk jeg inn til mor og satte vaniljesukkeret på bordet. Mor så forskrekket på meg og sa at hun skulle ha vaniljesaus, ikke -sukker! "Oi", svarte jeg og gikk ut for å rope til Odd at vi måtte ned igjen. Odd kom inn og begynte å klage på mor for ikke å gi oss riktig beskjed, mens mor begynte å helle melk og fløte oppi en mugge. Da tok Odd frem vaniljesausen og mor sitt ansikt gikk fra lettelse til irritasjon til latter. Spøken slo virkelig an, kan du si, særlig hos resten av gjestene.<br /><br />Så sånn er det, en god latter forlenger livet, så da kan vel jeg forvente å leve evig? Jeg har ihvertfall hatt en fin ferie og er faktisk passe klar til studiestart. Ellers håper jeg at alle andre også har opplevd mye gøy i ferien og at dere har fått dere en god latter. Så får jeg heller forsøke å oppdatere bloggen min litt oftere i fremtiden. Peace out!Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-43169051467590279622010-03-19T19:28:00.003+01:002010-03-19T20:34:52.979+01:00Siste dag i praksis i dag<a href="http://2.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S6PQcSxrSpI/AAAAAAAAAPk/yaykFYxgblk/s1600-h/Kristine+fra+h%C3%A5nes+1.JPG"><img style="MARGIN: 0px 0px 10px 10px; WIDTH: 320px; FLOAT: right; HEIGHT: 287px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5450429158543542930" border="0" alt="" src="http://2.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S6PQcSxrSpI/AAAAAAAAAPk/yaykFYxgblk/s320/Kristine+fra+h%C3%A5nes+1.JPG" /></a><br /><div><br /><br /><div><br /><br /><br /><div><br /><br /><br /><br /><div>I dag var min siste dag i praksis. Det var både hyggelig, godt og trist samtidig. Så skal det jo sies av vi fikk noen kort hver, som til tider var svært morsomme. Disse har jeg for anledningen scannet inn, så dere også kan more dere. <a href="http://3.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S6PQbfLgDkI/AAAAAAAAAPU/ChHhpcHRK2E/s1600-h/emilie+w.+fra+h%C3%A5nes.JPG"><img style="MARGIN: 0px 0px 10px 10px; WIDTH: 123px; FLOAT: right; HEIGHT: 320px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5450429144693214786" border="0" alt="" src="http://3.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S6PQbfLgDkI/AAAAAAAAAPU/ChHhpcHRK2E/s320/emilie+w.+fra+h%C3%A5nes.JPG" /></a>Enjoy! </div><div><a href="http://4.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S6PQcl4AQYI/AAAAAAAAAPs/XVKf6SjcfUQ/s1600-h/Emilie+W+fra+h%C3%A5nes2.JPG"><img style="MARGIN: 0px 0px 10px 10px; WIDTH: 194px; FLOAT: right; HEIGHT: 320px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5450429163670356354" border="0" alt="" src="http://4.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S6PQcl4AQYI/AAAAAAAAAPs/XVKf6SjcfUQ/s320/Emilie+W+fra+h%C3%A5nes2.JPG" /></a></div><div> </div><div> </div><div><a href="http://3.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S6PQbuBTtKI/AAAAAAAAAPc/KuO7W30D_ug/s1600-h/maria+fra+h%C3%A5nes.JPG"><img style="MARGIN: 0px 0px 10px 10px; WIDTH: 102px; FLOAT: right; HEIGHT: 320px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5450429148676994210" border="0" alt="" src="http://3.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S6PQbuBTtKI/AAAAAAAAAPc/KuO7W30D_ug/s320/maria+fra+h%C3%A5nes.JPG" /></a>Siden blogspot er ganske klikk, så blir det kaos i bildene, men jeg håper dere overlever. Derfor gadd jeg ikke legge inn så mange...</div></div></div></div>Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-71449615008908232472010-02-02T17:32:00.002+01:002010-02-02T17:37:23.598+01:00Regn frå lyktestolparSiden vi nå har hatt snø i omtrent to måneder, tror jeg veldig mange begynner å lengte etter sol og sommer, eller ihvertfall tegn til dette. Jeg for min del synes det er fantastisk med snøen, selv om det er kaldt. Likevel tenkte jeg å dele en link med dere - om regn. I forhold til snøen nå, fant jeg nemlig ut at regn må være et vårtegn. Denne videoen er en utrolig bra illustrasjon av hvordan barn kan sette voksne i saksa. Sangen tar utgangspunkt i et utrolig bra spørsmål fra barnemunn:<br /><br />"Koffor regne det onna lyktastolpane, Pappa?"