Det handler om å kunne være i denne verden, som mennesker. Det handler om å være annerledes, men ikke om å være fordømmende! I matteus 7 vers 1 står det: "Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!" Man finner nok fordommer i verden om ikke vi kristne også skulle stå for denne delen av menneskers plager. Vi er kalt til å leve et liv i kjærlighet, ikke i fordømmelse og overlegenhet. Jeg skulle så ønske at jeg klarte å gripe dette - virkelig gripe det. Å la dette bli en del av meg og den jeg er, er et av mine største ønsker. Tenk om jeg kunne bringe Guds kjærlighet ut til verden, nettopp ved ikke å være fordømmende, da hadde vi kunnet se et lite stykke himmel på jord.
Vi er kalt til å være et lys som skinner i mørket. Som Bibelen sier, man setter ikke lyset under en bøtte når man først har tent det. Da plasserer man det trygt på bordet eller et annet sted, så det kan lyse for alle i nærheten. Men hvor mye hjelper det egentlig å tenne et lys når sola skinner der lyset står? Da ser man det nesten ikke! Poenget her (forøvrig også fra Fredriks tale), er at vi må tørre å gå ut i "mørket". Jeg kan ikke sitte blant mine kristne venner hver dag, og forvente at andre mennesker skal få møte Jesus, når jeg ikke en gang er blant disse. Hvordan skal jeg kunne la andre mennesker møte Jesus er når de ikke en gang får møte meg?
Nå høres det kanskje ut som om jeg "bare" er ute etter å frelse mennesker for Jesus. Når det blir sagt på den måten, høres det utrolig negativt ut. Problemet er bare det at jeg har møtt Ham! Jeg har fått oppleve hvordan det føles å bli satt fri av Jesus, hva som skjer når han tar på seg alle bekymringene, alle fordommene og all menneskefrykten. Det er dette jeg ønsker at andre mennesker skal få! Jeg ønsker at de rundt meg skal bli satt fri fra ting de ikke en gang visste at bandt dem. Gang på gang opplever jeg dette i mitt liv, jeg visste ikke engang at jeg var bundet, før jeg ble satt i frihet. Guds kjærlighet har en tendens til å gjøre det med mennesker.
Gud vet at vi ikke strekker til. Han vet at vi fordømmer, at vi går i fella gang på gang. Han vet om vår likegyldighet og vår vilje til å gå vår egen vei. Men likevel elsker han oss. Han elsker oss elendige kristne, og jammen meg elsker Han alle de som ikke kjenner Ham også. Det er den kjærligheten jeg ønsker å la de rundt meg få møte. Men siden jeg er en av disse elendige kristne, merker jeg gang på gang at jeg feiler i dette. Mitt håp er likevel at Gud skal klare å bruke mine elendige forsøk til å vise litt av hvem Han er til de rundt meg.