<br /><br /><a href="http://www.youtube.com/watch?v=lZOI0RHKoKA&feature=related">http://www.youtube.com/watch?v=lZOI0RHKoKA&feature=related</a><br /><br />Se, og nyt det!Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-27810758652852205872010-01-09T23:31:00.004+01:002010-01-09T23:57:57.768+01:00Den siste uka.<div>Så har det skjedd, Trine er flytta ut. Ikkje for godt, men for 5 veker. Ho er reist til Frankrike, så er er etterlaten her heime i kulda. Dette er noko av det eg har gjort:<br /><br /><br /></div><div></div><div><a href="http://3.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S0kI2Nnj0OI/AAAAAAAAAO8/2H2rYWFXyAU/s1600-h/tur+ulvatj%C3%B8rn+m.m+113.JPG"><img style="MARGIN: 0px 0px 10px 10px; WIDTH: 320px; FLOAT: right; HEIGHT: 240px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5424876953606017250" border="0" alt="" src="http://3.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S0kI2Nnj0OI/AAAAAAAAAO8/2H2rYWFXyAU/s320/tur+ulvatj%C3%B8rn+m.m+113.JPG" /></a><br /><br /><br /></div><div>Laga GOD middag:</div><div><br /> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div><br /><br /> </div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div><a href="http://3.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S0kI2Rtm1NI/AAAAAAAAAPE/b6SqS0cOUcM/s1600-h/tur+ulvatj%C3%B8rn+m.m+114.JPG"><img style="MARGIN: 0px 0px 10px 10px; WIDTH: 240px; FLOAT: right; HEIGHT: 320px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5424876954705122514" border="0" alt="" src="http://3.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S0kI2Rtm1NI/AAAAAAAAAPE/b6SqS0cOUcM/s320/tur+ulvatj%C3%B8rn+m.m+114.JPG" /></a></div><div></div><div></div><div></div><div>Kjøpt meg ein lenge etterlengta, TJUKK jakke:</div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div>Dessutan har eg hatt ein nydeleg ferie. Det vart mykje jobbing, men det var og tid til litt anna. Forutan ein bråte med kjekke familieselskap, var heile familien vår på topptur. Det tok minst 1,5 time å gå opp og omtrent 10 minutt å renna ned att. Turen var absolutt verd det!</div><div> </div><div> </div><div><div><a href="http://1.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S0kI25u2DJI/AAAAAAAAAPM/pdgrqzR0dLM/s1600-h/tur+ulvatj%C3%B8rn+m.m+092.JPG"><img style="MARGIN: 0px 0px 10px 10px; WIDTH: 320px; FLOAT: right; HEIGHT: 240px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5424876965447732370" border="0" alt="" src="http://1.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S0kI25u2DJI/AAAAAAAAAPM/pdgrqzR0dLM/s320/tur+ulvatj%C3%B8rn+m.m+092.JPG" /></a></div></div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div> </div><div></div><div></div><div><a href="http://1.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/S0kI25u2DJI/AAAAAAAAAPM/pdgrqzR0dLM/s1600-h/tur+ulvatj%C3%B8rn+m.m+092.JPG"></a> </div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div></div><div>Nyt det kalde, flotte vêret! </div>Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-69046647152305282352009-12-29T00:11:00.001+01:002009-12-29T00:14:28.814+01:00Jæren sitt versletne treSåg du Jæren sitt versletne tre,<br />ståande der ved eit gamalt le?<br />Einaste treet på langande lei,<br />det luter mot sør, ved ein markavei.<br /><br />Mot nord er det snautt, er vese og bart.<br />Der har nok veret vore for hardt.<br />Men sørover tøyande greiner det er,<br />med lauvrike kvistar, ja, blomar og bær.<br /><br />Det er ikkje fint, neimen er det så.<br />Ei lurvete kroksa, slik er det å sjå.<br />Men nettopp det treet har noko å sei:<br />- Du skal ikkje gje opp, om vegen vert lei!<br /><br />Den rot som er festa i sikker grunn<br />vert ikkje rykt opp i ei stormversstund.<br />For bergar du livet, når mest det gjeld,<br />det dyraste har du igjen, likevel.<br /><br /><br />Henta frå boka, Kjellaug Marie Bakke: Takk Gud for livet.Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-77353024080354228192009-12-04T13:52:00.003+01:002009-12-04T14:05:35.588+01:00Jeg venter fremdeles på å våkne...I dag skjedde noe av det rareste noensinne. Det er bare sånt som skjer i marerittene, og jeg venter fortsatt på å våkne. Hendelsen var som følger:<br /><br />Årets første eksamen stod for døren, og det gjorde snøen også. Jeg hadde stått opp i god tid, ganske enkelt fordi jeg kjente meg veldig urolig foran eksamenen. Stoffet visste jeg at jeg kunne, så jeg skjønte ikke helt hva denne uroen kom av. En time før eksamen, ringte jeg en klassevenninne for å sjekke hvor eksamenslokalet faktisk var. Likevel fikk jeg ikke roen. Derfor gikk jeg til bilen for å fjerne all snøen fra den, så slapp jeg ihvertfall å komme for sent av den grunn. Jeg var fortsatt like urolig da jeg skulle kjøre avgårde. Det var nå jeg oppdaget at uroen var berettiget.<br /><br />Jeg kom nemlig ingen vei. Et par ganger rygget jeg litt opp fra parkeringsplassen for så å skli tilbake igjen. Den siste gangen skle jeg på skrå, så jeg havnet med det ene dekket nesten utenfor den lille muren på parkeringsplassen min. Da innså jeg alvoret; jeg kunne umulig flytte bilen mer nå. I all hast låste jeg bilen og løp mot bussholdeplassen mens jeg fortvilet ringte mor. Hun fant et taxinummer i nærheten, men jeg visste at det ikke var nok tid. Jeg hadde under 15 minutter igjen til eksamenen begynte.<br /><br />Innerst inne visste jeg at det ikke var tid hverken til å løpe til skolen (å gå tar 30-40 min) eller å vente på noen buss. "Skal jeg prøve å stoppe en bil?", sa jeg til mor i det jeg rakk hånda ut mot en forbipasserende bil. Han stoppet og jeg fikk lagt frem problemet med en fortvilet stemme. "Hopp inn", sa mannen, "så får jeg litt selskap på veien!" Jeg var reddet! Det var utrolig, jeg skalv av lettelse mens jeg kjente at hjertet sakte men sikkert roet seg ned. Denne mannen hadde reddet dagen min!<br /><br />Så rakk jeg da likevel eksamenen, til tross for alt mitt strev. Det morsomme var at jeg kvelden i forveien hadde lest i Bibelen om "la ikke hjertet deres uroes, tro på Gud og tro på meg" og om å først søke Guds rike, så skal vi få alt det andre i tillegg. Jeg lot panikken ta meg, hjertet spratt rundt som en sprettball og jeg pustet som om jeg skulle løpt fra en jaguar! Så hadde Gud likevel kontrollen. Hvorfor bekymret jeg meg i det hele tatt?<br /><br />Sånn forøvrig - eksamenen gikk supert! Den eneste grunnen til at jeg nesten strøk, var at jeg nesten kom for sent, ikke at jeg ikke kunne stoffet.Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-56723795486882725112009-10-28T16:48:00.003+01:002009-10-28T17:06:04.449+01:00Høst<a href="http://3.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/Suhr2P3QmxI/AAAAAAAAAO0/hiE2rVdfMKY/s1600-h/Ansgar+004.JPG"><img style="MARGIN: 0px 0px 10px 10px; WIDTH: 320px; FLOAT: right; HEIGHT: 240px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5397682733118954258" border="0" alt="" src="http://3.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/Suhr2P3QmxI/AAAAAAAAAO0/hiE2rVdfMKY/s320/Ansgar+004.JPG" /></a><br /><div>Det er ganske rart egentlig, jeg er egentlig glad i høsten, men hver gang den kommer, skulle jeg ønske den gikk over før den kom. Alt blir så mye tyngre på høsten. Senga virker mye mer tiltrekkende og jeg skulle gitt mye for å slippe å stå opp så tidlig. Overalt er det mørkt - langt utpå dagen. Får vi først litt lys, kan du være sikker på at det snart er over igjen. Slik føles høsten for meg. Likevel er det mange faktorer som egentlig gjør høsten til en koselig årstid.<br /><br />Jeg elsker å se på at Gud tar frem fargepaletten for å male bladene på trærne, jeg elsker å se på vakre solnedganger og på en himmel som letter etter tunge regnværsskyer. Det å sitte med kakaoen foran peisen mens regnet pøser ned utenfor, er en deilig opplevelse. Jeg digger når vi må sette oss tett sammen fordi vi fryser, eller når noen ber meg med ut på tur eller kino, bare for å "gjøre noe hyggelig". Til tider tenker jeg at det egentlig hadde vært hyggelig med en kjæreste om høsten, en du kunne krype sammen i armkroken til, under en film. Høsten er kanskje ikke tiden til å finne seg kjæreste, det er jo sommeren kjent for å være, men likevel er høsten en kjempekoselig årstid!<br /><br />Høsten er årstiden for å begynne med å fyre i peisen, ta opp igjen gamle hobbyer og tenne stearinlys. Høsten er tiden for å bruke litt ekstra tid på seg selv. Det er den årstiden når man undres over alt det vakre Gud har skapt. Noen dager lyser Han opp dagen på et nytt vis, som setter naturen i et helt annerledes perspektiv. Jeg må smile hver gang jeg får privilegiet av å se verden i denne typen lys. Hvert et blad blir liksom tydeligere, hvert vindkast og hver bølge på sjøen.<br /><br />Joda, høsten er fantastisk, selv om dagene føles lengre og tyngre. Så får vi heller prøve å gi dagene et innhold som gjør dem til vakre, gledesfylte dager. Gud har jo skapt denne flotte årstiden for oss, så la oss juble og glede oss i den!</div>Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-29790056852133514402009-10-01T22:24:00.001+02:002009-10-01T22:26:00.939+02:00En annerledes velsignelseFor over et år siden kom jeg over denne velsignelsen. Den er veldig annerledes, men både tankevekkende og utfordrende. Tenk over denne, for det er en stor bønn!<br /><br /><br />En fransiskansk velsignelse<br /><br />Må Gud velsigne deg med ubehag<br />Ved lettvinte svar, halvsannheter og overfladiske forbindelser<br />Så du kan leve i dypet av ditt hjerte.<br />Må Gud velsigne deg med sinne<br />Over urettferdighet, undertrykkelse og utnyttelse av mennesker,<br />Så du kan arbeide for rettferdighet, frihet og fred.<br />Må Gud velsigne deg med tårer du kan la renne<br />For dem som lider under smerte, avvisning, sult og krig,<br />Så du kan strekke ut en hånd for å trøste dem<br />Og vende deres sorg til glede.<br />Og må Gud velsigne deg med tilstrekkelig dårskap<br />Til å tro at du kan endre noe i verden,<br />Så du kan gjøre det andre sier ikke kan gjøres<br />For å brinde rettferdighet og godget til alle våre barn og til de fattige.<br /><br />Amen.Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-17835194569730055112009-09-24T19:39:00.002+02:002009-09-24T19:51:07.637+02:0010 ting...Så var det min tur, eg har vorte utfordra. Ingeborg utfordra meg til å skriva 10 ting om meg sjølv som ikkje alle veit. Eg tviler på at eg klarer det no i farten, men her kjem eit forsøk på det:<br /><br />1. Eg snakker (og svarer, syng, ler, kjefter og skrik) i søvne.<br />Når Karen Elise var på besøk tidlegare i år, skreik eg så høgt (framleis i søvne) at minstejenta til dei me bur hjå, vakna.<br />2. Eg er livredd edderkoppar.<br />Fobien er vorten litt betre no, men eg får til tider panikk.<br />3. Eg syng (nesten) alltid for full hals når eg køyrer bil.<br />Gospel og testing av register er to stikkord.<br />4. Eg kan jodla.<br />Ja, det er faktisk sant...<br />5. Når eg gjekk i 9. klasse, likna eg på ein blond versjon av Ugly Betty.<br />Briller, regulering og midtskill, treng eg seia meir?<br />6. Eg snakker ofte før eg tenkjer.<br />Det resulterer jo i mange småfrekke kommentarar, som forøvrig ikkje høyres frekke ut i hovudet mitt.<br />7. Når eg blir veldig sint, må eg ut og jogga for ikkje å knusa noko.<br />Ingen kommentar, anna enn at dette har betra seg med åra.<br />8. Eg har ein tendens til å koma i "hemmelege" samtalar med dei fleste om alt frå forelsking til død.<br />Sånn er det berre.<br />9. Eg oppfattar sjeldan "dårleg stemning".<br />Det skjer både titt og ofte at andre kommenterer "dårleg stemning", utan at eg har lagt merke til denne. Som regel sit eg i andre tankar og er ikkje klar over at samtalen har stilna.<br />10. Gutar trur ofte eg er forelska i dei.<br />Her har eg faktisk ikkje peiling på kva årsaken er, men har eigentleg slutta å bry meg.Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-32763595681903455542009-09-11T18:40:00.005+02:002009-09-11T18:57:32.760+02:00På tide å bry segEg les ei bok for tida som heiter "Alltid nok" av Heidi og Rolland Baker. Boka handler om korleis livet som misjonær i Mosambik har vore for dei. Gong på gong vert eg rørt av arbeidet deira. Her sit me i litle Noreg med meir mat og materialistiske ting enn me nokon g<a href="http://2.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/SqqAvOU5DBI/AAAAAAAAAOs/HV6qeqyzb-s/s1600-h/Heidi+Baker.jpg"><img style="MARGIN: 0px 0px 10px 10px; WIDTH: 266px; FLOAT: right; HEIGHT: 177px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5380254253635406866" border="0" alt="" src="http://2.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/SqqAvOU5DBI/AAAAAAAAAOs/HV6qeqyzb-s/s320/Heidi+Baker.jpg" /></a>ong kan bruka. Likevel ynskjer me stadig meir. Når skal me byrja å sjå desse fattigaste av dei fattige i verda? Det er på tide å bry oss. Me har meir enn nok, er det ikkje på tide å gje litt av vår overflod?<br /><br /><br /><br /><br /><div align="right"></div><div align="right"><span style="font-size:78%;"><a href="http://2.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/SqqAvOU5DBI/AAAAAAAAAOs/HV6qeqyzb-s/s1600-h/Heidi+Baker.jpg"></a></span> </div><div align="right"><span style="font-size:78%;"></span> </div><div align="right"><span style="font-size:78%;"></span> </div><div align="right"><span style="font-size:78%;"></span> </div><div align="right"><span style="font-size:78%;"><a href="http://2.bp.blogspot.com/_Sd79a8316T4/SqqAvOU5DBI/AAAAAAAAAOs/HV6qeqyzb-s/s1600-h/Heidi+Baker.jpg"></a></span> </div><div align="right"><span style="font-size:78%;"></span> </div><div align="right"><span style="font-size:78%;"></span> </div><div align="right"><span style="font-size:78%;">Bilete henta frå irismin.com/latest_news.cfm</span></div><br /><br /><br /><br />Bibelen fortel om Jesus som sit ved tempelkista og ser på alle desse som gjev av det dei har. Denne fattige enka som gjev nokre få myntar, seier Jesus at gav mest av alle. Dei andre gav av sin overflod, men denne kvinna gav alt ho hadde. Medan me sit her og tviheld på alt me har, utan å gje så mykje som 50 øre til desse som ikkje eingong har mat. Burde me ikkje snart byrja å bry oss?<br /><br />I dag vart eg utfordra av det som står i lukas 18, 22:<br /><br />"Ein ting mangler du framleis: Selg alt du eig, og del ut til dei fattige. Då skal du få ein skatt i himmelen. Kom så og fylg meg!"<br /><br />Jesus kallar oss til å gje slepp på vårt eige, ta opp våre kors og fylja Han. Kva gjer me med dette?<br />Eg tykkjer det heile er uoverkommeleg utfordrande, men eg håpar at eg ein dag skal klara dette. Derfor prøver eg å utfordra meg sjølv med dette som mål. Eg har langt att, og eg veit at eg like mykje som alle andre tviheld på det eg har, men eg ynskjer så verkeleg å gje av min overflod til desse som er Jesu minste, desse som er svoltne og treng mat.<br /><br />"For eg var svolten og de gav meg mat, eg var tørst og de gav meg drikke, eg var framand og de tok imot meg." (Matt. 25, 35)<br /><br />Kva gjer du med utfordringa du har fått?Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-33777463577254465132009-09-06T16:39:00.003+02:002009-09-06T16:59:42.246+02:00Oppdatering fra OTVJoda, nå har jeg flyttet til OTV. Her har jeg bodd siden slutten av Juli og trives veldig godt. OTV er da gata jeg og Trine Linn bor i - Olav Trygvasonsvei. Vi bor i en koselig kjellerleilighet for to med '70-talls gulv og gang. Stua er stor og lys og rommene våre er også store. Kjøkkenet vårt er koselig og badet er veldig greitt for oss to. I tillegg har vi et stort vaskerom der vi da også oppbevarer diverse. Dette begynner forresten å bli ganske fullt, ettersom det er så grei plass der inne...<br /><br />Plantene våre trives også godt, med unntak av en orkidé som jeg mistenker for hjemlengsel. Jeg tipper imidlertid at den snart kommer seg igjen, med litt ekstra pleie. Selv er jeg på bedringens vei, etter et par dagers sykdom. Trine har stelt med meg og Ingeborg har også vært en pleiemester som laget mat til meg når Trine måtte dra på jobb. Jeg har det virkelig godt, med gode venner, god mat, hjem og klær og helse. For helse har jeg, den bare minte meg på det noen dager, så jeg skulle være takknemlig for det videre i livet.<br /><br />Sånn ellers har jeg begynt på allmennlærer her i Kristiansand. Jeg trives, til tross for at det ikke er musikk jeg tar. Musikk kan jeg jo drive med på fritiden, fant jeg plutselig ut. Derfor er jeg med i et kor, dirigerer et annet og er med i et lovsangsteam. Planen var også å starte opp et funkrock- band, men for øyeblikket ligger det i fremtiden. Jeg må nok se hva jeg har av tid og dessuten må jeg høre om de andre fortsatt ønsker å være med. Det mangler nok fortsatt noen for at bandet skal være komplett. Så per i dag er det bare en drøm.<br /><br />Jeg har forresten også skaffet meg piano. Etter mye tenking ble det et Yamaha CP-300. Det veier 41 kg, så det er ikke akkurat et piano jeg drar med meg rundt, men jeg digger det. Jeg tror kanskje ikke Trine er like begeistret, men det er ganske enkelt fordi hun ikke får lest når jeg spiller (og ikke har hodetelefoner på). Trine har selv innrømt at hun har prøvd det ut en gang jeg var borte, så jeg tror hun er litt glad for at det er kommet i hus også.<br /><br />I kveld skal vi på Salem. Egentlig er det lovsangsteamet mitt som har ansvaret i dag, men fordi jeg har vært syk (og fordi jeg egentlig skulle vært i Lillesand på korseminar), så skal jeg bare være en av de som kommer på Salem. Ganske digg egentlig, når jeg først ikke har stemme å synge med liksom. Så nå skal jeg bare fyre litt i Trine, så får vi se hva som skjer de to timene før Salem. Kanskje kommer det noen nye bilder på bilderamma vår, hvem vet.<br /><br />Ha en fin dag!Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-67951284814152685192009-07-24T22:27:00.002+02:002009-07-24T22:52:01.595+02:00Jabes bønn1. Krøn. 4, 10:<br /><br /><blockquote><br /><p>Jabes påkalte Israels Gud og sa: "Å, om du ville velsigne meg, utvide mitt landområde og støtte meg med din hånd! Om du ville lage det så at jeg slipper ulykke og smerte!! Og Gud lot ham få det han hadde bedt om.</p><p><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;">Jeg synes denne bønnen er veldig fascinerende. I begynnelsen la jeg ikke en gang merke til den, der den står blant alle navneoppramsingene. Jabes ble han kalt, mannen med bønnen, fordi moren hadde født ham med smerte. Hva var det så med denne smertesønnen, som gjorde at han ble nevnt mer enn de andre i slektslistene?</span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></p><p><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;">"Å, om du ville velsigne meg," ba Jabes. Kanskje var det nettopp dette, denne bønnen som gjorde Jabes så spesiell? Han bad om Guds velsignelse. Jabes kom til Gud med en åpen søppelsekk og bad Gud om å fylle den. Han ba Gud om å slippe smerte, om at Gud måtte være med og passe på ham og om at Gud måtte velsigne ham. Så gav Gud ham dette.</span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></p><p><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;">Tenk å få en gave fra Gud, da! Jabes ba Gud om å velsigne ham, om å gi ham noe av det Gud hadde for ham. Jeg syntes dette hørtes veldig spennende ut, så jeg bestemte meg for å prøve dette selv. Boken "Jabes bønn for ungdom" hadde jeg fått i gave en gang, så den ble tatt frem og lest om igjen. Det var da det begynte.</span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></p><p><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;">"Å, om du ville velsigne meg!" Denne gangen lød ordene fra mine lepper. Jeg undret meg over bønnen, hva mon tro hadde Gud for meg da? Det gikk ikke lange tiden før jeg fikk se litt av Guds velsignelse. Plutselig ble jeg oppringt av mennesker som hadde hørt om meg - ville jeg kanskje dirigere koret deres? Hadde jeg lyst til å være med på lagsbussen under Get Focused? Ønsket jeg å være med i Arendal Gospelkor? Det ville ingen ende ta, velsignelsene bare strømmet på.</span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></p><p>Her om dagen tenkte jeg tilbake på disse tidene. Når hendte det at jeg plutselig sluttet å be denne bønnen? Kanskje jeg skulle be den igjen? Jeg husket bønnen godt, så det var ikke vanskelig. "Å, om du ville velsigne meg." Ordene kom nok en gang fra meg selv. Spent lurte jeg på om Gud ville svare også denne gangen. Det gjorde han.</p><p>Også denne gangen åpnet Gud dører jeg aldri har visst om. Det er spennende, skremmende og veldig overraskende hva Gud kan gjøre. Alt vi trenger å gjøre er å våge å spørre. Vi må ikke sette begrensninger for Gud ved å spørre om han kan fikse oss en bestemt jobb eller lignende. Da kan vi sperre for det Gud egentlig har for oss. Dette kan være så mye større!</p><p>Spørsmålet er: våger vi å slippe kontrollen? <span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"><span style="font-size:+0;"></p></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></span></blockquote>Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-70660426915085280072009-05-20T12:22:00.002+02:002009-05-20T12:31:40.740+02:00Sannheten om støvJa, nå undres du sikkert på hva i alle dager jeg mener. Hva er det å si om støv liksom, disse små, irriterende partiklene som legger seg overalt, og som kommer tilbake uansett hvor mye du prøver å fjerne dem. Det dukker opp alle steder, uten forvarsel og tilsynelatende ingenstedsfra. Min påstand er imidlertid at støv er en velsignelse.<br /><br />Hæ? En velsignelse? Jepp, det er akkurat det jeg mener. Jeg er fortsatt like irritert som alle andre på disse ulldottene som smiler ertende til deg når du titter under senga eller i en annen bortgjemt krok. Likevel må jeg si, i dag oppdaget jeg denne sannheten om støv - det er en velsignelse gitt oss fra Gud. Nå skal du få vite hvorfor.<br /><br />Grunnen er den at jeg har tidenes travleste liv, i hvertfall denne uka. Alt skjer samtidig. I går hadde jeg ingen pusterom fra klokka 09.00 til 24.00. Det var en lang dag med mye spennende, men likevel må jeg innrømme at jeg ble veldig stresset. Tankene mine var nemlig hele tiden et skritt foran meg. Jeg tenkte på hvordan i alle dager jeg skulle få tid til å vaske klær, vaske og rydde rommet, vaske badet, øve på sangene til fredag (konsert), øve til eksamenene jeg skal spille og synge på og fortsatt ha tid til besøkene som kommer fra i kveld av, og ha overskudd til bilrebusen og kanskje også rekke å besøke familien min som skal være på hytta. Som du kanskje skjønner, er dette litt for mye å tenke på når du er midt oppi øvinger, jobb og søknadsskriving.<br /><br />Her kommer sannheten om støv inn. Jeg innså nemlig at i dag var den eneste muligheten jeg hadde til å vaske klær, rommet og badet før jeg får besøk. Dermed måtte jeg gå i gang. I begynnelsen var jeg veldig stresset og klarte nesten ikke holde meg til å gjøre en ting om gangen. Det jeg imidlertid oppdaget, var at samtidig som jeg ryddet og vasket på rommet mitt, ryddet jeg også i tankelivet. Jeg er nå mye roligere, og har likevel rukket å gjøre alt jeg skulle. Jeg har til og med fått tid til å skrive denne bloggen.<br /><br />Derfor er støv en velsignelse, og dette er sannheten.Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-7097311.post-53959943276122669282009-05-07T20:24:00.002+02:002009-05-07T20:59:15.812+02:00På tur med KRIK-klassenFra mandag til i dag (torsdag), har jeg vært med på et opplevelsesrikt eventyr med en herlig gjeng. Anledningen var at KRIK-linjen på skolen skulle til Jæren på surfe- og kite-tur. Siden jeg er miljøarbeider, fikk jeg jo faktisk være med! Den avgjørelsen kommer jeg aldri til å angre på. Helgen før vi skulle dra gikk enormt treigt, for ikke å snakke om den siste natta. Da fikk jeg nesten ikke sove, så mye gledet jeg meg. Men turen var egentlig over før den var begynt da, det var litt kjipt, den gikk så altfor fort.<br /><br />Mandag begynte vi reisen til mitt kjære hjemsted. Etter omtrent fire timer, var vi fremme, og tok oss en tur til Brusand for å kite. Kiting er jo helt fantastisk morsomt! Eller, hvis du bare styrer kiten rett over hodet på deg, er det egentlig litt kjedelig, men om du tar noen krappe svinger, så skal du se at du til og med kan lette fra stranden og få en gøyal flytur! Det var noe av det morsomste, syntes jeg. Mandag regnet det en del, så vi var søkkvåte når vi kom til Varhaug, der vi bodde, men det var veldig verdt det.<br /><br />Tirsdagen var det klar for surfing. Instruktøren vår, Rune Lye, var ikke frisk, så det var lenge tvil om at vi skulle surfe eller ikke, men KRIKere gir seg jo ikke så lett. Etter en stund bar det ut i vannet med oss alle sammen. Det var litt tett mellom bølgene, men vi klarte oss likevel greitt. Så lenge vi holdt oss på de avmerkede stedene, fikk vi en del fine surfebølger. Litt kaldt var det likevel, men herlighet, så gøy vi hadde det! Når kvelden kom, dro jeg og Elise hjem til meg og spiste middag, mens de andre spilte frisbeegolf. Vi kom tilbake akkurat tidsnok til grillmaten. God planlegging kaller vi sånt.<br /><br />Også på onsdagen var det klart for surfing. Denne dagen var det litt kraftigere vind, men det var lenger mellom bølgene. Det var likevel mye vanskeligere å surfe denne dagen, siden vi nesten aldri kom oss ut til de gode bølgene. Bølgene var såpass kraftige av vi stadig ble kastet mange meter tilbake i steden for å komme oss ut til bølgene. Men KRIKerne klarte likevel å surfe på en del bølger også denne dagen. I tillegg fikk vi kitet litt mer, når vi ikke var uti sjøen.<br /><br />Denne kvelden var vi alle hjemme hos meg på middag. Mor hadde laget kjøttkaker, og til dessert var det is med bjørnebær som Far hadde plukket i hagen (en gang...). Så må det jo også sies, siden jeg kommer fra en familie der vi tuller ganske mye, hadde Mor og Far laget en kaffekanne med sukkerkulør og vann. "Kaffeskvipet" var myntet på Filip og Rune (som forøvrig drakk og tidde stille), men også en del andre fikk smake på dette. De fikk jo selvfølgelig ordentlig kaffe etterhvert, men før det hadde vi mye moro.<br /><br />I dag var det siste dagen, men også det beste været (tror jeg). Vi delte inn i tre lag og hadde miniturneringer i ultimate frisbee, frisbeegolf og tennis. Jeg hadde aldri vært med på noen av delene, men alt var/så kjempegøy ut! Så må jeg jo si at det er morsomt å se forskjellen i konkurranseinstinkt. Noen synes alt er helt ok uansett, andre blir skikkelig ivrige og skriker når de taper/vinner. Sånn skal det jo være, tenker jeg. Etter dette pakket vi sammen, vasket ut og jeg dro hjem. Resten av folka tok seg en tur til Brusand før de reiste tilbake til Kristiansand.<br /><br />Før vi dro hver til vårt, hadde vi en fellessamling der vi fikk bedt sammen og avsluttet turen. Jeg må si, det verste jeg vet, er avslutninger og avskjeder. Det er helt forferdelig, jeg blir så lei meg at jeg bare ønsker å sette meg ned å grine, eventuelt nekte å slippe taket på den som drar, alt etter som. På vegen hjem hadde jeg enormt lyst til å bare snu og kjøre etter, i håp om at turen skulle fortsette, men jeg visste at jeg måtte dra. Så kom jeg hjem, til et tomt hus, der det bare fantes meg og Pelle, min kjære hannkatt. For en forandring. For et savn. Men for en tur.<br /><br />Jeg savner dere enormt mye alle sammen, dere har ingen anelse om hvor mye jeg savner dere. Det blir godt å se dere igjen, men jeg gruer meg til å se dere dra. Dere har en spesiell plass i hjertet mitt, sånn helt seriøst. Jeg kommer alltid til å huske på dere, og dere er alltid hjertelig velkommen til hvor enn jeg bor! Kom innom, vær så snill, for jeg savner dere allerede, og kommer til å savne dere enda mer! Jeg er kjempeglad i dere alle sammen (og tar gjerne imot en klem). Klem fra meg til dere KRIKere. Og særlig takk til Ragnvald - du er BEST!Silje og Danhttp://www.blogger.com/profile/04314476204687788284noreply@blogger.com2